Høring - Gjennomføring av direktiv 2003/72/EF (SCE-direktivet)

Gjennomføring av direktiv 2003/72/EF (SCE-direktivet) – høring

Arbeids- og inkluderingsdepartementet vedlegger til høring forslag til forskrift som gjennomfører direktiv 2003/72/EF, det såkalte SCE-direktivet.

Departementet viser til Justisdepartementets høringsnotat 22. september 2005 om gjennomføring av Rådsforordning (EF) nr. 1435/2003 om vedtektene for det europeiske samvirkeforetak (SCE).

Høringsfristen er 15. juni 2006. Vi ber om at høringsinstansene vurderer om høringsbrevet bør forelegges underliggende etater eller organisasjoner som ikke står på høringslisten.

Det bes om at høringsinstansene også sender sine høringsuttalelser per e-post til følgende adresse: postmottak@asd.dep.no

Med hilsen

Harald André Ryen (e.f.) avdelingsdirektør

Maria Gangsaas Sogn førstekonsulent

Arbeids- og inkluderingsdepartementet foreslår med dette regler for å sikre arbeidstakernes rett til innflytelse i Europeiske samvirkeforetak (SCE-foretak). Reglene som foreslås har sitt utspring i et EU-direktiv (2003/72/EF) om arbeidstakernes rett til innflytelse i det Europeiske samvirkeforetak (SCE-direktivet). SCE-direktivet har store likhetstrekk med direktivet om Europeiske selskaper (direktiv 2001/86/EF – SE-direktivet), som er gjennomført i norsk rett ved forskrift om arbeidstakernes rett til innflytelse i europeiske selskaper 1. april 2005 nr. 273, men gjelder en annen selskapsform.

De foreslåtte reglene skal sørge for at arbeidstakernes rettigheter med hensyn til informasjon, drøfting og representasjon sikres ved opprettelsen av et SCE-foretak, i den utstrekning arbeidstakerne har hatt slike rettigheter i de rettssubjektene som stifter SCE-foretaket. Det skal opprettes et forhandlingsutvalg bestående av arbeidstakerne. Forhandlingsutvalget skal ha som oppgave å forhandle med SCE-foretaket om arbeidstakernes eventuelle rett til representasjon i foretakets styrende organer. Videre gis arbeidstakerne rett til informasjon og drøfting i viktige spørsmål som berører dem i forbindelse med driften av SCE-foretaket.

Forslagene vil innebære kostnader for SCE-foretaket i forbindelse med gjennomføringen av medbestemmelsesordningene. Forslaget vil kunne medføre økt saksmengde i Bedriftsdemokratinemnda, samt for de alminnelige domstolene. Det er imidlertid usikkert hva dette vil innebære i forhold til merarbeid og utgifter, både for virksomhetene og det offentlige, fordi det vil avhenge av interessen for å opprette SCE-foretak.

2. Bakgrunn

Rådet for den Europeiske Union vedtok 22. juli 2003 forordning nr. 1435/2003 om statuttene for det Europeiske samvirkeforetak (SCE-foretak). Forordningen inneholder bestemmelser om hvordan SCE-foretak skal opprettes, organisering og kapital m.v. Justisdepartementet har ansvaret for gjennomføringen av forordningen. Det vises for øvrig til Justisdepartementets høringsbrev 22. september 2005 når det gjelder forordningen og de selskapsrettslige sidene ved SCE-foretaket.

Når det gjelder arbeidstakernes rettigheter fremgår det av forordningen artikkel 1 nr. 6 at arbeidstakernes rett til innflytelse i SCE-foretaket reguleres av et eget direktiv, SCE-direktivet. Dette direktivet er innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning 23. april 2004 (nr. 44/2004), jf. Stortingets beslutning 17. juni 2004 på grunnlag av St.prp. nr. 68 (2003-2004) og Innst. S. nr. 264 (2003-2004).

Direktivets bestemmelser har likhetstrekk med regelverket om arbeidstakernes rett til medbestemmelse i norske aksjeselskaper m.v., reglene om europeiske samarbeidsutvalg og om informasjon og drøfting.

Implementeringsfristen for både forordningen og direktivet er 18. august 2006.

2.1 Kort om SCE-direktivet

SCE-direktivet er et totalharmoniseringsdirektiv, noe som innebærer at det ikke kan lages strengere nasjonale regler enn det som følger av direktivet. Det kan for eksempel ikke innføres regler i Norge om at arbeidstakernes representasjon i de styrende organer skal være på norsk nivå.

På enkelte områder åpner imidlertid direktivet for at det enkelte EU/EØS-land skal gi nasjonale regler. Dette gjelder for eksempel reglene om valg av arbeidstakernes representanter til det særskilte forhandlingsutvalget.

Det er imidlertid ikke noe i veien for at partene selv avtaler bedre ordninger for medbestemmelse enn det som gjaldt i de deltagende rettssubjektene. Det er på visse vilkår også anledning til å avtale representasjonsordninger som er dårligere enn det som gjaldt i de deltagende rettssubjektene.

2.2.1 Formålet med direktivet

Når et SCE-foretak etableres vil arbeidstakerne ikke lenger være omfattet av de nasjonale bestemmelsene om representasjon i styrende organer. Videre vil de nasjonale reglene for informasjon og drøfting ikke være tilpasset internasjonale forhold. Formålet med direktivet er derfor å ivareta arbeidstakernes rettigheter på disse områdene. Det sørges for at arbeidstakernes rett til representasjon ikke reduseres og videre at det etableres informasjons- og drøftingsordninger mellom ledelsen og arbeidstakerne om internasjonale forhold. SCE-foretakets enheter i det enkelte land vil fortsatt være underlagt nasjonale regler for informasjon og drøfting om nasjonale forhold.

2.2.2 Generelle prinsipper

2.2.3.1 ”Før-etter” - prinsippet

Direktivet gir anvisning på en metode som skal anvendes slik at den rett til representasjon arbeidstakerne hadde i det eller de rettssubjekter de kom fra, videreføres i SCE-foretaket. Det er et grunnleggende prinsipp at arbeidstakernes rettigheter ikke skal reduseres ved opprettelsen av SCE-foretaket. Dette prinsippet om videreføring av rettighetene er også kalt for ”før-etter”-prinsippet.

Prinsippet kommer klart til uttrykk i direktivets bestemmelser om forhandling om inngåelse av avtale om arbeidstakernes medbestemmelse. Hovedregelen er at den beste ordningen for representasjon som alle eller en del av arbeidstakerne var omfattet av før SCE-foretaket ble opprettet skal videreføres i SCE-foretaket. Unntak fra dette kan gjøres dersom et særlig krav til flertall er oppfylt. Dersom SCE-foretaket stiftes ved omdanning skal arbeidstakernes rett til informasjon, drøfting og representasjon videreføres uavkortet. Prinsippet gjelder tilsvarende i standardbestemmelsene som kommer til anvendelse når partene ikke bruker muligheten til å inngå avtale om arbeidstakernes medbestemmelse.

Det såkalte ”før-etter” prinsippet innebærer også at direktivet ikke selv regulerer situasjonen når forholdene endrer seg etter at SCE-foretaket er opprettet. Det er nivået for representasjonen ved opprettelsen som skal opprettholdes. Dersom SCE-foretaket senere erverver nye rettssubjekter med høyere (eller lavere) nivå for representasjon gjelder ikke et tilsvarende krav til justering av nivået for representasjonen i SCE-foretaket. En slik justering kan imidlertid avtales.

”Før-etter” prinsippet er spesielt knyttet opp mot retten til representasjon i styrende organer. Ved inngåelsen av avtalen om innflytelse innebærer dette for eksempel at det ikke kreves et særlig flertall i det særlige forhandlingsutvalget for vedtak om reduksjon av rettighetene til informasjon og drøfting tilsvarende det som gjelder for representasjon. På den annen side gjelder direktivet om informasjon og konsultasjon (direktiv 2002/14/EF) også for SCE-foretak, og vil sammen med standardbestemmelsene i vedlegget danne en minstestandard for informasjon og drøfting.

