Det vanskelige som er så vanskelig

Under overskriften ”Det enkle som er så vanskelig” etterlyser kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås en politikk for å få flere funksjonshemmede i arbeid. Han påpeker det selvsagte. Det at så mange fra denne gruppen er utestengt fra arbeidslivet er et tap både for samfunnet og for den enkelte som ikke slipper til.

Den statistikken for funksjonshemmedes yrkesdeltakelse som Åmås presenterer kan diskuteres, men det er likevel underordnet poenget som jeg fullt ut deler med ham. Som samfunn har vi ikke lyktes godt nok med å inkludere funksjonshemmede i arbeidslivet. Regjeringer med ulik politisk farge har, gjennom flere tiår med ulike konjunkturer i arbeidsmarkedet, alle kommet til kort hva gjelder å åpne arbeidslivets porter tilstrekkelig for folk med funksjonshemminger. Noe som kanskje burde være lett, har i praksis vist seg vanskelig.

Hvorfor er det sånn? Jeg skal være forsiktig med å gi noe klart og entydig svar, men jeg tror vi gjør klokt i å ta utgangspunkt i at dette faktisk er en vanskelig oppgave. Å fremstille dette som enkelt er å kaste blår i øynene på mange funksjonshemmede. Det er vanskelig blant annet fordi man må ha et arbeidsliv som er villig til å satse på mennesker som trenger ulik tilrettelegging og oppfølging, og fordi man må legge til rette for støtte til den enkelte som skal inn i arbeidslivet.

Regjeringen har i 2012 iverksatt en stor satsing for å bedre situasjonen gjennom en egen jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne. Det er satt inn store ressurser, innrettet både mot den enkelte som ønsker seg i jobb, og mot den virksomhet som ønsker å ansette vedkommende. Unge under 30 år er prioritert. Denne spissingen av ressursene mot en bestemt gruppe er et bevisst ønske om å mobilisere alle gode krefter i NAV-systemet, blant norske arbeidsgivere og partene i arbeidslivet, for nå å få til en økning i deres yrkesdeltakelse.

Åmås etterlyser at jeg på generelt grunnlag skal si ja til bruk av midlertidige stillinger for denne gruppen. Der følger jeg ham ikke. Det gjør heller ikke de funksjonshemmedes organisasjoner. Jeg ser selvfølgelig argumentet om at risikoen for arbeidsgiver ved en ansettelse da blir mindre, og det besnærende i at dette vil kunne føre til at flere funksjonshemmede får prøvd seg. Imidlertid foreligger det ikke noe grunnlag for å si at land som har åpnet mer opp for midlertidige ansettelser enn Norge har lykkes bedre i å få funksjonshemmede ansatt i faste stillinger. Uavhengig av ansettelsesgrunnlag har vi ikke lyktes godt nok på dette området i Norge. Det er dette jobbstrategien skal gjøre noe med!

Regjeringen vil fra nyttår iverksette et nytt forsøksprosjekt for personer som mottar arbeidsavklaringspenger. Prosjektet går ut på at arbeidsavklaringspengene skal kunne omdannes til et lønnstilskudd til arbeidsgiver og også brukes til økt tilrettelegging og oppfølging av den enkelte på arbeidsplassen. Den enkelte vil få utbetalt lønn og dermed få et økonomisk insentiv til å komme i arbeid. Personer som deltar i prosjektet vil kunne ansettes midlertidig i opptil tre år. Arbeidstakeren vil ha en trygdeytelse å falle tilbake på dersom arbeidsforholdet ikke viser seg å vare, i tillegg til at vedkommende vil være under tett oppfølging fra NAV. Risikoen ved en ansettelse blir da mindre for arbeidsgiver, samtidig som vedkommende vil motta økonomisk kompensasjon. Så gjenstår det å se om norske arbeidsgivere tar denne utfordringen i praksis!