Flere i arbeid

I Dagbladet 22. mars får regjeringen ros fra uventet hold. Matilde Fasting fra den høyreliberale tenketanken Civita støtter de nye mulighetene for å kombinere arbeid og trygd som er skapt i den nye uførepensjonen. Men hun utfordrer regjeringen på et viktig punkt: Tiltak for å inkludere flere i arbeid kan ikke bare rettes mot individer med problemer. Også arbeidsgiverne må trekkes aktivt med i arbeidet.

Her sprenger Fasting åpne dører. Regjeringen er vel klar over at jobber skapes i et møte mellom to parter: En bedrift som ønsker arbeidskraft og den enkelte som ønsker arbeid. Og selvsagt er det alltid viss en risiko for en arbeidsgiver å ansette en person som aven eller annen grunn sliter med å få fotfeste i arbeidslivet. I regjeringens sysselsettingsstrategi for unge funksjonshemmede kaller vi dette for produktivitetsbarrieren: En arbeidsgiver kan ikke få oppdaget den enkeltes produktivitet uten gjennom faktisk utprøving i konkret arbeid. Nettopp frykten - ofte basert på fordommer og lite kunnskap - for at en person som ikke kommer i ferdig A4-format fra skoleverket kal levere godt arbeid - er en av de viktigste barrierer funksjonshemmede opplever.

Tiltak som kan hjelpe bedriftene til å håndtere denne risikoen er derfor viktig for å få åpnet arbeidslivets porter innenfra. Utprøvingsperioder, tett samarbeid med NAV, trygghet for at bedriftens kostnader til tilrettelegging og hjelpemiddelteknologi blir dekket, likeså lønnstilskudd, er virkemidler vi allerede bruker. Jeg er den første til å si at vi må komme mye lenger i å utvikle flere og bedre bedriftsrettede tiltak. Derfor arbeider jeg nå med modeller for blant annet å kunne bruke ordningen med Arbeidsavklaringspenger som rammeverk rundt arbeidsutprøving.

Samtidig må vi ikke være naive, men holde en stø moralsk kompasskurs: Tiltak for å redusere bedriftenes risiko kan fort komme til å gjøre funksjonshemmet arbeidskraft både billigere og mer fleksibel. For en liberalist er dette kanskje den ønskede mekanismen, da sier markedsmodellene at bedriftene vil etterspørre mer av denne arbeidskraften. For meg er fundamentet et annet: Funksjonshemmede skal ansettes fordi de kan, vil og bør få sjansen til å bidra - som fullverdige ansatte og medborgere - i samfunnets verdiskapning. Ikke fordi de er billig arbeidskraft - men fordi de er en ressurs.