Åpning av det nye akademiske året ved UiB

Sjekkes ved fremføring

Arbeidsmininister Anniken Huitfeldts tale ved åpningen av det nye akademiske året ved Universitetet i Bergen 13. august 2013

Kjære rektor, ærede gjester, studenter og ansatte ved Universitetet i Bergen,
Velkommen til det nye akademiske året!

Måtte det bringe dere store vanskeligheter!
Vanskeligheter som skal løses i både vitenskapelige artikler, studentoppgaver og undervisning.

Spørsmål ingen har klart å svare på ennå.
Eller spørsmål hvor svarene er blitt utdaterte og trenger nytt blikk. 

Dere er ikke på Universitetet i Bergen for å løse de lette oppgavene.Vi trenger dere til å løse de vanskelige. De som befinner seg i ytterkanten av det vi allerede kan. Bare slik får vi byggesteiner til det viktigste byggverket for det 21. århundret  - nemlig kunnskap.

Jeg tror jeg kan si det så enkelt som dette: Uten dere så klarer vi det ikke. Uten kunnskap vil vi ikke lykkes. Så, om du sliter med eksamensnerver om noen måneder:

Bare husk at hele fremtiden avhenger av deg.

Nei, husk heller noe annet. Husk hvor fantastisk heldig alle de er som får være med på den reisen en universitetsutdannelse utgjør.

Jeg må innrømme at jeg føler et stikk av misunnelse. Studietida er noe av det beste i livet.

Her treffer dere masse folk. Venner for resten av livet. Mange blir kjærester. For de fleste er dette år med stor personlig frihet.

Jeg har mine beste venninner fra den første tida på universitetet. Og søstera mi har en vennegjeng hvor alle begynner på H. De var i samme faddergruppe de første dagene på universitetet.

Jeg oppfordrer alle dere som er nye til å være åpen i kontakt med andre. Ser du noen i dag som prater sammen, kan det være de nettopp er blitt kjent. Bryt inn, meld deg på. Det er nå du får nye venner. For fellesskapet med andre studenter er viktig for å komme gjennom faglig.

For det de fleste glemmer etter å ha slutta på universitetet er hvor tøft det kan være. Eksamen, innleveringer, mye står på spill. Det er et press. Selv har jeg et tilbakevendende mareritt ca. fire ganger i året om at jeg ikke klarte å levere oppgaven min i historie. Men det klarte jeg jo. Jeg burde heller drømme om de feilene jeg gjør som politiker, men i stedet drømmer jeg om det jeg fryktet som student.

Likevel føler jeg altså dette stikket av misunnelse. Fordi jeg vet at Bergen har et utrolig godt studentmiljø. Dere går på et byuniversitet.

17 000 studenter og ansatte gjør noe med hele byen. Dere er en bankende puls i Norges Italia, der du møter buekorps på vei hjem fra nachspiel, blir snakket til av vilt fremmede på bybanen eller Teaterparken og alle andre steder hvor skarrende bergensere måtte innfinne seg og det er jo ganske mange steder akkurat her.

Og selv om dere kommer til å spøke med byen, på samme vis som bergenserne driver gjøn med alle som farter på Leninhøyden, så er det ingen tvil:

Byen elsker studentene og studentene elsker byen. Det er en gjensidig symbiose. Mange kommer utenbys fra. Flere kommer til å bli værende resten av livet. De av dere som starter nå vil senere huske de første ukene av studietida veldig sterkt.

Å få studielånet inn på kontoen.  

Å gå inn på lesesalen for første gang.

Gjør jeg det på riktig måte? Kommer alle til å se opp fra bøkene?

Skal jeg si noe under forelesningen?

Det er mange forfattere som har beskrevet studentmiljøet i byen godt. En av dem er Kjartan Fløgstad. Han skriver:

"Eg budde på hybel på Nordnes. (…) Eg kjende ingen. Alle var klokare og meir veloppdragne enn eg, og gjekk kledde i fargar som sto til hårfargen og til kva dei meinte."

En annen har dokumentert hver minste detalj i sitt liv her i Bergen. Karl Ove Knausgård. Han skriver: "Alle gikk på kino iblant, og på Filmklubben, alle gikk på Café Opera eller Hulen, alle gikk rundt på besøk til hverandre, alle kjøpte plater og gikk på konserter iblant. Alle lå med hverandre, eller ville ligge med hverandre. Mange gikk opp på Fløyen eller Ulriken i helgene, det gjorde ikke jeg, der gikk grensen min."

Det er gode grunner til å føle på dette stikket av misunnelse, altså. For min plan da jeg var russ, var å begynne her. Men på grunn av sykdom i familien var det bare hun som satt ved siden av meg på videregående som reiste. Jeg måtte bli igjen på Østlandet.

