Noen må ønske å ansette

Elin Naper har møtt sykdom tidlig i livet og trenger bistand for å komme i jobb. I Aftenposten 18. februar skriver hun om hvordan hun opplever det offentlige hjelpeapparatet; det er en «en økende tendens at politikere og Nav-ansatte ikke ser oss som ressurssterke mennesker med muligheter, erfaring og kompetanse. Disse holdningene kommer ovenfra, og forplanter seg som ugress nedover i systemet».

Det er en beskrivelse av mine holdninger som jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg synes det er veldig trist at Naper opplever det slik, men kan forsikre om at dette ikke er slik jeg ønsker det skal være. Jeg er oppriktig opptatt av at vi har et hjelpeapparat og arbeidsliv som ser muligheter og ikke begrensninger.

I likhet med Naper er jeg svært bekymret for uføreveksten blant unge. En av gruppene som sliter med å få jobb er unge med nedsatt funksjonsevne. Dette er unge mennesker med kvalifikasjoner som arbeidsmarkedet etterspør, men som kan trenge tilrettelegging eller annen bistand. Det er grunnen til at jeg i fjor høst lanserte en egen jobbstrategi for denne gruppen.

Mange av dem som i dag er utenfor arbeidslivet, har noe å bidra med. Alle kan ikke jobbe 100 prosent hele tiden, men flere kan jobbe noe. Da må vi ha ordninger som legger til rette for at den enkelte kan bidra ut fra sine forutsetninger. Vi har nettopp gjort om uføretrygden slik at det skal bli lettere å kombinere arbeid og trygd for kronikere og andre som har variabel arbeidsevne.

Jeg er enig med Naper i at vi i Norge til nå ikke har vært gode nok til å inkludere alle i arbeidslivet, men vi har nå en målrettet innsats som jeg mener bør gi resultater. Samtidig er jeg klar på at dette er en jobb Nav ikke kan gjøre alene. Det offentlige skal stille opp med nødvendige tiltak, men til syvende og sist må det være en arbeidsgiver i den andre enden som ønsker å ansette.