De ordninger for informasjon og drøfting som allerede finnes i nasjonal rett vil på den annen side ikke være tilstrekkelig for å oppnå formålet om arbeidstakernes medbestemmelse i SCE-foretaket ettersom slike nasjonale regler i liten grad gjelder saker av grenseoverskridende karakter. Arbeidstakerne i ett land har vanligvis ikke rett til informasjon om flernasjonale forhold. Det er også viktig å merke seg at direktivet om europeiske samarbeidsutvalg (EWC) ikke kommer til anvendelse for SCE-foretak med mindre dette uttrykkelig avtales. En ren videreføring av arbeidstakernes rett til informasjon og drøfting etter ”før-etter” prinsippet vil ikke være tilstrekkelig for å ivareta arbeidstakernes interesser. Ordningene for informasjon og drøfting må tilpasses slik at arbeidstakerne oppnår den samme graden av medbestemmelse på tvers av landegrensene. Standardbestemmelsene vil danne et naturlig utgangspunkt for innholdet i informasjons- og drøftingsprosedyrene.

2.2.3.2 Primære og sekundære bestemmelser

I SCE-direktivet skilles det mellom såkalte primære og sekundære bestemmelser (principal og accessory provisions). Dette skillet er helt avgjørende for forståelsen av direktivets bestemmelser ettersom det ved å kategorisere de ulike bestemmelsene kan fastsettes hvilket lands rett som kommer til anvendelse i det enkelte tilfellet. Visse av forskriftens bestemmelser (primære bestemmelser) vil derfor gjelde for hele SCE-foretaket (det vil si alle de land hvor SCE-foretakets enheter er lokalisert), mens andre bestemmelser kun gjelder i Norge (sekundære bestemmelser). Hvilke av den norske forskriftens bestemmelser som i det konkrete tilfellet kommer til anvendelse avhenger av om SCE-foretaket skal etableres i Norge eller i et annet land. Direktivet inneholder i stor grad positiv regulering av arbeidstakernes innflytelse i SCE-foretaket. Disse bestemmelsene er forutsatt å skulle bli implementert likt i alle land. Direktivet legger imidlertid også opp til at det enkelte land kan eller skal fastsette egne bestemmelser om visse nærmere angitte forhold. Disse reglene vil da kun gjelde i dette landet.

De primære bestemmelsene retter seg mot SCE-foretaket som sådan og vil ha betydning også for SCE-foretakets datterforetak og filialer i andre land. Det er registreringslandets primære bestemmelser som kommer til anvendelse på det enkelte SCE-foretaket.

Skillet mellom de ulike bestemmelsene gir anvisning på hvilke bestemmelser i forskriften som kommer til anvendelse i det enkelte tilfellet. Dersom et SCE-foretak skal opprettes med deltagende rettssubjekter fra flere land, vil registreringslandets rett som utgangspunkt regulere opprettelsen av SCE-foretaket. Det enkelte deltagende rettssubjekts nasjonale rett vil imidlertid også i en viss utstrekning komme til anvendelse. Skillet mellom primære og sekundære bestemmelser gjør det mulig å fastslå når registreringslandets rett kommer til anvendelse og når det enkelte deltagende rettssubjekts nasjonale rett skal anvendes.

Forholdet kan illustreres ved et eksempel:

Et norsk foretak A ønsker å etablere et SCE-foretak gjennom en fusjon med et svensk foretak B. A og B har hver en rekke datterforetak liggende i Danmark, Finland og Island. De deltagende foretakene (A og B) ønsker å opprette SCE-foretaket i Frankrike.

Noe av det første som gjøres i forbindelse med opprettelsen av SCE-foretaket, er å starte forhandlinger med sikte på å inngå avtale om arbeidstakernes medbestemmelse ettersom dette er en forutsetning for registrering av SCE-foretaket. I denne forbindelse vil både de norske, svenske, danske, finske, islandske og franske nasjonale reglene som implementerer direktivet komme til anvendelse.

De franske reglene vil regulere forhandlingsprosessen ettersom foretaket skal ha sitt sete i Frankrike. Fransk rett vil således regulere hvor mange representanter det enkelte (nordiske) land skal ha i det særlige forhandlingsutvalget. Dette er primære bestemmelser og er like i alle land. Bestemmelsene om dette følger av SCE-direktivet artikkel 3 nr. 2 bokstav a.

Valget av arbeidstakernes representanter i det enkelte selskap i de ulike landene er regulert i SCE-direktivet artikkel 3 nr. 2 bokstav b. Det heter her at det enkelte medlemsland selv må fastsette hvordan arbeidstakernes representanter skal velges. Det må da gis regler om dette i den lov eller forskrift som implementerer direktivet. Det kan da for eksempel henvises til allerede gjeldende nasjonale regler for slikt valg eller gis egne særskilte regler. Bestemmelsene om valget vil dermed bli ulike i de forskjellige land. Artikkel 3 nr. 2 bokstav b (og dermed bestemmelsen som gjennomfører denne bestemmelse) er således en sekundær bestemmelse.

Det er viktig å presisere at både primære og sekundære bestemmelser må gis i de nasjonale lover eller forskrifter som implementerer direktivet.

I merknadene til den enkelte paragraf i forslaget til forskrift (punkt 4.3.5) vil det fremgå om bestemmelsen er primær eller sekundær.

2.2.4 Direktivets deler

SCE-direktivet er delt inn i tre hoveddeler:

• De alminnelige bestemmelsene i del 1 tar for seg direktivets formål og viktige definisjoner.
• Del 2 angir fremgangsmåten for forhandlinger, for eksempel i forhold til forhandlingenes varighet og hvilke avtalepunkter partene skal forhandle om. Det er også gitt regler om hvordan plassene i det særlige forhandlingsutvalget skal fordeles mellom landene og de forskjellige rettssubjektene i SCE-foretaket. Artiklene 8 og 9 er nye i forhold til SE-direktivet. Artikkel 8 knytter seg til muligheten for å etablere et SCE-foretak ”fra scratch”. Fysiske personer kan stifte et SCE-foretak og artikkel 8 regulerer blant annet arbeidstakernes innflytelse i små SCE-foretak. Artikkel 9 regulerer muligheten for representasjon i SCE-foretakets generalforsamling. Dersom arbeidstakerne hadde en slik rett i de deltagende rettssubjektene, kan de på visse nærmere vilkår også ha en slik rett i SCE-foretaket (se kapittel 4.3.3).
• I direktivets del 3 er det gitt forskjellige bestemmelser om informasjon og drøfting, samt en angivelse av arbeidstakerrepresentantenes rettigheter og plikter. Videre gis det regler om tvisteløsning.

Det er gitt et vedlegg med standardbestemmelser til direktivet. Disse standardbestemmelsene kommer til anvendelse dersom representantene for arbeidsgiver- og arbeidstakersiden ikke kommer frem til en avtale om arbeidstakernes rett til medbestemmelse, eller dersom det avtales at standardbestemmelsene skal regulere forholdet.

Standardbestemmelsene foreslås vedtatt sammen med forskriften slik at de blir juridisk bindende.

Departementet understreker at standardbestemmelsene ikke vil komme til anvendelse i tilfeller hvor partene har inngått avtale, men hvor det er områder i avtalen som ikke er tilstrekkelig regulert. Standardbestemmelsen kan med andre ord ikke benyttes for å utfylle ufullstendige avtaler, med mindre partene selv uttrykkelig har avtalt at standardbestemmelsene skal komme til anvendelse i slike tilfeller.

