Fattig i et rikt land

I en periode med sterk økonomisk vekst, der også de som tjener minst får en betydelig økning i sin kjøpekraft, kan vi oppleve at flere – ikke færre – havner under lavinntektsgrensen.

For hva er det som regnes som fattig ifølge EU sine mål for dette? Barnefamilier som lever på én inntekt tilhører ofte lavinntektsgruppa. Ifølge EUs lavinntektsgrense er familien definert som fattig dersom man har tre barn, mor er hjemmeværende og far tjener 600 00 kroner eller mindre. En del enslige forsørgere kommer også inn under fattigdomsgrensa. Er du enslig med to barn, blir du definert som lavinntektsfamilie dersom du tjener under 350 000 kroner. Fattigdomsmålene beregnes ut fra hvor mye du tjener i forhold til gjennomsnittet (60 prosent av medianinntekt) og er uavhengig av hvor store utgifter du har til bolig eller barnehage. Barn i barnerike familier er overrepresentert i lavinntektsgruppen. Det samme gjelder familier der kun den ene av foreldrene arbeider.

Lønnet arbeid og en sterk og stabil arbeidstilknytning er den viktigste faktoren for å hindre fattigdom. Flere må få mulighet til å velge arbeid og aktivitet framfor stønad. Arbeidslinja forutsetter at velferdsordningene utformes slik at de støtter opp om målet om arbeid til alle.

Økonomisk vekst, høy sysselsetting, omfordeling gjennom skatter og stønader og brede velferdsordninger har løftet store grupper ut av fattigdom. Den norske velferdsmodellen har bidratt til en jevnere inntektsfordeling og færre fattige i Norge enn i andre land. Samtidig er det noen som har inntekter som ligger godt under de definerte lavinntektsgrensene, noe som innebærer at det er behov for en fattigdomspolitikk også i Norge. Dette skal vi diskutere i Stortinget 18. juni.

Andelen personer med lavinntekt har vært noenlunde stabil i de senere år, men har i et lengre tidsperspektiv økt noe. En del familier med innvandrerbakgrunn befinner seg i lavinntektsgruppen selv etter lang botid i landet. Det gjelder særlig hvis det er mange barn i familien. Regjeringen la i fjor høst fram en stortingsmelding om integrering, der arbeidslinja vektlegges. Jobbsjansen er et eksempel på et tiltak som retter seg i særlig grad mot hjemmeværende kvinner som ikke deltar i opplæring eller kvalifisering.

Den økonomiske situasjonen for en husholdning vil avhenge av en rekke forhold, ikke minst boutgifter. Dersom familien bor i en rimelig bolig i et lavpressområde, vil den kunne ha en håndterbar økonomi. Hvis familien derimot bor i en storby og leier bolig til markedsleie, vil situasjonen være en helt annen. Det er bakgrunnen for at Regjeringen har gjennomført forbedringer i bostøtteordningen, blant annet er boutgiftstaket i storbyene økt, slik at flere nå mottar bostøtte.

Fattigdom i et rikt land handler ofte om alle de barna som ikke har råd til å reise på sommerferie, eller ikke deltar på fritidsaktiviteter og i bursdager. Derfor prioriterer vi støtten til ferie- og fritidsaktiviteter for lavinntektsfamilier. Mange kommuner har innført aktivitetskort med gratis adgang til kino og svømmebasseng for de familiene som tjener minst.

Mens andelen personer med lavinntekt er stabil i befolkningen som helhet, synker den blant de eldre. Opptrappingen av minstepensjonen for enslige i årene 2008-2010, at flere eldre fortsetter i jobb og økt pensjonsopptjening blant nye pensjonistkull har bidratt til færre eldre i lavinntektsgruppen.

I fattigdomsdebatten er det mange som tar til orde for økte sosialhjelpssatser. Det er etter min mening en gal løsning. Personer som står uten arbeid og inntekt må primært få hjelp med det underliggende problemet. Dette kan handle om helsetjenester, bistand knyttet til bolig, kvalifisering eller arbeid. Vi har innført kvalifiseringsprogrammet for å få flere langtidsmottakere av sosialhjelp over i arbeid.  For mange har dette vært inngangsporten til arbeidslivet og mulighetene til å forsørge seg selv. Andelen sosialhjelpsmottakere har også gått ned de siste årene.

Det viktigste vi kan gjøre for å hindre fattigdom blant barn er å sørge for et sosialt utjevnende skolesystem, tilgang på billige barnehageplasser og et inkluderende arbeidsliv hvor det er plass til begge foreldrene – og ikke bare én av dem.