Er den nordiske arbeidsmarkedsmodellen bærekraftig?

                                                                                  SJEKKES MOT FREMFØRING!

Er den nordiske arbeidsmarkedsmodellen bærekraftig?

Statsråd Hanne Bjurstrøms innledning under den Nordiske Faglige Samorganisasjons kongress 19.09.12

Takk for at jeg har fått komme for å snakke om dette viktige temaet. Det er en ære for en arbeidsminister fra Arbeiderpartiet. Gratulerer med dagen! 40 år! Jeg har nok kommet dit hvor jeg ikke synes det er særlig til alder lenger.

Temaet er om vår nordiske arbeidsmarkedsmodell er holdbar. Jeg vil starte med et sitat fra en som på mange måter må sies å stå ideologisk svært langt fra oss her i dag – nemlig Winston Churchill – som en gang har sagt noe slik som at ”den som vil møte fremtiden med hell, bør studere fortiden”.

Jeg vil derfor starte, ikke overraskende, med å slå fast at den nordiske  arbeidsmarkedsmodellen – i alle fall frem til i dag – faktisk har vist seg å være en svært vellykket modell.

Ingen annen samfunnsmodell, intet annet samvirke mellom arbeidsmarked og offentlig velferdspolitikk leverer så gode resultater som den nordiske modellen: Lav fattigdom, høy sysselsetting, gode levekår, god helse, kort sagt, stor sosial trygghet, og dermed også en stor frihet for alle. Ingen annen samfunnsmodell – intet annet samvirke mellom kapitalistisk markedsøkonomi og offentlig fordelingspolitikk, har levert så gode resultater på økonomisk effektivitet, tilpasning til globalisering og utvikling av et innovativt og konkurransedyktig næringsliv.

Vi har altså gode grunner til å tro at det ikke bare er den dynamiske nordiske kapitalismen som har levert grunnlaget for velferdspolitikken. Det går også klare sammenhenger den andre veien: Måten vi fordeler den økonomiske verdiskapingen på er en viktig forutsetning for at vi er så gode til å skape.

Så skal man alltid være varsom med å slutte fra at det har gått bra til nå, til at det vil fortsette å gå så bra, som noe naturgitt uavhengig av ytre krefter og utviklingstrekk.

Derfor vil jeg trekke frem fem viktige forhold som forklarer denne suksessen – eller som kan anses som forutsetninger for denne suksessen, og som vi derfor må være oppmerksomme på framover når vi skal se på hvorvidt den vil bestå.

Den første faktoren jeg vil trekke frem er godt organiserte parter. På mange måter er det ikke den høye organisasjonsgraden blant lønnstakerne som er mest utpreget ved Norden, det er den i en del andre land også – det er at bedriftene er organiserte i interesseorganisasjoner på nasjonalt nivå.

Dette er en fundamental forutsetning for det forhandlingssystemet vi bruker i regulering av lønns- og arbeidsforhold. Det betyr samtidig at også arbeidsgiversiden blir bundet til et system hvor de må ta et helhetlig samfunnsansvar. Det er videre forutsetningen for at tre-partssamarbeidet også kan brukes til å utvikle ny politikk – også politikk utover lønns- og arbeidsforhold ved den enkelte virksomhet, for eksempel pensjonsreformen i Norge eller den norske avtalen for et inkluderende arbeidsliv – hvor vi blant annet har klart å få ned sykefraværet uten å måtte redusere på kvaliteten i selve sykeforsikringsordningen.

Den andre faktoren jeg vil trekke frem, er rettferdig ulikhet. I arbeidsmarkedet bestemmes lønninger og profitter – og Norden er jo ikke et område uten forskjeller i lønn – Men – vi har – også det gjennom trepartssamarbeidet og nasjonal koordinering av lønnsutvikling – fått utviklet et system hvor selv de laveste lønningene er så høye at en ufaglært skal kunne ha en rimelig god levestandard. Så skal lønnsforskjeller utover dette stå i et rimelig forhold til utdanning, kompetanse, risiko og belastning. Fordi fagbevegelsen er en så sentral aktør i lønnsdannelsen, aksepteres ulikhetene.

På denne måten får vi en god og akseptert balanse mellom de ulikhetene som er nyttige i en markedsøkonomi, og det overordnede målet om at alle skal få en rettferdig avlønning for sin innsats.

Den tredje faktoren jeg vil trekke frem er samvirket mellom arbeidsmarkedet og den nordsike folkeforsikringsmodellen, eller den universelle velferdsmodellen.

Uansett hvordan vi snur og vender på det så vil et marked for arbeidskraft alltid være utrygt. Jobber legges ned i svake næringer, nye jobber dannes i fremvoksende og ny virksomhet.

I velferdsmodeller hvor den sosiale sikringen er knyttet til jobben, for eksempel som i Tyskland, forsterker velferdsordningene denne utryggheten: Mister du jobben, mister du og familien din også andre velferdsgoder.