3. Gjeldende rett

3.1. Gjeldende rett i Norge

Som allerede nevnt er SCE-foretak en helt ny selskapsrettslig konstruksjon , og det er derfor ingen regler vedrørende arbeidstakernes rett til informasjon, drøfting og representasjon i SCE-foretak i norsk eller europeisk rett i dag.

Det finnes i norsk rett ingen generell samvirkelov. Rettssubjekter som faller utenfor aksjelovens anvendelsesområde må operere etter de alminnelige samvirkerettslige prinsippene. Enkelte typer samvirker er imidlertid lovregulert, for eksempel borettslag og boligbyggelag.

Boligsamvirket
Ansattes medbestemmelsesrett er i samvirkesektoren bare lovfestet for boligbyggelagene. Når det gjelder representasjon i styret, fastsetter lov 6. juni 2003 nr. 38 om bustadbyggjelag (bbl.) § 6-4 første ledd at hvis boligbyggelaget har flere enn tretti ansatte, kan et flertall av de ansatte kreve at ett styremedlem og en observatør med varamedlemmer skal velges av og blant de ansatte. Dersom boligbyggelaget har mer enn 50 ansatte, kan et flertall av de ansatte kreve at inntil en tredjedel, og minst to av styremedlemmene med varamedlemmer velges av og blant de ansatte i henhold til bestemmelsen annet ledd. Ordningen tilsvarer reglene i asl./asal. § 6-4.

Boligbyggelag har generalforsamlingen som øverste myndighet, jf. bbl. § 5-1, der alle andelseierene har rett til å møte. De ansatte ingen representasjonsrett i generalforsamlingen.

Borettslagsloven sier intet om de ansattes medbestemmelsesrett. Bakgrunnen er trolig at disse foretakene overveiende har så få ansatte at det normalt neppe er aktuelt med ansatterepresentasjon i styret og andre organer. Skal de ansatte bli med i styret, synes dette å forutsette at de blir valgt av generalforsamlingen på vanlig måte.

Landbrukssamvirket
Landbrukets Sentralforbund og Landsorganisasjonen i Norge sluttet 16. mai 1974 en «protokoll» om «representasjon for de ansatte i bedriftsledelsen innen landbrukssamvirket». >Partene tilrådde i denne protokollen et mønster for ansatterepresentasjon i bedriftsledelsen som i grove trekk svarte til systemet i de daværende bestemmelsene om bedriftsdemokrati som ble innført i aksjeloven av 1957 ved en lovendring i 1972. I forbindelse med at Landbrukets Sentralforbund ble vedtatt oppløst i 1979, ble forbundets partsstilling etter denne protokollen overtatt av en rekke nærmere angitte samvirkeorganisasjoner i landbruket, se tillegg til nevnte protokoll av 13. oktober 1982 og 29. november 1982.

Bedriftsdemokratiet ble på visse punkter utvidet ved en endring i 1988 i aksjeloven av 1976. I lys av dette ble det 27. mai 1992 og 9. juni 1992 undertegnet ytterligere et tillegg til nevnte protokoll. Realiteten er nå at bedriftsdemokratiet i landbrukssamvirket følger i hovedsak de samme linjer som for aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper, bortsett fra de særlige regler for disse selskapene om ansatterepresentasjon i konserner (asl./asal. §§ 6-5).

Forbrukersamvirket
I COOP NKL BA er de ansattes rett til representasjon i samvirkeforetaket vedtektsfestet. De ansatte har krav på å få velge 2 av styrets 7 medlemmer med 2 varamedlemmer (vedtektene § 19) og 4 av representantskapets 59 medlemmer med 4 varamedlemmer ( vedtektene § 11).

Normalvedtektene for samvirkelag er godkjent av representantskapet i COOP NKL BA, og benyttes av de aller fleste samvirkelagene. I normalvedtektene er det fastsatt en rett for de ansatte til å velge forholdsmessig 5-15 av samvirkelagets 15-45 medlemmer i representantskapet (vedtektene § 14), og 2 av 7 medlemmer med 4 varamedlemmer til samvirkelagets styre når samvirkelaget har flere enn 30 ansatte (vedtektene § 16). Når samvirkelaget har færre enn 30 ansatte har de ansatte krav på å få velge et av 5 styremedlemmer med 2 vararepresentanter.

3.2. Gjeldende rett i de nordiske landene

Sverige
Arbeidstakerne har rett til styrerepresentasjon i foretak av en viss størrelse. Generelt kan man si at det samme systemet som i aksjeselskaper får anvendelse for samvirkeforetak.

Danmark

Det finnes som i Norge ingen generell lovgivning men generelle regler gjennom avtaler får anvendelse. Dette omfatter også rett til representasjon i generalforsamling.

Finland

Finske arbeidstakeres rett til representasjon reguleres i utgangspunktet gjennom avtale, men dersom det ikke inngås en slik avtale kommer lovens regler om styrerepresentasjon for arbeidstakere til anvendelse. De ansatte har krav på 1/4 med mindre annet er avtalt.

Island

Islandsk rett har ingen obligatoriske regler om arbeidstakernes rett til å være representert i private aksjeselskaper. En eventuell styrerepresentasjon må fastsettes gjennom det enkelte selskaps vedtekter.

4. Departementets forslag og vurdering

4.1. Implementering i forskrift

Departementet foreslår, i likhet med det som er tilfellet med SE-direktivet, å implementere SCE-direktivet i forskrift fremfor i lov. Dette anses for å være det mest hensiktsmessige, ettersom reglene om arbeidstakernes innflytelse er meget detaljerte, og det gir større fleksibilitet med henblikk på muligheten for å kunne gjøre endringer.

4.2. Departementets forslag til forskrift

Forslag til forskrift om arbeidstakernes rett til innflytelse i Europeiske samvirkeforetak

Fastsatt av Arbeids- og inkluderingsdepartementet XX. XX 2006 med hjemmel i lov XX 2006 nr. XX om europeiske samvirkeforetak §§ XX som implementerer Rådsforordning (EF) nr. 1435/2003 om vedtektene for det europeiske samvirkeforetak (SCE).

Kapittel I Innledende bestemmelser

§ 1 Formål

Denne forskriften er gitt for å sikre arbeidstakernes rett til informasjon, drøfting og representasjon i Europeiske samvirkeforetak (Societas Cooperative Europaea), heretter kalt SCE-foretak, jf. lov X. X 2006 nr. XX om Europeiske samvirkeforetak ved gjennomføring av EØS-avtalen vedlegg XXII nr. 10c (Rådsforordning (EF) nr. 1435/2003)(SCE-loven).

§ 2 Virkeområde og lovvalg

(1) Denne forskriften gjelder for SCE-foretak med forretningskontor i Norge. Forskriften gjelder også ved stiftelse av SCE-foretak som skal ha forretningskontor i Norge.

(2) Bestemmelsene i §§ 1 til 7 og § 11 kommer til anvendelse for deltagende rettssubjekter, datterforetak og filialer i Norge som deltar i stiftelsen av SCE-foretak uavhengig av hvor foretaket skal ha forretningskontor.

§ 3 Definisjoner

I denne forskriften menes med:

• å benytte retten til å anbefale og/eller gå imot utpekingen av noen eller alle medlemmene i foretakets kontroll- eller administrasjonsorgan.

Kapittel II Forhandlingsfremgangsmåte

§ 4 Opprettelse av det særlige forhandlingsutvalg

(1) Når ledelsesorganene i de deltakende rettssubjektene utarbeider en plan for etablering av et SCE-foretak, skal de så snart som mulig treffe nødvendige tiltak for å innlede forhandlinger med representantene for arbeidstakerne om ordninger for arbeidstakernes innflytelse i SCE-foretaket. Det skal gis informasjon til arbeidstakerne om navnene på og antallet arbeidstakere i de deltakende rettssubjektene, berørte datterforetak og filialer.

