Fastlegenes interesser

I Aftenposten (29.12.11) fyrer fastlegene Karlsen, Thomsen og Heimdal av en bredside mot de nye sykemeldingsreglene. Regelen som provoserer dem så sterkt er følgende: Dersom en fastlege har en pasient som har vært sykemeldt i syv uker, skal behandlende lege delta i en samtale hvor pasient, arbeidsgiver og han/hun blant annet diskuterer mulighetene for endringer i den sykemeldtes arbeidssituasjon, bedre tilpasset dennes helseproblemer. Samtalen kan skje ved møte eller ved telefonsamtale.

Denne regelen vil ha minst to virkninger. For fastlegene vil det bety at de må avsette litt mer tid i sin legegjerning til de av sine pasienter som er langtidssykemeldte og som har langvarige helseproblemer. Det betyr at de må interessere seg litt mer for de helsemessige sidene ved arbeidssituasjonen til pasienter som er i en situasjon med høy sannsynlighet for varig uførepensjonering. Dette betyr rimeligvis også at fastlegene får litt mindre råderett over egen tid og at de kanskje oppdager at de ikke kan klare å ha så mange pasienter som de har tatt på seg. Det kan bli en spenning mellom legenes samfunnsoppdrag og deres egeninteresser. Mitt bestemte inntrykk er at det store flertall av leger i Norge, og Legeforeningens gjennom dens konstruktive bidrag i Avtalen om et Inkluderende Arbeidsliv, er seg sitt samfunnsoppdrag meget bevisst. Det kan derfor være relevant å minne om at de nye sykemeldingsreglene er innført med Legeforeningens støtte.

Den andre virkningen er effekter på den sykes arbeidsevne og livskvalitet. Et møte i seg selv reduserer sannsynligvis ikke noens sykefravær, særlig ikke om legen kommer med den holdning at dette er meningsløst. Men fastleger som interesserer seg for sine langtidssyke pasienters muligheter for delvise og hensiktsmessige tilknytninger til arbeid, kan bidra til redusert fravær. De aller fleste fastleger gjør dette. Men mye tyder på at noen leger er litt for raske til bare å forlenge en sykemelding.

Regelen om avtalte dialogmøter er innført primært for å øke bevissthet og kunnskap hos arbeidsgiver og den syke om hvordan en medisinsk hensiktsmessig tilrettelegging kan redusere sykefravær og tidlig pensjonering. For å oppnå dette er legenes bidrag absolutt nødvendig. Sekundært er det en forhåpning fra arbeidslivets parter om at økt innsikt og holdningsendringer på lengre sikt kan bidra til at flere kan delta mer i arbeidslivet ut fra et større mangfold av helsemessige forutsetninger. Skal vi klare dette, må de medisinske og terapeutiske fagene mobiliseres på bedre måter enn vi har gjort til nå.

Selvsagt må det høres på legenes egne oppfatninger av hvordan de mest effektivt kan utføre sine oppgaver. Ingen har interesse av å påføre leger oppgaver som demotiverer dem i utøvelsen av sitt fag. Da får man bare dårlig arbeid tilbake. Legenes fundamentale oppgave er å ivareta pasientens medisinske behov, men også leger har selvsagt et sideblikk til egne private interesser. Ingen jubler over å bli fortalt av politikere hva de skal gjøre. Det er legitimt å hevde egne interesser, men de må også avstemmes mot det samfunnsoppdraget legene utfører når de, på fellesskapets vegne, forvalter en ordning som koster bedrifter og stat om lag 50 milliarder kroner i året.