I den nordiske universelle modellen nøytraliserer velferdsordningene markedet utrrygghet.

Jeg tror at dette er en viktig mekanisme som forklarer hvorfor vi i Norden makter å få til så store og nødvendige økonomiske strukturendringer i kombinasjon med trygghet.

Det er for eksempel en slående forskjell på hvordan dere i Sverige håndterer problemene i bilindustrien sammenliknet med for eksempel Frankrike.

Den fjerde faktoren er at dette samvirket mellom små ulikheter i lønn og en stor, universell velferdsstat har ført til et samfunn med små forskjeller i levekår.

I økende grad er vi blitt oppmerksomme på hvordan likhet i levekår er fundamentalt viktig for tilliten i samfunnet.: Tillit til hverandre, tillit mellom ledelse og ansatte, tillit mellom folk og politikere. Forskerne kaller det sosial kapital. Og det kommer stadig flere studier som viser at denne type tillit er svært viktig for samfunnets innovasjonsevne, og at vi her står ved en ofte oversett egenskap ved den nordiske samfunnsmodellen: Vi stoler rett og slett på hverandre. Da blir alle former for samarbeid også mye lettere.

Den femte faktoren er den som nok oftest trekkes frem – den høye sysselsettingen. Det faktum at vi har fått en så stor den av befolkningen i arbeid betyr tre ting. For det første får vi produsert mer velferd, for det annet trekker vi på innsats og talenter fra hele befolkningen, og vi har måttet utvikle en velferdsstat som gjør det mulig å kombinere yrkesdeltakelse med ivaretakelse av omsorgsoppgaver.

På den måten har vi fått en velferdsstat som er nyttig for befolkningen, noe som er viktig for vilje til å betale skatt. Og viljen til å betale skatt til fellesgoder er helt fundamental for vår nordiske velferdsmodell.

Vi må bruke disse forutsetningene for vår modell til å se framover. Om vi nå skal tenke litt høyt om fremtiden er jeg kanskje mest bekymret for den første forutsetningen jeg nevnte, nemlig godt organiserte parter. Og da kanskje særlig på arbeidsgiversiden.

Økende globaliseringspress betyr at noen bedrifter og noen næringer går mye bedre enn andre: De kan betale høyere lønninger, - og de vil gjerne betale mye for å trekke til seg arbeidskraft. Sagt med andre ord, interesseorganisering på nasjonalt nivå, og moderasjon av hensyn til hele økonomiens- og hele samfunnets utvikling – kan oppleves som en hemsko.

De sterkeste kan bryte ut. Ut av organisasjoner, ut av samarbeid, ut av samfunnskontrakten.

Bekymringen min er egentlig ikke om noen enkeltbedrifter går bra. Bekymringen er først og fremst knyttet til at en svekkelse av det nasjonale forhandlingssystemet kan sette i gang ringvirkninger som etter hvert undergraver de andre byggesteinene i velferdsmodellen vår.

Dersom noen grupper får svært høye lønninger på grunn av globale priser og markedsforhold utfordrer det oppfatningene av ulikhetene som er rettferdige.

En sterk markedsposisjon kan også spille på at noen næringer tilbyr spesielt gunstige sosialforsikringer. Dette igjen kan øke forskjellene, og dermed levekårsulikhetene. Øker forskjellene svekkes den sosiale tilliten. En samfunnsmodell basert på samarbeid vil sakte men sikkert kunne utvikle seg til et mye mer konfliktsfylt samfunn.

Når jeg legger vekt på denne bekymringen for ringvirkninger, formidler jeg at vi har en god modell – og at vi må være varsomme med å endre den. Dette kan lett oppfattes som et konservativt budskap. For meg som sosialdemokrat – som er opptatt av å forbedre samfunnet – blir det derfor viktig å understreke følgende: De faktorene som er grunnmuren i vår samfunnsmodell – er ikke selvsagte! De er faktisk ganske skjøre! Vi kommer til å måtte kjempe hardt for fortsatt å sikre et samfunn med små levekårsforskjeller og en god, universell velferdsstat.

Som små land med åpne grenser og åpne økonomier, er vi omgitt av et konstant press for ulikhet: jeg nevnte hvordan økonomiske krefter gjør at noen næringer går bra, mens andre sliter.

Enda mer alvorlig er det faktum at millioner av mennesker som er på vandring – innen Europa og på globalt nivå – mennesker som er på vandring for å unngå fattigdom.

Denne arbeidskraften er lett å utnytte – både av useriøse bedrifter og privat av en økonomisk velstående middelklasse.

Fra høyresiden kritiseres jeg for ikke å la fattige mennesker få skaffe seg jobb til lav lønn i Norge.  Men jeg vil ikke ha et Europa hvor folk holdes nede i lavt betalte jobber for de rike i nord. Og jeg vil ikke ha et norsk samfunn hvor privat velstand holdes oppe av andre menneskers frykt for fattigdom.

Takk for oppmerksomheten!