"Snill" eller "slem" velferdsstat?

Sjekkes mot fremføring

Tale av arbeidsminister Hanne Bjurstrøm på Velferdskonferansen 2012 - "Velferdens grenser", 7. juni.

Kjære alle sammen,

Gratulerer med 100 års jubileet. Det er flott, og faktisk ganske unikt, at vi har er slikt tidsskrift i Norge som har eksistert helt siden velferdsstatens barndom.

Velferd er videreføringen av Tidsskriftet Sosial Trygd, - som i sin tid ble dannet i kjølvannet av vår første sykeforsikringslov i 1912.

Derfor vil jeg åpne med å rette en stor takk til redaktøren og alle rundt henne: Ikke bare lager dere et flott og nødvendig fagblad. Dere lager også den viktige nasjonale møteplassen som Velferdskonferansen etter hvert er blitt.

For det andre må jeg starte med å beklage at jeg ikke kan være til stede, men må snakke til dere på denne måten. Det skyldes et ganske enkelt – men flott prinsipp for god samfunnsstyring – nemlig at når den folkevalgte forsamlingen forlanger at den utøvende makten skal være til stede i parlamentet – vel - så skal en statsråd være det. Punktum. Derfor er jeg i Stortinget akkurat nå.

Og det er med – og innenfor – dette parlamentariske demokratiet - at vi i Norge har utviklet vår velferdsstat. Det nordiske sosiale demokratiet. Den norske velferdsmodellen.

Så når dere stiller meg spørsmålet om hvor velferdsstatens grenser skal gå, så er det første og enkle svaret – at grensene skal gå der hvor vårt parlament – Stortinget – bestemmer at de skal gå!

Velferdsstatens grenser skal gå der hvor vi som opplyst folk, i åpne diskusjoner og med demokratiske beslutningsprosesser, bestemmer at det er rett og rimelig at grensene skal gå – mellom den enkeltes ansvar for seg selv og sine – og fellesskapets forpliktelser for den enkelte.

I Norge er vi vant til at velferdsgoder fordeles på denne måten. Vi er vant til at stortinget bestemmer over hvem sine behov som skal bli møtt med rettigheter, - til penger og til tjenester.

Så jeg vet at dere syntes at det var et kjedelig svar.

Men dette er ikke noe selvsagt prinsipp. Det er 190 stater på jorda.

Av disse er det bare en håndfull som har gitt demokratiet denne avgjørende rollen i å fordele rettigheter og plikter mellom mennesker.

Så lenge ingen har funnet opp et samfunn hvor alle kan få alt hele tiden, må vi ha noen mekanismer for å fordele knappe goder.

Når vi bruker demokratiet, så står det i kontrast til bruk av marked, priser og betalingsevne. Markeder vil bare gjenskape ulikheter. Demokratiet kan bryte opp forholdet mellom private ressurser og faktiske levekår.

Demokratisk fordeling kan skape likhet: Likhet i levekår, likhet for loven.

Når vi bruker demokratiet, så står det i kontrast til å la familie, slekt og sosiale nettverk bestemme den enkeltes velferd. Demokratiet kan sikre forutsigbarhet og trygghet på måter familie og frivillighet aldri vil kunne klare.

Når vi bruker demokratiet så står det i kontrast til å la profesjoner og fagfolk få bestemme. Derfor bruker vi demokratiet til å begrense den makt vi gir til velferdsstatens ansatte. Og vi gir rettigheter til brukere, pasienter og klienter.  

Når vi bruker demokratiet står det i kontrast til å stole på at de velhavende av barmhjertighet gir til de fattige det de trenger. Det er flott at vi som mennesker er opptatt av andres nød og behov. Men det er bedre for den fattige å bli hjulpet som en fullverdig medborger med rettigheter, enn gjennom almisser og andres sympati.

Poenget mitt er følgende: Selvsagt lar vi markeder, familie, og profesjonell yrkesutøvelse få påvirke fordelingen av levekår i befolkningen. Men vi har bygget et velferdssamfunn hvor demokrati og folkevilje skal bestemme grensesettingen også for markedets virkeområde.

Og vi setter grenser for hva det er lov å gjøre innenfor den private sfære.

I disse dager diskuteres det om tigging skal forbys.

Vi har viktige diskusjoner foran oss om hvor grensene skal gå når det gjelder ekstremt kostbare medisinske behandlinger – og hvem som skal være den beste portvokter.

Når jeg har brukt litt tid på å beskrive velferdsmodellen vår, så er det for å minne oss om hvor spesielt dette samfunnet er.

Bortsett fra våre nordiske naboland har ingen andre land har valgt å gjøre det slik.

Samtidig er altså dette den velferdsmodell som FN og andre internasjonale organisasjoner kårer til verdens beste samfunn.

Det betyr at vi må ha gjort mye riktig når vi har satt velferdsstatens grenser der de går i dag.

Så, et noe konservativt svar på spørsmålet om hvor velferdsstatens grenser skal gå, kunne være at de bør gå sånn omtrent der de går i dag – av den enkle grunn at det ser ut til å fungere veldig bra.

Ikke bare oppnår vi en rimelig rettferdig fordeling av rettigheter og plikter. Det ser også ut til at dette er en fordelingsmodell som danner et gunstig fundament for økonomisk produksjon og internasjonal konkurranseevne.

Til og med Høyre-partiene våre kappes nå om å være mest for velferdsstaten.

Det vi sosialdemokrater har brukt 100 år på å tro på, har høyresiden brukte 100 år på å tvile på. Men, velkommen etter, bedre sent enn aldri.