(2) Det skal opprettes et særlig forhandlingsutvalg som representerer arbeidstakerne i de deltakende rettssubjektene, berørte datterforetak og filialer. Medlemmene av det særlige forhandlingsutvalget velges eller utpekes ut fra antallet arbeidstakere i de deltakende rettssubjektene, berørte datterforetak og filialer i hver EU/EØS-stat. Hver EU/EØS-stat tildeles en plass i det særlige forhandlingsutvalget per andel arbeidstakere som representerer 10 prosent, eller en brøkdel dette, av antall arbeidstakere ansatt i de deltakende rettssubjektene, berørte datterforetak og filialer i statene til sammen.

(3) Når SCE-foretaket stiftes gjennom fusjon, skal det velges eller utpekes ekstra medlemmer fra hver stat i den utstrekning det er nødvendig for å sikre at det særlige forhandlingsutvalget omfatter minst ett medlem fra hvert deltakende rettssubjekt som er registrert og har arbeidstakere i vedkommende EU/EØS-stat og som vil opphøre og eksistere som eget rettssubjekt etter at SCE-foretaket er registrert.

(4) Tredje ledd gjelder likevel ikke dersom antallet slike ekstra medlemmer overstiger 20 prosent av antallet medlemmer valgt eller utpekt i henhold til annet ledd eller dersom de berørte de arbeidstakerne allerede er representert etter bestemmelsen i annet ledd. Dersom antall rettssubjekter som vil opphøre og eksistere ved fusjonen er større enn det antall ekstra plasser som finnes i henhold til første punktum, skal disse ekstra plassene tildeles rettssubjekter i forskjellige EU/EØS-stater i fallende rekkefølge etter antall arbeidstakere ansatt i rettssubjektene.

(5) Dersom antallet arbeidstakere i de deltagende rettssubjektene, berørte datterforetak eller filialer endrer seg etter at det særlige forhandlingsutvalget er opprettet, skal fordelingen av setene i henhold til annet, tredje og fjerde ledd gjøres på nytt dersom endringene er så vesentlige at de ville medført en annen sammensetning av det særlige forhandlingsutvalget.

§ 5 Fordeling av setene i Norge

(1) Setene i det særlige forhandlingsutvalget som tildeles arbeidstakerne i Norge i henhold til § 4 annet ledd, tildeles arbeidstakerne i de deltagende rettssubjektene i Norge i fallende rekkefølge regnet etter antallet arbeidstakere i det enkelte rettssubjekt. Dersom det er flere plasser til fordeling enn det er deltagende rettssubjekter, fordeles disse på berørte datterforetak og filialer i fallende rekkefølge regnet etter antallet arbeidstakere i den enkelte enhet. Øvrige plasser fordeles på de deltagende rettssubjekter, berørte datterforetak og filialer i fallende rekkefølge regnet etter antallet arbeidstakere.

(2) Dersom SCE-selskapet stiftes ved fusjon og det skal tildeles plasser til rettssubjekter i Norge som opphører å eksistere ved fusjonen, fordeles plassene på arbeidstakerne i disse rettssubjektene i fallende rekkefølge regnet etter antallet arbeidstakere i det enkelte foretak. Dette gjelder ikke dersom det deltagende rettsubjektet blir tildelt en plass i det særlige forhandlingsutvalget i medhold av første ledd, jf. § 4 fjerde ledd.

(3) Dersom det særlige forhandlingsutvalgets geografiske sammensetning justeres med hjemmel i § 4 femte ledd, gjennomføres det en ny fordeling av setene i det særskilte forhandlingsutvalget etter reglene i første og annet ledd.

(4) Dersom en enhet som har en eller flere representanter i det særlige forhandlingsutvalget ikke lenger skal være representert i det særlige forhandlingsutvalget og dette ikke medfører endring i sammensetningen av det særlige forhandlingsutvalget etter § 4 femte ledd, jf. § 5 tredje ledd, tildeles den ledige plassen til den enhet som står nærmest i tråd med regelen i § 5 første ledd. Dersom arbeidstakerne i denne enheten er tildelt en plass på grunnlag av regelen i § 5 annet ledd, går plassen likevel videre til neste enhet i tråd med bestemmelsen i § 5 annet ledd. Dersom det ikke finnes slik enhet skal ingen enheter ha denne plassen.

(5) Dersom det tilkommer nye deltagende rettssubjekter etter at det særlige forhandlingsutvalget er opprettet, og dette ikke medfører endringer i fordelingen av seter i det særlige forhandlingsutvalget i henhold til § 4 femte ledd, skal slike enheter ha en representant i det særlige forhandlingsutvalget. Fordelingen etter § 5 tredje ledd gjelder tilsvarende.

(6) Representanter som velges med hjemmel i § 4 annet ledd, jf. § 5 første ledd representerer arbeidstakerne i enheten og i tillegg en andel av arbeidstakerne i de enheter som ikke har valgt egne representanter. Dersom det er valgt flere representanter etter § 4 annet ledd, fordeles arbeidstakerne som ikke har egne representanter likt på representantene. Representanter valgt med hjemmel i § 4 tredje ledd, jf. § 5 annet ledd representerer kun arbeidstakerne i denne enheten.

§ 6 Valg av medlemmer til det særlige forhandlingsutvalg i Norge

(1) Dersom det finnes lokale fagforeninger som alene eller til sammen representerer minst to tredeler av arbeidstakerne i den enhet som er tildelt representant i henhold til § 6 første eller annet ledd, utpeker de lokale fagforeningene representanten blant arbeidstakerne i enheten. Dersom det ikke oppnås enighet om hvem som skal utpekes, gjennomføres valg av og blant arbeidstakerne i henhold til annet ledd.

(2) Dersom det i enhetene som er tildelt representanter ikke finnes fagforeninger som alene eller til sammen omfatter to tredeler av arbeidstakerne eller fagforeningene ikke blir enige, gjennomføres valg av og blant arbeidstakerne i Norge direkte. For dette valget gjelder forskrift av 18. desember 1998 nr. 1205 om ansattes rett til representasjon i aksjeselskapers og allmennaksjeselskapers styre og bedriftsforsamling m.v. (representasjonsforskriften) tilsvarende så langt det passer og ikke strider mot bestemmelsen her. Representasjonsforskriften § 12 fjortende ledd gjelder ikke. Valgstyret kan sette kortere frister for gjennomføringen av valget enn det som fremgår av representasjonsforskriften § 12.

(3) Alle som er ansatt i enheten på valgdagen har stemmerett og er valgbare ved valg etter annet ledd. Valget kan gjennomføres elektronisk dersom valgstyret bestemmer det og samtlige arbeidstakere har tilgang til datamaskin og valget ellers gjennomføres i tråd med representasjonsforskriftens regler.

(4) Ved utpeking eller valg av arbeidstakernes representanter i henhold til første til tredje ledd, bør det etterstrebes en jevn kjønnsfordeling blant representantene.

§ 7 Valg av medlemmer til SCE-foretakets generalforsamling

§§ 5 og 6 gjelder tilsvarende når arbeidstakerne i Norge skal være representert i SCE-foretakets generalforsamling samt seksjons- eller sektormøter.

§ 8 Det særlige forhandlingsutvalgets oppgaver

(1) Det særlige forhandlingsutvalget og de deltakende rettssubjektene skal i avtale bestemme ordninger for arbeidstakernes rett til informasjon, drøfting og representasjon i SCE-foretaket. For dette formål skal de deltakende rettssubjektene underrette det særlige forhandlingsutvalget om planen og den konkrete prosessen med å etablere SCE-foretaket, inntil dette er registrert.

