Verdens arbeidsmiljødag

Sjekkes mot fremføring

Statsrådens innlegg under markeringen av verdens arbeidsmiljødag 27. april 2012.

Kjære alle sammen.  I morgen er det Verdens arbeidsmiljødag. Jeg er veldig glad for å få komme hit og markere dagen med dere, som jeg gjorde det i fjor.

I romanen ”Grand Manila” skildrer forfatteren Kjartan Fløgstad mennesker som jobber på et smelteverk, i ei bygd som kan være Sauda. Industrialiseringen brakte framgang og velstand, men hadde også en høy pris for mange arbeidere og deres helse. Hva er verdien av et menneskeliv, spør Fløgstad i romanen når han beskriver noen av verdens verste arbeidsulykker – deriblant gasslekkasjen fra anlegget til Union Carbide i Bhopal i India i 1984, hvor 16 000 mennesker ble drept.

Nylig har vi hatt ulykker som Deep Water Horizon ulykken, hvor mange mennesker omkom. Og dette er ulykker vi hører om! ILO anslår at over 2 millioner dør hvert år i arbeidsulykker. De fleste skjer ikke i vår del av verden…
Det er bakgrunnen for dagen vi markerer i dag: Minnet om drepte og skadde i arbeidsulykker – Worker’s Memorial Day. Men denne dagen er ikke bare en minnedag. Dagen i dag er like mye en dag for å fremme forebygging av arbeidsulykker, arbeidsrelatert sykdom og skade.

I år er det 10 år siden ILO annonserte at 28. april skulle være verdens arbeidsmiljødag og en offisiell FN-dag. Dette er en merkedag, og markeres av fagforeninger over hele verden.  

Midt oppe i dette, er jeg bedt om å si noe om arbeidsmiljøtilstanden i Norge. I august la regjeringen fram stortingsmeldinga om arbeidsmiljø og sikkerhet, og som dere vet, inneholdt den en bred tilstandsbeskrivelse av forholdene i norsk arbeidsliv. Den var nylig til høring i Arbeids- og sosialkomiteen. Høringen viste at det er stor oppslutning om tilstandsbeskrivelsen i meldingen. Ikke overraskende viser tilstandsbeskrivelsen at arbeidsforholdene er bra for de aller fleste i Norge. Vi skårer høyt i internasjonale arbeidsmiljøundersøkelser, og en stadig mindre andel arbeidstakere eksponeres for negative arbeidsmiljøbelastninger på de aller fleste områder. De aller fleste har fast arbeidskontrakt, og er ikke redde for å miste jobben sin. I internasjonalt perspektiv har vi få midlertidig ansatte. Andelen midlertidig ansatte er lavere i dag enn for 5 år siden, og den er betydelig lavere enn for 15 år siden. Arbeidstakerne rapporterer videre at arbeidstiden er godt tilpasset familielivet og sosiale forpliktelser, og de fleste opplever høy grad av mulighet til å påvirke egen arbeidshverdag. Norge er også blant de landene hvor flest sysselsatte oppgir at de har mulighet til betalt faglig utvikling.

Men vi skal huske at dette gode arbeidslivet ikke har kommet av seg selv. Det er resultat av godt og hardt arbeid gjennom generasjoner, fra den norske fagbevegelsen, et godt samarbeid mellom de tre partene i norsk arbeidsliv, kombinert med en balansert arbeidsmiljølov. Det gode arbeidslivet må vi passe på, og verne om hver eneste dag! Men også vi har våre utfordringer! For noen dager siden møtte jeg EUs kommissær for sysselsetting, sosialpolitikk og inkludering, ungarske László Andor. Jeg diskuterte med ham noen bekymringer knyttet til sosial dumping i Norge, og hva dette på sikt gjør for norsk arbeidsliv. Han hadde forståelse for denne bekymringen. Samtidig er mange land i EU i en situasjon som er veldig forskjellig fra vår, med flere midlertidige ansettelser og dereguleringer. Det er dessverre et betydelig press i en del land for å oppheve verneregler i troen på at det vil øke sysselsetting og bidra til økonomisk vekst.  Vi har våre utfordringer i arbeidslivet. Som dere vet, preges mange bransjer av useriøse virksomheter og sosial dumping. Dette ser vi blant annet i renholdsbransjen, byggebransjen, transportbransjen og hotell- og restaurantbransjen. Dette er alvorlig og helt uakseptabelt, både for de som jobber der, for samfunnet, og ikke minst for arbeidsgiversiden som utsettes for en helt urimelig konkurranse fra de som ikke retter seg etter norske regler.