Jeg fikk derfor ikke oppleve det studentmiljøet som forfatterne Tore Renberg og Agnar Mykle beskriver så godt fra denne byen. Det var i det hvite vakre trappehuset bak dere, det som nå huser rektors kontor, Ask Burlefot satt og leste og drømte om alle damene, i romanen Sangen om den røde rubin.

Noe av det beste ved å være student, er møtet med alle de kloke hodene:
Her møter dere de fremste klimaforskere som brukes av FNs klimapanel.
Dere kan gå på forelesning med en av verdens fremste eksperter på dyphavet – Rolf Birger Pedersen.
Lese rapporter fra Rokkansenteret – oppkalt etter en av etterkrigstidens mest internasjonalt anerkjente samfunnsforskere.

Eller diskutere offentlighetsloven med Jan Frithjof  Bernt, medievitenskap med Jostein Gripsrud, valget med Frank Aarebrot, eller andre ting med mange av det andre eksepsjonelt dyktige forskerne her, alt mens dere blir tatt godt vare på av de dyktige folkene i administrasjonen, som sluser dere inn på riktig forelesning og kan gi gode råd når høstregnet og pensumlistene virker overveldene.

Jeg har selv nettopp hatt møte med trygdeøkonomene her ved universitetet. De lærte meg mye av det som er viktig i min jobb, og bidrar med forskning på hvordan velferdsamfunnet kan forbedres.

Det kanskje største ved å gå på universitetet er gleden ved å kunne bruke år av deres liv til:
Læring. Kunnskap. Vitenskaplig metode. Og kritisk refleksjon.

For på universitetet lærte jeg at jo mer jeg lærte, jo mindre skråsikker ble jeg. Det motsatte av slik alle politikere framstår som i valgkampen, altså.

Da Jürgen Habermas mottok Holbergprisen her i 2005 ble det markert med et seminar om religionens plass i det offentlige rom. Spørsmålet om det offentlige rom kan være like livsviktig for hvor vi går som samfunn som klimaforskningen.

Hvordan vi samtaler, hvilke argumenter vi bruker, hvordan vi forholder oss til den andre samtalepartner. Alt dette er også en del av universitetets dannelsesprosess.

Vi som er folkevalgt er noen ganger skeptiske til å ta debatten om debatten.
Vi vil ha konkrete argumenter vi kan være for eller mot slik at det kan tas en beslutning.
Men debatten om debatten er viktig, den er med på å forme det rommet vi alle skal ferdes i med ord og tanker.

Jeg vil oppfordre dere til å lese vanskelige artikler. Men prøve å gjøre dem lett for andre å forstå. Jeg synes dere skal krangle mye med vennene deres. Og foreleserne. Men også tenke på hvordan krangelen foregår. Det ligger i Universitetets ånd.

Universitetet i Bergen fyller snart 70 år. Det er ungt i europeisk sammenheng.

Men røttene stikker dypere:

Ved Bergens Museum har det foregått vitenskapelig virksomhet siden 1825!

Universitetsmuseet her, som nå har fått startbevilgning til ny Aula, ble tegnet av Slottets arkitekt. Baksida er inspirert av Stortinget. Det sier noe om ambisjonene allerede den gang!

Det er det andre som har hatt også.

Fritjof Nansen startet forskerkarriereren sin ved museet like bak her. Det var her han planla skituren over Grønland.

Armauer Hansens forskning har trolig reddet millioner fra å dø av spedalskhet.

Wilhelm Bjerknes er den moderne meteorologiens far.

Og Kvinnehistorikeren Ida Blom, som i levende live har et hus oppkalt etter seg hvor det drives forskning som får mange, kanskje spesielt menn, til å rase.

Det var også her personnummeret ble oppfunnet av forskeren Ernst Selmer, og som ble innført i 1964.

Det var geologene ved dette universitetet som bidro til å påvise olje på sokkelen.

En som tidlig kom i kontakt med det vitenskapelige miljøet i Bergen, ble født i august, for nøyaktiv 200 år siden.

Ivar Aasen, på sokkel like her borte, var én av våre viktigste vitenskapsmenn, som forandret samfunnet og vår kollektive identitet.

Dere som er nye i høst, er del av tidenes største studentkull i Norge.

Nesten 120 000 søkte seg til høyere utdanning i vår.

Og like gledelig: I år er det ny rekord i antall som har fått tilbud om studieplass!

Det trenger vi, for som jeg begynte med å si, vi er helt avhengig av jobben dere gjør.
Som arbeidsminister vil jeg si at det er deres jobber vi skal leve av i fremtida.

Som medmenneske og akademisk kollega vil jeg si:

Slipp dere løs, slipp tanken fri.

Og lykke til med studieåret!