Spørsmål om interkommunalt samarbeid

Svar på spørsmål vedrørende introduksjonsordningen og interkommunalt samarbeid

Det vises til spørsmål på e-post 13. september d.å. om interkommunalt samarbeid i forbindelse med lov 4. juli 2003 nr. 80 om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere (introduksjonsloven).

I spørsmålet vises det til Kommunal- og regionaldepartementets rundskriv H/20-03 og punkt 3.1.6 som omtaler interkommunalt samarbeid:

”Interkommunalt samarbeid er regulert av kommuneloven § 27. Samarbeid mellom kommuner om introduksjonsprogram kan altså ikke gå ut over det som er tillatt etter denne bestemmelsen. Dette innebærer at kommunens myndighet til å treffe enkeltvedtak etter introduksjonsloven ikke kan overdras til andre kommuner. Derimot kan enkeltkommuner yte tjenester etter introduksjonsloven i fellesskap med andre kommuner når det gjelder norskopplæring. Kommuneloven nevner ulike former for samarbeid: interkommunalt styre, interkommunale selskaper og andre interkommunale samarbeidstiltak som er egne rettssubjekter med ubegrenset deltakeransvar.”

I spørsmålet vises det til at flere kommuner i Buskerud nå drøfter spørsmålet om interkommunalt samarbeid, og det reises spørsmål om sitatet fra rundskriv H-20/03 er slik å forstå at kommunen ikke kan legge forvaltningen av introduksjonsordningen til et interkommunalt selskap etter lov av 21. januar 1999 om interkommunale selskaper. Det stilles spørsmål om kommunelovens § 27 er til hinder for å kunne overføre myndighet til et interkommunalt selskap (IKS), herunder for eksempel myndighet til å fatte enkeltvedtak.

For at en kommunal lovpålagt oppgave skal kunne utføres i samarbeid med andre kommuner, må den lov som angir ansvaret for oppgaven gi hjemmel til dette. Dersom det åpnes for interkommunale løsninger, blir det et spørsmål om hvilken form for samarbeid som kan benyttes. Kommunelovens § 27 om interkommunale styrer kan være en aktuell modell, lov om interkommunale selskaper kan være en annen. Det kan også være at loven åpner for at en annen kommune kan utføre tjenesten på vegne av en eller flere andre kommuner etter en såkalt vertskommunemodell. Det sistnevnte er regulert av den generelle kontraktsretten.

Når det gjelder kommuneloven § 27 settes det visse rammer for slikt samarbeid, ved at det bare kan gjelde ”drift og organisering” av en virksomhet, det vil si at den ikke omfatter myndighetsutøvelse. Når det gjelder loven om interkommunale selskaper, gir ikke denne i seg selv noen begrensning i hva samarbeidet kan gå ut på, men det vil da være avgjørende om den aktuelle særlovsbestemmelse åpner for at oppgaven kan legges til et slikt selskap. For at en kommune skal kunne legge myndighetsoppgaver til et annet organ må det foreligge klare holdepunkter for at det er slik adgang i særloven. Vi har få eksempler på slike hjemler i særlover i dag.

Det blir altså et spørsmål om det foreligger hjemmel i introduksjonsloven for å kunne inngå interkommunale løsninger om de oppgaver loven pålegger kommunene, og hvis det foreligger slik hjemmel, hvilken form for organisering er i så fall tillatt?

Slik introduksjonsloven er utformet i dag foreligger det ingen hjemmel for å kunne legge myndighetsoppgaver til et annet organ enn kommunen selv. Dette innebærer at kommunelovens § 27 setter rammene for samarbeid mellom flere kommuner, og av denne fremkommer det tydelig at samarbeidet kun kan gjelde drift og organisering.

For øvrig vises det til kapittel 3.1.6 Regionalt og interkommunalt samarbeid i arbeidet med introduksjonsprogram i rundskriv H-20/03.

Med hilsen

Kjell Østby e.f.
fungerende underdirektør

Hege Hov Eggen
rådgiver