Regjeringens arbeidslivspolitikk fram mot 2013

 

La meg først takke for invitasjonen, og for en ny anledning til å snakke til Spekters medlemmer. Jeg hadde denne gleden for ca. 2 år siden som ganske ny arbeidsminister. Dere utgjør et mangfold av bedrifter og virksomheter med viktige oppgaver i vårt samfunn!

Og dere er viktige og godt synlige aktører i arbeidslivspolitikken! Ledelsen deres bidrar sterkt til å begeistre og irritere mange! Sånn skal det være!

Så er det selvfølgelig saker vi ikke alltid er like enige om – blant annet i deler av debatten om arbeidstid. Men jeg opplever dere alltid som konstruktive! Vi trenger  organisasjoner som er opptatt av fornyelse og framtidas arbeidsliv. Selv om vi kan være uenige, så er vi opptatt av mange av de samme målene: et godt og velfungerende arbeidsliv, mobilisering av nødvendig arbeidskraft og en  aldrende befolkning.

 

Vårens lønnsoppgjør

Siden dette er en tariffkonferanse, vil jeg først starte med å si noen ord om den økonomiske situasjonen i Norge.

Vi har i dag Europas laveste ledighet og høy sysselsetting. Norsk økonomi vil trolig klare seg bedre enn de fleste andre land. Etter finanskrisen har sysselsettingen tatt seg opp: 50 000 flere fikk jobb i 2011.

Jeg får rapporter fra NAV om økt optimisme blant landets bedrifter og økt behov for arbeidskraft. Arbeidsmarkedet er friskmeldt etter de alvorlige problemene vi opplevde i 2008 og 2009.

Veksten har vært sterkest innenfor et område dere delvis organiserer – helse- og sosialtjenester, og i bygg- og anleggsnæringene.

Men dette kan snu veldig fort! Også Norge merker den økonomiske uroen i Europa. Eksportmarkedene er blitt svakere, og bankenes finansiering er blitt dyrere. Den europeiske gjeldskrisen kommer til å påvirke  oss i Norge, men hvor mye vet vi ikke i dag.

Jeg vil derfor advare mot å tro at Norge klarer seg rimelig godt uansett hva som skjer rundt oss. Vi kan fort komme i en situasjon med økende arbeidsledighet – og vi må planlegge for det!

Regjeringen følger utviklingen i Europa og USA nøye, og har høy beredskap. Vi lærte mye av finanskrisen. Vi kan snu oss raskt dersom det er behov for det!

Å holde orden i eget hus er vårt aller beste forsvar . Det gjør vi gjennom handlingsregelen, pengepolitikken og gode tilsynsordninger for finansmarkedene. Og ikke minst, gjennom det inntektspolitiske samarbeidet med partene og den norske modellen for lønnsdannelse!

Mange år med høy lønnsvekst har gitt oss et høyt kostnadsnivå. I 2010 var de gjennomsnittlige timelønnskostnadene i industrien over 50 prosent høyere i Norge enn hos våre handelspartnere i EU. Svake vekstutsikter og store statsfinansielle utfordringer kan bety relativt lav lønnsvekst hos våre handelspartnere også de neste årene.

Den norske modellen bygger på at lønnsveksten over tid må holdes innenfor de rammer som konkurranseutsatt sektor kan leve med. Dersom vi ikke klarer å opprettholde en tilstrekkelig stor konkurranseutsatt sektor på sikt, vil vi undergrave grunnlaget for våre gode velferdsordninger. Det er vi alle enige om.

Dere har sammen med Norsk Industri tatt til orde for at frontfagsmodellen må revitaliseres. Dere ønsker et nytt Holden-utvalg.

Det er viktig å stille spørsmål om modellen fungerer som den skal. Jeg mener imidlertid at  frontfagsmodellen, slik den har vært praktisert hos oss, tross alt har levert gode resultater. Vi har lav ledighet, høy sysselsetting og en jevn lønnsutvikling sammenliknet med de fleste andre land.

Det største problemet med vår lønnsdanning, slik jeg ser det, er gruppene utenfor de sentrale lønnsoppgjørene som ikke tilpasser seg  frontfagmodellens rammer. Ansvaret for dette ligger på arbeidsgiversiden! Jeg er i sterk tvil om vi trenger en ny Holden-utredning, men jeg ønsker likevel velkommen den debatten Spekter og Norsk Industri reiser om lønnsdanningen vår.

Frontfagsmodellen betyr selvsagt ikke at eksportbedriftene er viktigere for vår velstand enn annen verdiskapende virksomhet. Velferdsstatens ansatte, og alle som leverer kompetansen og infrastrukturen er like viktige! Men det må være god balanse mellom økonomiens ulike sektorer. Frontfagsmodellen er nettopp et slikt balanserende prinsipp, fordi den sikrer at den samlede lønnsutviklingen er realøkonomisk bærekraftig.