Jeg vil også peke på de uverdige boforholdene til en del arbeidsinnvandrere. Vi får stadig avdekket at man stuer folk sammen. Dette er under enhver kritikk. Her har vi en jobb å gjøre!

Før jeg begynte som arbeidsminister var jeg ikke oppmerksom på omfanget av arbeidsulyker i Norge. Jeg trodde få ble rammet, i hvertfall i Norge, slik mange andre tror det. Det gjorde derfor sterkt inntrykk da jeg fikk høre av Arbeidstilsynet hvor mange som faktisk rammes – også her hjemme:I fjor mistet 54 personer livet på jobben i Norge. Det var et spesielt år. 11 av dem mistet livet som følge av terrorhandlingene 22. juli… Det er 54 personer for mange! Siden slutten av 1990-tallet har antallet ligget relativt stabilt på mellom 40 og 50 personer per år i det landbaserte arbeidslivet i Norge. I petroleumssektoren har det ikke vært dødsfall som skyldes arbeidsulykker i 2011. Vi vet at mange innvandrere jobber i bransjer hvor ulykkesrisikoen er høy. Innvandrere rapporterer tre ganger så ofte om arbeidsulykker enn gjennomsnittet.  Slike ulykker skjer oftest i operatør-, sjåfør-, og håndverksyrker. 11 prosent av innvandrerne rapporterer at de har vært utsatt for så alvorlige ulykker at det førte til fravær fra arbeidsplassen utover sykedagen.  Tilsvarende tall for alle sysselsatte er 4 prosent! Og hele 10 av de 54 som døde av arbeidsskadedødsfall i 2011, var utenlandske statsborgere: Fra Polen, Danmark, Sverige, Kroatia, Litauen, Hellas og Slovakia. Dette må vi være klar over!
Vi må ikke få et arbeidsmarked hvor innvandrere og arbeidsinnvandrere systematisk er overrepresentert i  jobber med høye arbeidsmiljøbelastninger, høyere ulykkesrisiko, dårligere helse, dårligere betaling og dårligere boforhold!

Jeg er mye rundt og snakker om hva regjeringen gjør for å bekjempe sosial dumping i Norge. På verdens arbeidsmiljødag vil jeg bruke tida til å si noe om hva vi gjør globalt for å fremme et anstendig og godt arbeidsliv. Hva vi gjør hjemme må henge sammen med hva vi gjør ute! 
ILO har blitt stadig viktigere etter at den ene økonomiske krisen har avløst den andre i Europa og i USA. Behovet for en mer balansert og rettferdig fordeling av globaliseringens virkninger er blitt etterlyst. Det er ikke lenger bare et spørsmål om hva som kan gjøres nasjonalt, men hva vi kan gjøre sammen, både nasjonalt og internasjonalt, for å fremme og opprettholde den sosiale modellen hvor jobbskaping, vekst og anstendige arbeidsvilkår går hånd i hånd. Her tror jeg ILO har en avgjørende rolle å spille sammen med organisasjoner som IMF og OECD, og her ønsker Norge å spille en rolle.

Regjeringen legger stor vekt på å styrke innsatsen for arbeidstakerrettigheter globalt. Vi vil bidra til at norsk kunnskap og erfaring kan overføres til land med lavere arbeidsmiljøstandard enn Norge. Regjeringen forventer også at norske selskaper tar samfunnsansvar! At de følger ILOs åtte kjernekonvensjoner, at de har et HMS-system som fremmer sikkerhet og helse, og bidrar til et godt og anstendig arbeidsliv.  

For Norge ble den frie flyten av arbeidskraft i EU- og EØS-området med tilhørende tendenser til sosial dumping en stor vekker. Innsatsen her hjemme for å møte disse utfordringene må ses i sammenheng med hvordan vi kan bidra til å opprettholde fundamentale prinsipper og rettigheter i en globalisert verden. Regjeringens hovedgrep er strategien for et anstendig arbeidsliv. Strategien bygger på ILOs Decent Work strategi, og er etter det jeg vet, den eneste i sitt slag. Den vekker stor internasjonal interesse. Det var i 2008 regjeringen la frem en 7- punkts strategi som tar sikte på å styrke og samordne innsatsen for å fremme arbeidstakerrettigheter i andre land, og dermed komplettere innsatsen mot sosial dumping i Norge. Flere punkter i strategien handler om hva Norge skal gjøre for å styrke innsatsen for arbeidstakerrettigheter globalt, og hvordan Norges politikk overfor ILO kan gis et løft. Norges viktigste budskap er at arbeidsledighet, svekking av rettigheter og manglende sosial beskyttelse hindrer utvikling -  både i vestlige land og i utviklingsland!

