Lunsjtale til veteranene på frigjørings- og veterandagen 8. mai 2013

Statsråd Anniken Huitfeldts lunsjtale til veteranene på frigjørings- og veterandagen, Fanehallen, Akershus festning 8. mai 2013  

Veteraner,
distinguished guests,
defence attaches,
kjære alle sammen! 

Det er veldig hyggelig at vi kan samles til lunsj i Fanehallen på frigjøringsdagen og den nasjonale veterandagen. Jeg er glad for å se flere av våre tidligere forsvarsministre og forsvarssjefer til stede, og jeg er glad for å se flere av våre veteraner og veteran-organisasjoner rundt bordet.

Sammen skal vi hedre tusener av norske menn og kvinner som har kjempet for frihet, fred og rettferdighet - i Norge og ute i verden.

Hele det norske folk, Stortinget og regjeringen skylder dere en stor takk! 

Vi er på historisk grunn. Akershus festning er vår felles arv. Det er også Forsvarets helt spesielle sted. I disse bygningene og langs de brosteinsbelagte gatene, kommer vi tettere på vår felles historie. Vi møter en fortelling våre veteraner fra krigsårene drar særlig kjensel på. Om okkupasjonstid og frigjøringens time. Om fortvilelse og frykt – og om gledesrus og gjensynsglede maidagene -45.  

Heltene fra krigen kom i mange varianter.

De var ”Gutta på skauen”, jentene med de illegale avisene, de var sabotører og grenseloser, de var hjemme og ute. Som soldater hos våre allierte gjorde våre veteraner en fremragende innsats. I luften og på land, og ikke minst til sjøs.

Over fire tusen sjøfolk kom aldri hjem etter krigen. 710 norske skip ble senket. Dette tallet rommer mye lidelse som vi i dag knapt kan fatte.

Krigsgenerasjonen la egen sikkerhet og interesser til side for felleskapet. Etter frigjøringsdagene i mai 1945 og frem til i dag, har mange norske kvinner og menn tatt samme valg. Også de har utsatt seg selv for stor risiko for at andre skal få oppleve trygghet. Vi har fått mange nye helter.

I dag, den 8. mai, vever vi disse fortellingene sammen.
Det er ulike livsskjebner, og forskjellige historiske epoker.
Men noe er felles - våre veteraner har vært i strid på våre vegne.  

Takk også til alle som står bak våre soldater – ektefelle og familie.
Deres innsats har vært viktig! 

Jeg vokste opp i en forsvarskommune – Ullensaker. Forsvaret satte sterkt preg på lokalsamfunnet, og da tenker jeg ikke bare på utestedene.

Jeg har blitt kjent med mange med forsvarsbakgrunn. Jeg kjenner dem som virkelige idealister i vårt samfunn. Mennesker som er villige til å ofre det kjæreste de har – sitt liv. Vi skal verdsette og anerkjenne deres innsats. Og vi må være rause overfor dem som trenger det.

Som arbeidsminister har jeg et særlig ansvar. Veteraner med sin unike bakgrunn og erfaring - har mye å bidra med i arbeidslivet. Dette er robuste folk! De har vært i gjennom en tøff utvelgelse for å komme ut. De aller fleste veteraner har det bra. Men noen har plager.

Regjeringen skal sørge for å ha et tilbud til veteraner som sliter med ulike belastninger og skader. Jeg vil takke veteranene for gode innspill til å formidle regelverket på en bedre måte.

I 2011 etablerte vi et eget kompetansemiljø ved NAV Elverum. De skal blant annet spre sin erfaring til alle NAV-kontor. Jeg håper det kan hjelpe flere.

Statens Pensjonskasse behandler erstatningssaker til veteraner som har deltatt i internasjonale operasjoner og fått psykiske belastningsskader. 

Slike erstatningssaker tar en del tid å behandle.  Regelverket skal følges og rettssikkerheten ivaretas. 

Jeg er opptatt av at Statens Pensjonskasse skal prioritere disse sakene høyt. 

Med sine fortellinger, har krigsgenerasjonen vært en levende vaksine mot anti-demokratiske holdninger. Våre veteraner fra 2. verdenskrig vet hva ufrihet kostet. De erfarte at frihet ikke kommer gratis. De forsto at kamp og offer var en forutsetning for at Norge igjen kunne bli et demokratisk samfunn… 

Når øyenvitnene faller fra, er det vår oppgave å ta vare på bildene og historiene. 

Min farfar var krigsfange i Polen under 2. verdenskrig. Han kom hjem sommeren -45. Han fortalte sjelden noe om tida fra krigen. Jeg kommer fra en familie hvor vi visste at vi ikke skulle spørre for mye. Kanskje er det generasjonsavhengig? 

Mange av soldatene i vår tid har fortalt. Vi, samfunnet, trenger både de gode og de vonde historiene. Vi trenger øyenvitner. Men vi må ha respekt for at alle ikke orker å fortelle. 

Alle veteraner har en unik historie. Vi skal lytte. Jeg vil takke dere som vil fortelle og formidle. Vi må dele fortellingene med de unge og lokalsamfunnet. Derfor er denne dagen så viktig! For vi kan aldri ta demokrati og frihet for gitt! 

Med disse ordene vil jeg ønske dere velkommen til bords! 

La meg utbringe en skål for denne dagen, og spesielt for alle våre veteraner. 

Skål!