En annen bærende bjelke i den norske modellen er at gjennomføringen av lønnsoppgjørene er partenes eget ansvar. Vi har parter som tar samfunnsansvar, og vi har gode prosedyrer for håndtering av konflikter. Erfaringer fra andre land viser at det er nettopp i velordnede forhandlingssystemer at inntektene blir likest mellom menn og kvinner, og mellom høyt- og lavtlønte. 

Vårens lønnsoppgjør må, slik statsministeren oppfordret til på NHOs årskonferanse 5. januar i år, bli et solidaritetsoppgjør. Det må vises solidaritet med de som kan risikere  å miste jobbene. Partene må være sitt ansvar bevisst, slik at vi får et ansvarlig oppgjør.

I Spekter er det mange overenskomstområder, og det er mange arbeidstakerorganisasjoner inne i bildet. Utenom helse er det forhandlinger både på nasjonalt og lokalt nivå. Det generelle tillegget på nasjonalt nivå følger vanligvis det generelle tillegget i frontfaget. Over tid ser denne modellen ut til å ha gitt de ansatte i Spekter-bedriftene utenom helse, en lønnsvekst på linje med industrien – i alle fall hvis vi ser på de siste fem årene.

Innenfor helseområdet, har dere etter det jeg skjønner, en modell med tre forhandlingsnivåer. For utenforstående kan dette synes å være en noe komplisert modell. Også innenfor helseforetakene har lønnsveksten vært om lag på linje med industrien de siste fem årene.

Så registrer jeg fra dagens aviser at dere har noen interessante synspunkter på nettopp den utviklingen. Synspunkter som ganske sikkert vil skape debatt.

 

Arbeidslivsmeldingen

Dere påpeker stadig, og med rette, at mye har forandret seg i norsk arbeidsliv siden vi fikk arbeidsmiljøloven i 1977. Dagens arbeidsmiljølov har beholdt hovedtrekkene fra 1977. Men den er også oppdatert en rekke ganger i takt med utviklingen i arbeidslivet, og i august la regjeringen fram arbeidslivsmeldinga hvor vi drøfter nye utfordringer i dagens arbeidsliv. Meldingen ligger nå til behandling i Stortinget, med en planlagt høring i arbeids- og sosialkomiteen 13. februar. Jeg ser derfor fram til  debatt om utfordringene i arbeidslivet i tida framover!

Og så er jeg veldig glad for at vi hadde en omfattende høringsprosess med partene, tilsynene og forskningsmiljøene når vi skulle beskrive norsk arbeidsliv i meldingen. Selv om vi ikke alltid er enige om virkemidlene, er det viktig å ha en felles virkelighetsforståelse.

Tilstandsbeskrivelsen i meldingen viser, ikke så overraskende, at arbeidsforholdene i Norge er bra for de aller fleste. Bare siden 1990-tallet har andel arbeidstakere som eksponeres for uheldige belastninger i arbeidslivet blitt redusert på mange områder, og Norge skårer høyt i internasjonale arbeidsmiljøundersøkelser. Myten om det brutaliserte arbeidslivet er definitivt tilbakevist. Men i deler av arbeidslivet, for eksempel innenfor deler av bygg- og anlegg, og restaurantbransjen, ser vi faktisk en slik brutalisering. Dette gjelder i hovedsak utenlandsk arbeidskraft. Det er derfor en legitim bekymring i norsk fagbevegelse for utviklingen her. Jeg er veldig bekymret for smitteeffekten av det vi her ser inn i det seriøse arbeidslivet! Det gjelder fr alle deler av norsk arbeidsliv, også deler av de områdene som Spekter organiserer. Arbeidet for et anstendig arbeidsliv er derfor en bærebjelke i velferdspolitikken!

 

IA og sykefravær

Men vi har også våre utfordringer. Deler av arbeidslivet, herunder helsesektoren, er preget av høyt sykefravær. Dette er en utfordring for landet, men også en særlig utfordring for Spekter som organiserer mange virksomheter i helsesektoren med høyt sykefravær.

Almlidutvalgets hovedforklaring på det høye sykefraværet i helse- og omsorgssektoren, var som dere kjenner til, den høye kvinneandelen. Men utvalget pekte også på at det er mye som tyder på at helse- og omsorgssektoren har spesielle utfordringer når det gjelder arbeidstidsordninger, innholdet i arbeidet og arbeidsbelastninger.

Selv om det kan være mange gode forklaringer på hvorfor sykefraværet blant kvinner er høyere enn menns, er dette en tilstand vi ikke kan forsone oss med! Jeg er helt i mot holdninger i retning av at vi har funnet det ”naturlige” sykefraværsnivået!

Vi må heller ikke vike tilbake for denne debatten, selv om det har blitt en kjønnsdebatt!