Hvert år redegjør vi i statsbudsjettet for arbeidet med strategien. I dag, på verdens arbeidsmiljødag, har vi sendt ut en omfattende skriftlig redegjørelse for regjeringens status og gjennomføring av strategien. Jeg vil derfor bruke litt tid på å si noe om alt arbeidet som gjøres. Noe av det viktigste strategien har bidratt til, er å løfte og samle innsatsen på dette området. Mange av dere som er i denne salen har bidratt til det. I Norge er blant annet mandatet og sammensetningen av den norske ILO – komiteen endret. Dette har ført til et tettere samarbeid mellom Arbeidsdepartementet, Utenriksdepartementet og Nærings- og handlesdepartementet, og dermed en mer koordinert opptreden fra myndighetenes side. Krav om arbeidstakerrettigheter er nå en like viktig politisk prioritering som likestilling og menneskerettigheter.

ILO er et svært viktig utviklingspolitisk verktøy for regjeringen, og Norge er en av de sterkeste politiske støttespillerne, og blant de største økonomiske bidragsytere til ILO. Programavtalen med ILO er fornyet og styrket fra 2012, og er nå på totalt 110 millioner for 2012-2013. I april 2013 er Norge vertsskap for ILOs European Regional Meeting. Norge støtter flere ILO - programmer rettet mot næringsutvikling i Kina, India, Indonesia, Vietnam, Sør-Afrika, Ghana og Colombia. Målet er en renere, mer produktiv og konkurransedyktig produksjon, for å kunne tilby flere arbeidsplasser med anstendige arbeidsforhold. Kvinner er ofte utsatt i arbeidslivet. Vi støtter derfor også et ILO- program i det sørlige Afrika som skal utvikle nye arbeidsplasser med anstendige arbeidsvilkår for kvinner.

Når det gjelder handelspolitikken, stiller EFTA-landene nå krav om forpliktende bestemmelser om miljø og arbeidstakerrettigheter i handelsavtalene. Det er blant annet stilt krav om bestemmelser om bærekraftig utvikling i forhandlingene med Russland, Hviterussland og Kasakhstan og i forhandlingene med India, Indonesia og Bosnia-Hercegovina. Og ved hjelp av de norske EØS-midlene 2009-2014, er det opprettet et fond for anstendig arbeidsliv og trepartssamarbeid rettet mot Øst-Europa. Fondet er på til sammen 8 millioner euro. 

Et viktig punkt i strategien er at det må settes inn en særlig innsats for å styrke kontroll med og håndheving av lover og regler. Det er helt avgjørende, men også det vanskeligste.
Arbeidstilsynet har sammen med arbeidslivets parter, bidratt til bygging av sosial dialog og arbeidstilsyn på Vest-Balkan. 3-partssamarbeidet er noe av det beste vi kan eksportere!

Jeg vil også nevne at jeg har undertegnet en Memorandum of Understanding med Kina, hvor målet er å bidra til å styrke det kinesiske arbeidstilsynet. 

Avslutningsvis vil jeg fremheve at strategien er tenkt som et levende instrument. Det skal jevnlig gjøres opp status hvor nye tiltak kan komme til, og andre avsluttes. Og jeg tar gjerne imot innspill på dette området - det vil kunne sette oss i bedre stand til å utvikle strategien i takt med endrede behov og prioriteringer. Det er gledelig at det er en gryende erkjennelse globalt av å se betydningen av økonomisk utvikling, sysselsetting og arbeidstakerrettigheter i sammen-heng. Vi må være med og vise at dette er veien fremover – i gode, men særlig i dårlige tider! Arbeidstakerrettigheter kommer under press når ledigheten stiger. Men vi har vist at gode reguleringer skaper vekst!

Takk til LO og NHO, STAMI, Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet som står bak dette viktige arrangementet, og et flott program.

Takk for oppmerksomheten, og lykke til med konferansen!