Flere eldre – store muligheter

Vi lever lenger. Det gir flere eldre. Kan det gjøre landet vårt bedre?

Vi skal inn i en fremtid med flere eldre i befolkningen enn noe samfunn før oss. Alt for mange snakker om denne fremtiden på en negativ måte. Det snakkes om eldrebølgen som vil velte over oss som en tsunami. At vi må forberede oss på en fremtid som ikke kan sikre oss gode pensjoner eller nødvendig eldreomsorg, ja, at selve velferdssamfunnet vil bryte sammen. En slik fremtidsfrykt er et dårlig utgangspunkt for god samfunnsplanlegging.

Jeg ser dette på en annen måte.  Et samfunn med flere eldre kan bli et bedre og rikere samfunn. Bare det enkle forhold at flere lever lenger innebærer at mange flere barn vil oppleve å ha friske besteforeldre, og kanskje oldeforeldre. Når flere mottar pensjon over flere år og har god helse, får de mer tid til å stille opp for hverandre, i familien, i lokalsamfunnet og i frivillige organisasjoner. Det kan bli mye mer tid til samvær mellom generasjonene.  

Når flere har bedre helse lenger, så kan det bety at flere vil ønske å arbeide lenger. Landets store og små bedrifter kan få mange flere erfarne medarbeidere. Eldre vil representere mye kompetanse og erfaring som vårt kunnskapsbaserte arbeidsliv har bruk for.

For næringslivet åpner det seg store muligheter. En kjøpekraftig eldrebefolkning vil etterspørre tilrettelagte boliger som det er godt, praktisk og trygt å bli gamle i. Ny teknologi kan gjøre alderdommen tryggere. Flere av de helsetjenestene vi i dag må til legen for å få, kan i fremtiden bli levert hjemme hos folk. Noen må produsere denne teknologien, og de nye løsningene. Dette kan gi opphav til en ny norsk næring.

Disse gode mulighetene kommer ikke av seg selv. Vi skal ikke undervurdere den oppgaven der er å tilpasse samfunnet til en aldrende befolkning. Vi må forberede oss godt. Pensjonsreformen er nettopp en slik nødvendig forberedelse. Pensjonsreformen er bygget på et veldig enkelt budskap: Når vi lever lenger, må vi ta ut litt av den økte levealderen i et forlenget yrkesliv. Nå er det blitt lettere, både for uførepensjonister og alderspensjonister, å kombinere arbeid og trygd.

Samhandlingsreformen er den andre store forberedelsen til en eldre befolkning.

Vi vet at i fremtiden vil flere eldre ha flere helseproblemer samtidig, og over lengre tid. Samtidig vet vi også at det folk ønsker aller mest, er å være selvhjulpne så lenge som mulig. Derfor vrir vi ressursinnsatsen over mot hjemmebaserte tjenester. Helse- og omsorgstjenestene må bli bedre på å hjelpe folk til å mestre sine egne liv, på sine egne premisser.

Den tredje store forberedelsen til en aldrende befolkning er mobilisering av ressursene rundt det enkelte mennesket: pårørende, nettverk av venner og nærsamfunnets mange frivillige organisasjoner. Ensomhet er i ferd med å bli et av våre store levekårsproblemer. Offentlig sektor kan bli god på mye, men aldri på å bekjempe ensomhet. Her må vi utvikle den gode arbeidsdelingen mellom de profesjonelle i tjenestene og de ressurser som bor i oss alle, som pårørende og som medborgere.

Å forberede eldrebølgen innebærer også klare politiske valg. Regjeringen tror ikke på profittmotivet som en konstruktiv drivkraft i utvikling av gode tjenester for eldre og funksjonshemmede. Vi inviterer inn den private sektoren som motiveres av solidaritet og omtanke for sine medborgere, men vi velger bort et samfunn hvor den enkelte overlates til seg selv og tykkelsen på egen lommebok.

Det er min beste overbevisning, at tar vi disse valgene, kan det norske velferdssamfunnet videreføres inn i en fremtid med flere eldre.