(2) Det særlige forhandlingsutvalget skal med mindre annet er særskilt bestemt treffe beslutning med alminnelig flertall av sine medlemmer, forutsatt at slikt flertall også representerer et flertall av arbeidstakerne.

(3) Avtale som innebærer en reduksjon av retten til representasjon i SCE-foretakets administrasjons- eller kontrollorgan, krever likevel tilslutning fra to tredeler av medlemmene av det særlige forhandlingsutvalget som representerer minst to tredeler av arbeidstakerne, medregnet stemmene til medlemmer som representerer arbeidstakere ansatt i minst to EU/EØS-stater. Flertallskravet i første punktum gjelder likevel ikke når SCE-foretaket skal etableres gjennom fusjon, og retten til representasjon omfatter færre enn 25 prosent av det samlede antall arbeidstakere i de deltakende rettssubjektene. Flertallskravet i første punktum gjelder heller ikke når SCE-foretaket etableres på annen måte, og retten til representasjon omfatter færre enn 50 prosent av det samlede antall arbeidstakere i de deltakende rettssubjektene.

(4) Tredje ledd gjelder ikke for SCE-foretak som stiftes ved omdanning.

(5) Med reduksjon av retten til representasjon menes en andel av medlemmene av SCE-foretakets administrasjons- eller kontrollorgan som er lavere enn den høyeste andel som finnes i de deltakende rettssubjektene.

(6) Ved forhandlinger kan det særlige forhandlingsutvalget anmode sakkyndige etter eget valg, for eksempel representanter fra aktuelle arbeidstakerorganisasjoner, om å bistå det i dets arbeid. Slike sakkyndige kan være til stede under forhandlingsmøter som rådgivere etter anmodning fra det særlige forhandlingsutvalget. Det særlige forhandlingsutvalget kan beslutte å underrette representantene for aktuelle eksterne organisasjoner, herunder fagforeninger, om at forhandlingene innledes.

(7) Det særlige forhandlingsutvalget kan med det flertall som er fastsatt i åttende ledd, beslutte å ikke innlede forhandlinger eller å avslutte forhandlinger som allerede er innledet, og å basere seg på reglene for informasjon og drøfting som gjelder i de EU/EØS-stater der SCE-foretaket har arbeidstakerne. En slik beslutning skal stanse fremgangsmåten med henblikk på å inngå avtale som nevnt i § 9. Slik beslutning medfører ikke at standardbestemmelsene i vedlegg I kommer til anvendelse.

(8) Det flertall som kreves for å beslutte å ikke innlede eller å avslutte forhandlinger, skal være stemmene fra to tredeler av medlemmene som representerer minst to tredeler av arbeidstakerne, medregnet stemmene fra medlemmer som representerer arbeidstakere ansatt i minst to EU/EØS-stater.

(9) I tilfelle av et SCE-foretak som er etablert ved omdanning, kommer syvende og åttende ledd ikke til anvendelse dersom arbeidstakerne i samvirkeforetaket som skal omdannes har rett til representasjon.

(10) Det særlige forhandlingsutvalget skal sammenkalles på nytt etter skriftlig anmodning fra minst 10 prosent av arbeidstakerne i SCE-foretaket, dets datterforetak og filialer, eller deres representanter, tidligst to år etter beslutning som nevnt i åttende ledd, jf. syvende ledd, med mindre partene er enige om at forhandlingene skal innledes tidligere. Standardbestemmelsene i vedlegg I kommer ikke til anvendelse dersom det særlige forhandlingsutvalget beslutter å gjenoppta forhandlinger med selskapet og disse forhandlingene ikke fører til enighet om en avtale som nevnt i § 9.

(11) De deltagende rettssubjektene skal dekke utgiftene forbundet med det særlige forhandlingsutvalgets oppgaver, herunder utgiftene til en sakkyndig. Dekning av sakkyndige utover dette kan avtales mellom de deltagende selskapene og det særlige forhandlingsutvalget.

§ 9 Avtalens innhold

(1) Avtalen mellom de deltakende rettssubjektene og det særlige forhandlingsutvalget om arbeidstakernes innflytelse skal være skriftlig og bør minst fastsette:

1. avtalens virkeområde,
2. sammensetning av, antall medlemmer av og fordeling av plasser i det representasjonsorgan som vil være drøftingspartner med SCE-foretaket i forbindelse med ordninger for informasjon og drøfting med arbeidstakerne i SCE-foretaket, dets datterforetak og filialer,
3. representasjonsorganets funksjon og fremgangsmåten for informasjon og drøfting,
4. møtehyppigheten i representasjonsorganet,
5. de økonomiske og materielle ressursene som skal tildeles representasjonsorganet,
6. dersom partene under forhandlingene beslutter å opprette en eller flere fremgangsmåter for informasjon og drøfting i stedet for et representasjonsorgan; ordningene for gjennomføring av slike fremgangsmåter,
7. dersom partene under forhandlingene beslutter å opprette representasjonsordninger, innholdet i disse ordningene, herunder antall medlemmer i SCE-foretakets administrasjons- eller kontrollorgan som arbeidstakerne vil ha rett til å velge, utpeke, anbefale eller gå imot, fremgangsmåtene for hvordan arbeidstakerne kan velge, utpeke, anbefale eller gå imot disse medlemmene, og deres rettigheter,
8. avtalens ikrafttredelsesdato og dens varighet, tilfeller der avtalen bør reforhandles, herunder tilfeller som nevnt i § 4 femte ledd, og fremgangsmåten for reforhandling.

(2) Avtalen er ikke underlagt standardbestemmelsene i vedlegg I, med mindre avtalen inneholder bestemmelser om dette.

(3) Dersom et SCE-foretak etableres ved omdanning, skal avtalen fastsette minst det samme nivået for innflytelse som finnes i foretaket som skal omdannes til et SCE-foretak.

§ 10 Forhandlingenes varighet

Forhandlingene skal innledes så snart det særlige forhandlingsutvalget er opprettet og kan pågå i de etterfølgende seks månedene. Partene kan etter avtale beslutte å forlenge forhandlingene ut over seks måneder, men høyst til ett år etter at det særlige forhandlingsutvalget er opprettet.

§ 11 Standardbestemmelsenes anvendelse

(1) Standardbestemmelsene fastsatt i vedlegg I til denne forskrift får anvendelse dersom:

1. partene er enige om det, eller
2. det ikke er inngått noen avtale innen fristen fastsatt i § 10. Dette gjelder ikke dersom det særlige forhandlingsutvalget har truffet beslutningen fastsatt i § 8 syvende og åttende ledd.

(2) Med mindre annet følger av avtalen som nevnt i første ledd bokstav a får standardbestemmelsene i vedlegg I om representasjon bare anvendelse:

1. i tilfelle av et SCE-foretak etablert ved omdanning;

dersom regler for arbeidstakernes representasjon i administrasjons- eller kontrollorganet gjaldt for et selskap omdannet til et SCE-foretak,

2. i tilfelle av et SCE-foretak etablert ved fusjon;

dersom en eller flere former for representasjon gjaldt i ett eller flere av de deltakende rettssubjektene før registrering av SCE-foretaket og omfattet minst 25 prosent av det samlede antall arbeidstakere i alle deltakende rettssubjekter. Det samme gjelder dersom en eller flere former for representasjon gjaldt i ett eller flere av de deltakende rettssubjektene før registrering av SCE-foretaket og omfattet mindre enn 25 prosent av det samlede antall arbeidstakere i alle deltakende rettssubjekter dersom det særlige forhandlingsutvalget bestemmer det,

3. i tilfelle av et SCE-foretak etablert på annen måte; dersom en eller flere former for representasjon gjaldt i ett eller flere av de deltakende rettssubjektene før registrering av SCE-foretaket og omfattet minst 50 prosent av det samlede antall arbeidstakere i alle deltakende rettssubjekter. Det samme gjelder dersom en eller flere former for representasjon gjaldt i ett eller flere av de deltakende rettssubjektene før registrering av SCE-foretaket og omfattet mindre enn 50 prosent av det samlede antall arbeidstakere i alle deltakende rettssubjekter dersom det særlige forhandlingsutvalget bestemmer det.

