Hvem er de fattige barna?

Barn i familier med lav inntekt deltar i mindre grad i barnehage og SFO enn andre barn, og de deltar også i mindre grad i organiserte fritidsaktiviteter. Disse barna reiser sjeldnere på ferie, og sier at de savner ferie og fritidsopplevelser. For Regjeringen er det få ting som er viktigere enn å lose disse barna og deres familier inn på samfunnets fellesarenaer.

Stortinget behandler 18. juni et representantforslag om tiltak mot barnefattigdom i Norge.

Noe av det viktigste vi kan gjøre for å hindre fattigdom blant barn er å sørge for et sosialt utjevnende skolesystem, tilgang på barnehager og et inkluderende arbeidsliv der det er plass til begge foreldrene – og ikke bare én av dem.

Barnefamilier som lever på én inntekt er særlig utsatt for lavinntekt og fattigdom. Dette er tilfellet blant annet for en del barnerike innvandrerfamilier der kun én av foreldrene er i lønnet arbeid, og for en del enslige forsørgere som arbeider deltid. Barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i lavinntektsgruppen.

En del familier med innvandrerbakgrunn befinner seg fortsatt i lavinntektsgruppen selv etter lang botid i Norge. Mange vil ha behov for langvarig bistand for å komme i arbeid. Denne tiden og bistanden må vi gi dem. Et tiltak som kan bidra til at flere kommer i arbeid er ”Jobbsjansen”, som innføres som en permanent ordning i 2013. Dette tiltaket retter seg i særlig grad mot hjemmeværende innvandrerkvinner.

Den rød-grønne regjeringen har tatt en rekke viktige grep for å ta vare på barn av foreldre med utsatt økonomi. Vi har styrket barnehage og skole for å gi barn likeverdige oppvekst- og læringsvilkår. De siste årenes kraftige utbygging av barnehageplasser samt innføringen av makspris i barnehagene har ekstra stor betydning for denne gruppen. Vi har også lagt stor vekt på at alle skal ha tilgang til gratis eller rimelige offentlige tjenester, som for eksempel helsetjenester.

I tillegg har vi i regjering utvidet ordningen med gratis kjernetid i barnehage i områder med høy andel minoritetsspråklige barn, og etablert forsøk med gratis deltids-SFO ved en skole i Oslo. Det er særlig viktig at innvandrerbarn har tilgang til aktiviteter og tilbud der de kan delta på linje med andre barn og bli en del av et norsk nettverk.

Jeg er også spesielt stolt og glad for at vi har styrket mer målrettede ordninger som bidrar til at utsatte barn kan delta i aktiviteter. Dette gjelder også aktiviteter i regi av frivillige organisasjoner. Når barn ikke benytter aktivitetstilbud i samme grad som andre barn, kan dette skyldes dårlig økonomi, men også andre rammebetingelser som manglende sosiale nettverk, rus, helseproblemer og kulturelt betingede forskjeller. Det er derfor i mange tilfeller nødvendig å ha en helhetlig tilnærming der en tar utgangspunkt i barrierene den enkelte familie opplever. Arbeids- og velferdsdirektoratet gir tilskudd til enkelte NAV-kontor for å utvikle tiltak og virkemidler som styrker det helhetlige oppfølgings- og veiledningsarbeidet overfor barnefamilier med lavinntekt.

Men aller viktigst når det gjelder å begrense fattigdom blant barn er å sørge for at arbeidsmarkedet fungerer. For de fleste går veien ut av fattigdom gjennom arbeid. På både kort - og særlig på lang sikt - er det den beste løsningen både for barna, deres foreldre og for samfunnet.