NAV i riktig retning

DN har ved to oppslag (16.5 og 1.6) gitt stor plass til forskere med kritiske synspunkter på NAVs etablering i årene 2006-08. Både Frisch-senteret og Arbeidsforskningsinstituttet finner at i denne perioden økte tregheten i den delen av NAV hvis mål er å hjelpe folk raskere tilbake til arbeid.

Spørsmålet er da om dette er et varig systemtrekk ved NAV, eller om det avspeiler folkevisdommens innsikt om å ta et skritt tilbake før man kan ta to skritt frem? Bør tolkningen være at dette er påregnelige oppstartsproblemer eller at vi står ovenfor en feil i selve den bærende konstruksjonen?  

I en velferdsstat vil det alltid være en spenning mellom forvaltningen av folks rettigheter – hvor man skal få riktig ytelse til rett tid gjennom en rettssikker saksgang – og det sosiale arbeidet hvor målet er å hjelpe enkeltpersoner ut av en vanskelig livssituasjon – og med yrkesdeltakelse som et mer eller mindre realistisk mål.  Før NAVs innføring ble dette håndtert ved å ha tre separate organisasjoner (Rikstrygdeverk, Aetat og sosialkontor) – med store muligheter til å sende den enkelte bruker inn i byråkratiets irrganger. Et samlet Storting sa at slik ville vi ikke ha det. Folk skal kunne forholde seg til én organisasjon.  Dermed bygges spenningen mellom rettighetsforvaltning og individrettet attføringsarbeid inn i organisasjonen.  Og så finner altså forskerne at i oppstarten av denne nye organisasjonen (og under presset fra finanskrisen høsten 2008) så skjer det en prioritering av rettighetsforvaltningen som går på bekostning av effektiviteten i attføringsarbeidet.

Bør vi egentlig være så overrasket over dette? Gir denne observasjonen grunnlag for bombastiske konklusjoner om at NAV er feilslått? Bør vi ikke alle – både forskere og politikere – gi oss selv litt lengre tid før dommen felles? Det er viktige lærdommer å trekke fra perioden 2006-2008.  Utviklingen i årene etter forskernes studier går da også i riktig retning.   Det er flott at forskerne formidler sine funn til et bredt publikum. Men betraktninger over fire-fem år gamle observasjoner kan lett bli en diskusjon om snøen som falt i fjor.