(3) Dersom det fantes mer enn en form for representasjon i de forskjellige deltakende rettssubjektene, skal det særlige forhandlingsutvalget beslutte hvilken av disse formene som må etableres i SCE-foretaket. Dersom SCE-foretaket skal registreres i Norge og det særlige forhandlingsutvalget ikke har besluttet hvilken form for representasjon som skal etableres i SCE-foretaket, beslutter de deltagende rettssubjektene hvilken form for representasjon som skal innføres i SCE-foretaket.

§ 12 Særbestemmelser for SCE-foretak etablert av fysiske personer eller av ett enkelt rettssubjekt og fysiske personer

(1) Bestemmelsene i §§ 4 til 6 og 8 til 11 kommer til anvendelse for SCE-foretak som er etablert utelukkende av fysiske personer eller av ett enkelt rettssubjekt og fysiske personer, som til sammen har minst 50 arbeidstakere i minst to medlemsstater.

(2) For SCE-foretak som er etablert utelukkende av fysiske personer eller av ett enkelt rettssubjekt og fysiske personer, som til sammen har mindre enn 50 arbeidstakere, eller har minst 50 arbeidstakere men bare i én medlemsstat, gjelder følgende bestemmelser om arbeidstakernes innflytelse:

a) i selve SCE-foretaket får bestemmelsene i den EU/EØS-stat der SCE-foretaket har sitt forretningskontor anvendelse på samme måte som for rettssubjekter av samme type

b) i datterforetak og filialer får bestemmelsene i den EU/EØS-stat der de ligger anvendelse på disse på samme måte som for rettssubjekter av samme art.

(3) Dersom et SCE-foretak, som er underlagt bestemmelser om representasjon, flytter sitt forretningskontor fra en EU/EØS-stat til en annen, skal arbeidstakernes rett til representasjon videreføres på samme nivå.

(4) Dersom minst en tredel av det totale antallet arbeidstakere i et SCE-foretak og deres datterforetak og filialer i minst to ulike EU/EØS-stater, etter registrering av et SCE-foretak som nevnt i annet ledd, anmoder om det får §§ 4 til 6 og 8 til 11 tilsvarende anvendelse. Det samme gjelder dersom det totale antallet arbeidstakere overstiger 50 i minst to EU/EØS-stater.

Kapittel III Forskjellige bestemmelser

§ 13 Taushetsplikt

(1) Dersom SCE-foretakets behov for fortrolighet gjør det nødvendig at informasjon ikke gis videre, kan SCE-foretaket eller et deltakende rettssubjekt i særskilte tilfeller pålegge arbeidstakernes representanter og eventuelle sakkyndige taushetsplikt.

(2) Taushetsplikten skal også gjelde etter utløpet av mandatperioden.

§ 14 Rett til å holde tilbake fortrolig informasjon

Et SCE-foretak eller deltakende rettssubjekt kan i særskilte tilfeller unnlate å gi informasjon til det særlige forhandlingsutvalget, representasjonsorganet og tilsvarende organer opprettet med grunnlag i denne forskrift dersom det åpenbart vil være til betydelig skade for SCE-foretaket, deltakende rettsubjekt, deres datterforetak eller filialer at opplysningene blir kjent. Første punktum gjelder ikke i forhold til arbeidstakernes representanter i administrasjons- eller kontrollorganet.

§ 15 Misbruk av reglene om europeiske samvirkeforetak

(1) Dersom det innen ett år etter registreringen av SCE-foretaket inntrer vesentlige endringer i foretaket, dets datterforetak eller filialer og disse endringene ville ha gitt arbeidstakerne større innflytelse enn gjeldende innflytelsesordninger dersom de hadde vært foretatt før registreringen, skal reglene om SCE-foretak anses misbrukt med mindre selskapet sannsynliggjør at endringene hadde andre årsaker.

(2) Dersom reglene om SCE-foretak misbrukes for å frata arbeidstakerene medbestemmelse i henhold til første ledd, kan nye forhandlinger kreves. Forhandlinger kan kreves av representasjonsorganet eller av representanter for flertallet av arbeidstakerne i SCE-foretakets nye forretningssteder eller datterforetak.

(3) Bestemmelsene i §§ 4 til 12 gjelder tilsvarende så langt de passer.

§ 16 Tvisteløsning

(1) Bedriftsdemokratinemnda kan avgjøre:

1. tvister som knytter seg til opprettelsen av det særlige forhandlingsutvalget etter §§ 4, 5 og 6. For valg av arbeidstakernes representanter i det særlige forhandlingsutvalget fra Norge, gjelder representasjonsforskriften tilsvarende, jf. § 6 annet ledd,
2. tvister som knytter seg til inngåelse av avtale om innflytelse, herunder om avtalen er inngått i tråd med forskriftens stemmeregler, jf. §§ 8 og 9,
3. tvister som knytter seg til om vilkårene for anvendelse standardbestemmelsene i vedlegget er oppfylt, jf. § 11,
4. tvister som knytter seg til valget av medlemmer til representasjonsorganet etter standardbestemmelsene i vedlegg I nr.1,
5. beslutning om taushetsplikt eller tilbakehold av informasjon, jf. §§ 13 og 14,
6. tvister vedrørende fordelingen av plasser samt valg eller utpeking av arbeidstakernes representanter til administrasjons- kontrollorgan eller generalforsamling i henhold til avtale inngått etter § 9 eller etter standardbestemmelsene i vedlegg I nr.13.

(2) Tvister om beslutninger som nevnt i første ledd bokstav e kan ikke bringes inn for Bedriftsdemokratinemnda etter at opplysningene beslutningen gjelder er blitt offentlig kjent.

§ 17 Saksbehandlingsregler

For saksbehandlingen i Bedriftsdemokratinemnda gjelder forskrift av 18. desember 1998 nr. 1205 (representasjonsforskriften) tilsvarende så langt den passer. Det særlige forhandlingsutvalget, representasjonsorganet eller tilsvarende organer, SCE-foretaket, deltagende rettssubjekter, berørte datterdatterforetak, filialer, lokale fagforeninger og en femtedel av arbeidstakerne kan bringe tvister inn for Bedriftsdemokratinemnda.

§ 18 Forholdet til andre bestemmelser

Lov av 23. august 1996 nr. 63 om allmenngjøring av bestemmelser i tariffavtale om europeiske samarbeidsutvalg m.v. og forskrift av 28. juli 2000 nr. 797 om europeiske samarbeidsutvalg mv. gjelder ikke for SCE-foretak med mindre det særlige forhandlingsutvalget i henhold til § 8 syvende og åttende ledd har besluttet ikke å innlede forhandlinger eller å avslutte forhandlinger om ordninger for innflytelse i foretaket.

§ 19 Ikrafttredelse

Forskriften trer i kraft når Kongen bestemmer.

VEDLEGG I – STANDARDBESTEMMELSER

Standardbestemmelsene i dette vedlegg kommer til anvendelse i de tilfeller som følger av forskriften § 11.