For ett par år siden satt jeg sammen med dere og de andre partene i arbeidslivet for å se hvordan vi kunne forbedre IA-avtalen. Sykefraværsutviklingen var bekymringsfull. Vi ble enige om å sette i gang en rekke tiltak. Det er derfor veldig gledelig at sykefraværet gikk ned med nesten 5 pst. fra 3. kvartal 2010 til 3. kvartal 2011. Det er det laveste nivået vi har sett siden IA-avtalen trådte i kraft i 2001!

Nedgangen i sykefraværet har falt i alle aldersgrupper, for begge kjønn og i alle næringer, med unntak av undervisningssektoren. Det er veldig gledelig! Noe av nedgangen kan forklares med at gjennomsnittlig sykefravær har blitt kortere. Økt bruk av graderte sykepenger forklarer sannsynligvis også noe av nedgangen i sykefraværet. Nå har om lag 1 av 5 gradert sykemelding. Denne utviklingen er helt i tråd med hva ekspertutvalget sa var veien å gå!

De store gruppene i den nye IA-avtalen trådte først i kraft 1. juli i år. En lett ”turbulent” start knyttet til samarbeidet med leger – arbeidsgiver og NAV har vi sett, men nybrottsarbeid skal være utfordrende! Og IA-partene er nå godt i gang med å se på disse startvanskene i fellesskap. Det er bra! For det er avgjørende at vi retter opp skarpe kanter og byråkratiske og ineffektive rutiner nå, slik at disse ikke får festet seg. Dette betyr ikke at avtalen endres, bare at den skal fungere i tråd med sine intensjoner. Og selv om utviklingen av sykefraværet går i riktig retning , har vi en lang vei å gå – med mye hardt arbeid foran oss!

 

Arbeidstid

Arbeidstid er et tema dere og jeg er veldig opptatt av. I dag har dere lagt fram en ny "kanon" om dette - ”Kapittelet som mangler”….  Jeg er usikker på om kapittelet hører hjemme i Spekters bok eller Klagesangene, men jeg kan love at jeg skal lese det med inderlighet, og ta jeremiaden på alvor…Kanskje jeg til og med får en åpenbaring!? Jeg har imidlertid allerede én innvending. Som en ekstraservice til departementet burde kapittelet vært på nynorsk! Dette ikke som et innspill til enkelte i Regjeringen om nynorskfagets rolle. Men for at kapittelet språklig hadde passet bedre inn i meldingen.

For å bli litt mer alvorlig - arbeidstidsordningene betyr mye for virksomhetenes tilgang til arbeidskraft. Samtidig skal arbeidstidsreglene beskytte arbeidstakerne og bidra til en god balanse mellom arbeid og fritid – arbeid og familie. Selv om virksomhetene har endret seg, og de må sette kunder, klienter og brukeres behov høyt, er ikke disse hensynene borte. Det er heller ikke entydig slik at ”alle” er mer fleksible enn før, og at ”alle” ønsker å jobbe om natten, i helgene eller om kveldene. Det siste er vi alle blitt svært klar over – blant annet gjennom sms fra en del sykepleiere.

Jeg skjønner at det å sette opp turnusplaner kan være en utfordring – at dere mener dere sliter med å få arbeidstakernes organisasjoner til å gå med på fornuftige ordninger. Men mulighetene er der - dagens arbeidstidsregler er fleksible og gir gode muligheter for lokal tilpasning – enten med avtale med den enkelte, med lokale tillitsvalgte, med sentrale organisasjoner eller faktisk også i mange tilfeller gjennom dispensasjoner fra Arbeidstilsynet.

Arbeidstidsbestemmelser er noe av det vanskeligste temaene i norsk arbeidsliv  - nå og gjennom historien. Det handlet om  vernebestemmelser (vern mot brutale overgrep fra arbeidsgiver) - i handler det om vernebestemmelser og helse, men også fritid og lønn.

Dette er også legitime interesser. Skal vi lykkes i å møte morgendagens behov for arbeidskraft og fleksible, brukervennlige tjenestetilbud, mener jeg derfor at vi må søke dette i samarbeid med arbeidstakerorganisasjonene. Vi har god tradisjon for dette i Norge. Derfor vil jeg igjen berømme den allerede mye omtalte avtalen mellom Spekter og Fagforbundet!

Avslutningsvis vil jeg nettopp si litt om fremtidens arbeidskraftbehov. En av de viktigste oppgavene vi må løse sammen, er å få flere til å jobbe enda mer. Vi opplever økt etterspørsel etter arbeidskraft i flere sektorer, eksempelvis innenfor petroleumssektoren, pleie- og omsorgssektoren og barnehagene. Framskrivninger fra SSB, som dere sikkert kjenner vel så godt som meg, viser at det kan bli mangel på blant annet sykepleiere, fysioterapeuter og bioingeniører.

