Færre vikarer, ikke flere

Professor Kjell Salvanes har 5. mars rett i at for mange vikarer og midlertidig ansatte gir svekket kunnskapsoppbygging. Med kort tidshorisont både hos arbeidsgiver og arbeidstaker blir det lett for lite investering i den ansattes kunnskap.

Dette er nettopp en av grunnene til at regjeringen vil sikre at faste, direkte ansettelser fortsatt skal være en bærebjelke i det norske arbeidslivet. Den siste tids debatt om vikarbyrådirektivet kan tolkes som et sterkt forsvar for denne viktige delen av den norske arbeidslivsmodellen.

Derimot følger jeg ikke Salvanes når det virker som han mener vikarbyrådirektivet vil gi flere vikarer. Han hevder at bedriftene ”nå kan ansette vikarer på lengre oppdrag uten å ha arbeidsgiveransvaret”. Hadde dette vært riktig, kunne det kanskje bidratt til flere vikarbyråansatte. Men verken direktivet eller de oppfølgingstiltakene regjeringen planlegger innebærer slike lengre oppdrag.

Direktivets viktigste effekt på antallet vikarbyråansatte kommer trolig gjennom innføringen av likebehandlingsprinsippet, som betyr at disse ved innleie skal ha samme vilkår som om de var fast ansatt. Dette innebærer en oppregulering av mange vikarbyråansattes lønn, som normalt vil føre til at virksomhetene vil bruke dem mindre, ikke mer.

Mest nærliggende blir det altså færre vikarbyråansatte som følge av vikarbyrådirektivet. De må gis bedre vilkår, og det blir derfor dyrere for virksomhetene å leie dem inn.