En ting kan jeg forsikre dere om – og det er at i mitt daglige virke som arbeids- og egentlig også sosialminister har jeg ikke akkurat en påtrengende opplevelse av å være ansvarlig for verdens beste velferdsstat.

På mitt skrivebord møtes to strie strømmer:

I den ene strømmen er det påstander om at rettigheter og ordninger er fulle av svikt – og at de må bli bedre. At velferdsstaten må bli snillere. At det ”naves” for lite.

I den andre strømmen kommer påstandene om at velferdsordningene er for gode, at det er for lett å få trygd, at plikter må skjerpes og rettigheter strammes inn. At velferdsstaten må bli slemmere.  At det ”naves” for mye.

Så kunne jeg jo søke trøst i dikterens ord om at ‘til lags åt alle kan ingen gjera’. Og jeg kunne lene meg tilbake å si at - da ”naves” det vel sånn omtrent passe mye.

Slik kan jeg selvfølgelig ikke tenke: Velferdsstaten vår er et spleiselag, basert på tillit.

Viljen til å bidra er like viktig som rettighetene til å motta.

Plikten til å ta vare på seg selv må balanseres med fellesskapets forpliktelse til å hjelpe.

Folk må oppleve at de får trygghet og velferd tilbake for skatter og arbeidsinnsats.

Når vi ser at andre får, må vi oppleve at den som får, faktisk har et forståelig behov for fellesskapets hjelp.

Vi kan godt snakke om velferdsstaten som en abstrakt totalitet. Men i virkelighetens verden er velferdsstaten ikke noe annet enn en sum av helt konkrete rettigheter og plikter. 

Spørsmålet om hvor velferdsstatens grenser skal gå, kan egentlig bare diskuteres meningsfylt hvis vi snakker helt konkret:

Og gjør vi det, vil vi fort se at på noen områder er det gode grunner til å forbedre ordningene våre. På andre områder må vi vurdere om det er klokest å stramme inn.

Folks levekårsproblemer, innholdet i de sosiale tjenestene og nye behandlingsmuligheter, - så vel som våre oppfatninger av rett og rimelighet, endrer seg hele tiden.

Skal velferdsordningene gjøre den jobben vi vil de skal gjøre, må vi hele tiden reformere.

Skal vi kunne videreføre den tilliten som fordelingspolitikken hviler på, må vi bekjempe byråkratisk tilstivning og profesjonsarroganse like iherdig som vi må bekjempe de urettferdigheter som skapes i markeder og familien.

Men det er viktig også med en tredje tanke i hodet. Og det er å arbeide for å synliggjøre hvor grensene faktisk går.

Mange tror at velferdsordningene er mye mer generøse enn de faktisk er og mange blir skuffet i sitt første møte med velferdsstaten. Denne skuffelsen er ikke uten videre velferdsstatens eller NAVs problem.  

Synliggjøring av velferdsstatens grenser dreier seg både om folkeopplysning om hva man faktisk får i konkrete tilfeller og det dreier seg om å slå ned på ulovlige grensepasseringer, å avsløre og straffe trygdesvindel.

En av de tingene som har overrasket meg mest i jobben som arbeidsminister, er hvor lite mange faktisk vet om velferdsordningene.

Til stadighet blir jeg spurt av journalister om jeg ikke synes det er for lett å få trygd.

Av en eller annen grunn er dette tidens yndlingsspørsmål.

Da jeg var ny og uerfaren i jobben pleide jeg høflig å spørre tilbake - om de mente uføretrygd, sykelønn, økonomisk sosialhjelp eller om det var en annen ordning de hadde i tankene..

Nå er jeg mer erfaren, og har lært at dette spørsmålet lett kan fornærme journalisten.

Så når jeg nå får spørsmålet om det ikke er for mange på trygd, pleier jeg å spørre tilbake: Hvor mange i forhold til hva? Da blir de ikke så fornærmet, men det er en effektiv måte å unngå oppfølgingsspørsmål på.

Så jeg vil derfor avslutte med følgende:

Konferansens spørsmål – om hvor velferdsstatens grenser skal gå? – er av den type spørsmål som det ikke finnes ett enkelt svar på.

Det er som spørsmålene om hva et rettferdig samfunn er, om hva som er det gode liv?

For meg er poenget med Konferansens spørsmål at det hele tiden blir stilt – og at vi som demokratisk samfunn hele tiden arbeider med å utforme mulige svar.

At selve poenget med spørsmålet er at vi skal arbeide med svaret – ikke at vi skal finne et svar og så sette to streker under det.

Den som påstår å ha funnet det endelige svaret, vil være en farlig fundamentalist, en blind ideolog. 

Derfor blir det så viktig hvordan vi arbeider med å finne svaret:

At vi er søkende mot forskning og ekte menneskekunnskap.

At vi avviser populistisk trygdehets.

At vi lytter etter stemmer som er svake.

At vi forlanger fakta og belegg.

At vi krever at alle er tydelige på sine moralske grunnpremisser.

For grensettingens hensikt er ikke bare en sosialteknokratisk problemløsning til laveste effektive omkostningsnivå.

Det er også, - ja kanskje først og fremst -  et spørsmål om hvordan vi som individer skal leve  godt sammen.

Om hva det betyr å ta et solidarisk ansvar for hverandre.

Om hva det betyr i et samfunn som vårt, - og i forhold til den fremtid vi skal inn i, - å leve etter de tre musketerenes regel: ‘En for alle, alle for en’!

Så derfor, det er flott at Velferd tar ansvaret for at det hele tiden arbeides med velferdsstatens grenser.

Derfor beklager jeg nok en gang at jeg ikke kan være til stede.

Lykke til med arbeidet og med konferansen!