Generelle bestemmelser

1 Sammensetningen av arbeidstakernes representasjonsorgan

(1) Det skal opprettes et representasjonsorgan i samsvar med følgende bestemmelser:

1. Medlemmene av representasjonsorganet velges eller utpekes ut fra antall arbeidstakere i hver EU/EØS-stat i de deltakende foretakene og berørte datterforetak eller filialer. Det skal tildeles én plass per andel arbeidstakere i vedkommende EU/EØS-stat som representerer 10 prosent eller en brøkdel av dette av antall arbeidstakere i de deltakende foretak og berørte datterforetak eller etablerte forretningssteder i alle EU/EØS-statene sammenlagt.
2. representasjonsorganet skal være sammensatt av arbeidstakerne i SCE-foretaket og dets datterforetak og filialer. Representantene skal være valgt eller utpekt etter reglene i forskriften § 6.
3. Ved vesentlige endringer som ville medført en annen sammensetning av representasjonsorganet, skal disse endringene gjenspeiles i representasjonsorganets sammensetning. Det må om nødvendig foretas et suppleringsvalg. Et slikt valg skal gjennomføres i samsvar med reglene i forskriften § 6.
4. SCE-foretaket skal underrettes om sammensetningen av representasjonsorganet.
5. Dersom størrelsen tilsier det, skal representasjonsorganet nedsette et arbeidsutvalg bestående av maksimalt tre medlemmer. Representasjonsorganet skal fastsette sin forretningsorden.
6. Senest fire år etter at representasjonsorganet er opprettet, skal det undersøke om det skal innledes forhandlinger med sikte på å inngå avtale som nevnt i forskriften §§ 9 og 11, eller om standardbestemmelsene fastsatt i dette vedlegget fortsatt skal komme til anvendelse.

(2) Reglene i forskriften §§ 8 til 10 får tilsvarende anvendelse dersom det vedtas å forhandle frem en avtale om arbeidstakernes innflytelse. I dette tilfelle skal uttrykket ”det særlige forhandlingsutvalget” erstattes med ”representasjonsorganet”. Dersom det innen fristen for å avslutte forhandlingene ikke er inngått en avtale, skal de ordninger som er vedtatt i samsvar med standardbestemmelsene fremdeles gjelde.

Standardbestemmelser for informasjon og drøfting

2 Regulering av representasjonsorganets kompetanse og myndighet

Representasjonsorganets kompetanse skal være begrenset til saker som gjelder SCE-foretaket selv og ethvert datterforetak eller filial som ligger i en annen EU/EØS-stat, eller i saker som går utover myndigheten til beslutningsorganene i en enkelt EU/EØS-stat.

3 Rett til informasjon og drøfting

Representasjonsorganet har rett til informasjon og drøfting i spørsmål som angår arbeidstakerne. Det skal avholdes møter mellom representasjonsorganet og foretaket minst én gang i året, på grunnlag av jevnlige rapporter utarbeidet av selskapet om utviklingen i virksomheten til SCE-foretaket og fremtidsutsiktene. Den lokale ledelsen skal underrettes om dette.

4 Informasjon til representasjonsorganet

SCE-foretaket skal gi representasjonsorganet dagsorden for møtene i administrasjons- eller ledelses- og kontrollorganet, samt kopi av alle dokumenter som fremlegges for generalforsamlingen.

5 Møtenes innhold

Møter i henhold til nr. 3 skal særlig dreie seg om strukturen, den økonomiske og finansielle situasjonen, forventet utvikling av virksomheten, produksjon og salg, sysselsettingssituasjonen og nåværende og forventet utvikling, investeringer, vesentlige endringer i organisasjonen, innføring av nye arbeidsmetoder eller nye produksjonsprosesser, produksjonsoverføringer, fusjoner, reduksjon av størrelsen på eller nedleggelse av et foretak, etablerte forretningssteder eller vesentlige deler av dem, samt masseoppsigelser.

6 Rett til informasjon ved særlige omstendigheter

(1) Dersom det oppstår særlige omstendigheter som i betydelig grad berører arbeidstakernes interesser, spesielt i forbindelse med flytting, overføring, nedleggelse av filialer eller foretak, eller ved masseoppsigelser, skal representasjonsorganet ha rett til å bli underrettet. I slike tilfeller har representasjonsorganet eller arbeidsutvalget ved forespørsel rett til å møte foretaket med sikte på informasjon og drøfting om tiltak som i vesentlig grad berører arbeidstakernes interesser. I møter arrangert med arbeidsutvalget skal også de medlemmene av representasjonsorganet som representerer de arbeidstakerne som er direkte berørt ha rett til å delta.

(2) Dersom SCE-foretaket beslutter at det ikke vil handle i samsvar med uttalelser fra representasjonsorganet, skal det ha rett til nytt møte med foretaket med sikte på å komme frem til en avtale.

(3) Før møtene med foretaket skal representasjonsorganet eller arbeidsutvalget kunne møtes uten at representantene for foretaket er tilstede.

7 Informasjon til arbeidstakernes representanter

Medlemmene av representasjonsorganet skal underrette representantene for arbeidstakerne i SCE-foretaket og i dets datterforetak og filialer om innholdet og resultatet av informasjonen som er gitt og de drøftinger som har skjedd med mindre opplysningene er underlagt taushetsplikt i henhold til forskriften § 13.

8 Rett til sakkyndig bistand

Representasjonsorganet eller arbeidsutvalget kan bistås av sakkyndige etter eget valg.

9 Rett til permisjon

Dersom det er nødvendig for at medlemmene av representasjonsorganet skal kunne utføre sine oppgaver, skal de ha rett til permisjon for opplæring uten tap av lønn.

10 Dekning av utgifter

SCE-foretaket skal dekke representasjonsorganets utgifter slik at det kan utføre sine oppgaver på en hensiktsmessig måte. SCE-foretaket skal, med mindre noe annet er avtalt, særlig dekke utgifter til tilrettelegging av møtene, tolking, samt oppholds- og reiseutgifter for medlemmer av representasjonsorganet og arbeidsutvalget. SCE-foretaket skal dekke utgiftene til minst en sakkyndig. Dekning av sakkyndige utover dette kan avtales mellom SCE-foretaket og representasjonsorganet.

Standardbestemmelser for representasjon

11 Videreføring av representasjon ved omdanning

Når et SCE-foretak etableres ved omdanning og en EU/EØS-stats bestemmelser om arbeidstakernes representasjon i administrasjons- eller kontrollorganet gjaldt før registreringen, skal alle elementer i de arbeidstakernes representasjon fortsette å gjelde for SCE-foretaket. Bestemmelsen i nr. 13 gjelder tilsvarende for dette formål.

12 Rett til representasjon ved andre stiftelsesmåter enn omdanning

(1) Når et SCE-foretak etableres på en annen måte enn ved omdanning, skal arbeidstakerne i SCE-foretaket, dets datterforetak og filialer og/eller deres representasjonsorgan ha rett til å velge, utpeke, anbefale eller gå i mot utpekingen av et antall medlemmer av administrasjons- eller kontrollorganet i SCE-foretaket tilsvarende den høyeste andel som anvendes i de berørte deltagende selskapene før registreringen av SCE-foretaket.

(2) Dersom ingen av de deltagende foretakene var omfattet av regler for representasjon før registreringen av SCE-foretaket, skal det ikke pålegges å fastsette bestemmelser for arbeidstakernes representasjon.

13 Fordeling av plasser i administrasjons- eller kontrollorganet

(1) Representasjonsorganet skal bestemme hvordan arbeidstakerrepresentantenes plasser i administrasjons- eller kontrollorganet skal fordeles, eller eventuelt fremgangsmåten for hvordan arbeidstakerne i SCE-foretaket kan anbefale eller gå i mot utpekingen av medlemmer til administrasjons- eller kontrollorganet, ut fra andelen arbeidstakere i hver EU/EØS-stat.

(2) Dersom arbeidstakere fra en eller flere EU/EØS-stater ikke blir tildelt en representant, skal representasjonsorganet utpeke et medlem fra disse statene. Det skal særlig tas hensyn til om det er en representant fra den stat hvor SCE-foretaket forretningskontor ligger.

(3) Plasser fordelt til Norge skal fordeles på de deltagende selskaper i fallende rekkefølge regnet etter antall arbeidstakere i den enkelte enhet. Valg av representanter skal skje etter reglene i forskriften § 7.