Selv om Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder yrkesdeltakelse, er det samtidig et paradoks at det står så mange utenfor arbeidslivet som vil inn.

Spekter har medlemsbedrifter innenfor et vidt felt av norsk arbeidsliv. Å legge til rette for at både private bedrifter og offentlig sektor får tilgang til tilstrekkelig kompetente arbeidstakere, er en av mine viktigste oppgaver som arbeidsminister. Mangel på arbeidskraft kan som kjent føre til underbemanning, produktivitetstap og en uheldig kostnadsutvikling.

Regjeringens politikk er at arbeidskraftbehovet først og fremst skal rekrutteres fra egne rekker. Arbeidsinnvandring skal supplere innenlandsk arbeidskraft, ikke erstatte den.

Selv om vi har høy sysselsettingsgrad i Norge har vi en betydelig arbeidskraftreserve. Gjennom blant annet pensjonsreformen og den nye uføretrygden legger Regjeringen til rette for nettopp økt yrkesdeltakelse. Men det er særlig Regjeringens jobbstrategi for å få unge under 30 med nedsatt funksjonsevne, jeg i dag vil trekke frem.

Denne strategien er en operasjonalisering av IA-avtalens delmål II, som har vært forsømt alt for lenge! Og strategien er en av Regjeringens hovedsatsinger i budsjettet for 2012.

Mange personer med nedsatt funksjonsevne står i dag utenfor arbeidslivet. Dersom forholdene ble lagt bedre til rette, kunne mange brukt sin kompetanse og arbeidskraft i arbeidslivet. Vi trenger denne arbeidskraften.

Jeg vil utfordre dere til å ta et ansvar for å bidra til dette! Min oppgave som arbeidsminister er å stille med virkemidler som gjør det lettere å ansette personer med nedsatt funksjonsevne. Det gjør jeg nå. Dere organiserer mange store bedrifter, som burde ha gode muligheter for å skape nye tilpassede arbeidsplasser. Utfordringen påkaller fantasi og nytenkning!

Skal den enkelte velge mer arbeid, så må mulighetene faktisk være der. Resten av min dag i dag er viet til bedriftsbesøk for å utfordre norske bedrifter til å være ”fadder” for denne strategien. Dere vil høre mer fra meg!

Men, vi har også betydelige arbeidskraftreserver blant alle som jobber deltid. Innenfor pleie- og omsorgsyrkene ligger deltidsandelen på ca. 50 prosent. I følge OECD har vi en større andel deltidsarbeidende enn både Finland, Sverige og Danmark. Ca. 1 av 5 sysselsatte jobber deltid i Norge, og kvinner med kortere utdanning er i flertall.

Selv om et flertall av de deltidsansatte jobber frivillig deltid, kan deltid ha en rekke negative konsekvenser. Det kan for eksempel knyttes til den enkelte arbeidstakers tilfredshet, faglighet og egen forsørgelse, til arbeidsmiljøet, til rekrutteringen til yrket, til god bruk av arbeidskraften, og til arbeidet med å sikre bedre pasientsikkerhet og kvalitet i pasientbehandlingen. Som en konsekvens av at de fleste i deltidsstillinger er kvinner, har problemstillingen også et viktig likestillingsaspekt!

Dette er et vanskelig område! Vi er velstående i Norge – folk har råd til å jobbe mindre – vi får mange barn i Norge – vi trenger unger, men unger trenger tid til oppfølging og omsorg. Som tobarnsmor skjønner jeg at mange familier løser tidsklemma ved å jobbe mindre! At man bruker økt velstand på dette er egentlig veldig sympatisk. Men likevel har vi som samfunn en utfordring! En ting må i hvert fall gjøres. Få vekk den ufrivillige deltiden! Vi har i hvert fall ikke råd til å la folk som ønsker å jobbe fulltid ikke gjøre det. I arbeidslivsmeldingen skisserer Regjeringen mange og sterke virkemidler for dette. Men partene har et stort ansvar.

Kjære Spekter. Innlegget mitt viser at vi har mange utfordringer, men også at vi har veldig gode forutsetninger og muligheter for å lykkes! Og sjefen deres Lars, har aldri veket tilbake for en utfordring eller latt en mulighet gå fra sine medlemmer. Så utelukker ikke jeg at løsninger også kan være nye måter å organisere arbeidstiden på – i perioder av et livsløp i hvert fall – gjennom mer intense arbeidsperioder – avløst av lengre friperioder. Vi har flere eksempler på slike ordninger som bidrar til å mobilisere arbeidskraft.

Men dette må skje i samarbeid med de ansattes  organisasjoner. Ellers får vi ikke dette til på en god måte.

Lykke til videre med konferansen, og takk for oppmerksomheten!