14 Arbeidstakerrepresentantenes status i administrasjons- eller kontrollorganet

Hvert medlem av administrasjons- eller kontrollorganet i SCE-foretaket som er valgt, utpekt eller anbefalt av representasjonsorganet eller av arbeidstakerne, skal være fullverdig medlem med samme rettigheter og forpliktelser som medlemmene som representerer aksjeeierne. Dette gjelder også i forhold til stemmerett.

4.3 Departementets vurderinger og merknader

4.3.1. Generelle vurderinger

4.3.2. Begreper

Departementet har valgt å bruke begrepet ”arbeidstaker” fremfor ”ansatt” selv om sistnevnte benyttes i det nasjonale regelverket om de ansattes rett til representasjon. Bakgrunnen for departementets valg er at arbeidstakerbegrepet blir benyttet i arbeidsrettslig sammenheng ellers, også når det gjelder arbeidstakernes rett til medbestemmelse. Det er etter departementets vurdering heller ingen forskjell i meningsinnholdet i disse to begrepene.

SCE-direktivet benytter begrepet ”vedkommende organ i de deltakende rettssubjektene” i en rekke av sine bestemmelser. Departementet har erstattet dette begrepet med ” de deltakende rettssubjektene”. Begrunnelsen for dette er at begrepet ”vedkommende organ” ikke sier noe om hvilke organer i de deltakende rettssubjektene som vil være kompetente. Departementet anser det derfor like hensiktsmessig at forskriftsteksten og standardbestemmelsene i vedlegg I bare viser til de deltakende rettssubjektene.

Når det gjelder begrepet ”medbestemmelse”, er dette er samlebetegnelse for retten til både representasjon, informasjon og drøfting. Departementet har videre valgt å benytte uttrykket ”drøfting” istedenfor ”konsultasjon”.

4.3.3. Representasjon i foretakets generalforsamling

SCE-direktivet artikkel 9 inneholder bestemmelser om adgangen for arbeidstakerne til å være representert med stemmerett i SCE-foretakets generalforsamling eller såkalte seksjons- eller sektormøter. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er at enkelte av EU-landene (Danmark og Luxemburg) tillater at arbeidstakerne kan være representert i foretakets eierorgan.

Det fremgår av SCE-forordningen artikkel 59 (4) at arbeidstakerne kan ha rett til representasjon i foretakets generalforsamling under følgende forutsetning:

”If, on the entry into force of this Regulation, the law of the Member State where an SCE has its registered office so permits, the statutes of that SCE may provide for the participation of employees’ representatives in the general meetings or in the section or sectorial meetings, provided that the employees’ representatives do not together control more than 15% of total voting rights. Such rights shall cease to apply as soon as the registered office of the SCE is transferred to a Member State whose law does not provide for such participation.”

Av innledningen i SCE-direktivet artikkel 9 følger at en slik rett til representasjon, med stemmerett, i generalforsamlingen er underlagt begrensningene i forordningen artikkel 59 (4). Dersom kravene i artikkel 59(4) er oppfylt, følger det videre av artikkel 9 at slik representasjon kan forekomme dersom visse forutsetninger er oppfylt. Det fremgår av forordningen artikkel 59 (4) at slik representasjon kun skal tillates dersom det er mulig etter nasjonal rett i det land hvor SCE-foretaket skal ha sitt sete. Dersom dette ikke tillates etter nasjonal samvirkerett, er det ikke nødvendig å gjennomføre bestemmelsen i artikkel 9. Det følger videre av artikkel 59 (4) at arbeidstakerne mister denne representasjonsretten dersom SCE-foretaket flytter til et land der det ikke er rett til slik representasjon.

I Norge finnes det ingen generell samvirkelovgivning. Norske samvirkeforetak er regulert av ulovfestet rett som bygger på alminnelige samvirkeprinsipper. På visse områder, for eksempel for boligbyggelag og borettslag, er det særskilt regulering. Spørsmålet er dermed om norsk samvirkerett tillater at arbeidstakerne er representert i foretakenes eierorgan/høyeste organ. Etter departementets vurdering må det antas at representasjon i norske rettssubjekters (aksjerettssubjekter, ansvarlige rettssubjekter osv) og samvirkeforetaks øverste organ, er forbehold aksjonærene/medlemmene. Dette innebærer at det ansatte i et samvirkeforetak ikke kan være representert i dette organet hvis de ikke også er medlemmer. Departementet legger derfor til grunn at arbeidstakerne i et SCE som etableres i Norge ikke oppebærer noen rett til slik representasjon.

4.3.4 Tvisteløsning

SCE-direktivet inneholder i likhet med SE-direktivet, direktiv 94/45/EF (EWC-direktivet) og direktiv 2001/14/EF (informasjons- og konsultasjonsdirektivet) regler om taushetsplikt, taushetsrett (rett for ledelsen til ikke å informere arbeidstakerne i særskilte tilfeller) og tvisteløsning.

SCE-direktivet artikkel 14 nr. 2 har følgende ordlyd:

”Medlemsstatene skal treffe egnede tiltak dersom direktivet ikke overholdes; de skal særlig sørge for at det finnes administrative eller rettslige framgangsmåter som gjør det mulig å gjennomføre forpliktelsene som følger av dette direktiv.”

SCE-direktivet artikkel 10 gir regler om taushetsplikt og taushetsrett for henholdsvis medlemmene i det særlige forhandlingsutvalget og representasjonsorganet og selskapets ledelse. I artikkel 10 nr. 4 gis det regler om at arbeidstakernes representanter skal kunne klage på beslutninger om taushetsplikt og taushetsrett. Artikkel 10 nr. 4 har følgende ordlyd:

”Ved anvendelsen av nr. 1, 2 og 3 skal medlemsstatene fastesette framgangsmåter for klage til overordnet forvaltningsmyndighet eller rettslig myndighet som arbeidstakerrepresentantene kan inngi når kontroll- eller administrasjonsorganet i et SCE-foretak eller et deltagende rettssubjekt krever fortrolighet eller ikke gir opplysninger.”

Norske myndigheter har etter dette en forpliktelse til å påse at det finnes rettsmidler mot manglende etterlevelse av reglene. Disse reglene må etter direktivet ikke gi et dårligere vern for arbeidstakerne enn hva tilsvarende regler gjør i nasjonal rett. Artikkel 14 inneholder ikke bestemmelser om sanksjoner. Artikkel 8 nr. 2 i direktivet om informasjon og konsultasjon har derimot en slik regel 1”Medlemsstatene skal fastsette passende sanksjoner som får anvendelse dersom arbeidsgiveren eller arbeidstakerrepresentantene overtrer bestemmelsene i dette direktiv. Sanksjonene skal være effektive, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende.”. EF-domstolen har imidlertid tolket lignende formuleringer som artikkel 14 som et krav om at det skal finnes sanksjoner mot brudd på reglene som er likeverdige med de som benyttes i nasjonal rett ved rettsbrudd av tilsvarende art og grovhet (ikke-diskrimineringsprinsippet), effektive og avskrekkende (effektivitetsprinsippet) og som står i et rimelig forhold til overtredelsen (proporsjonalitetsprinsippet).

Det kan neppe utledes av artikkel 14 at den enkelte arbeidstaker skal ha mulighet til å kreve at en tvist behandles av tvisteløsningsorganet. Dette synes i hvert fall å være synspunktet i NOU 2004:5 Arbeidslivslovutvalgets innstilling hvor det vises til at den tilsvarende ordlyden i artikkel 8 i info-kons direktivet skiller seg fra direktivet om masseoppsigelse hvor det kreves at arbeidsgiveren og/eller arbeidstakerrepresentanter gis adgang til håndhevingssystemet og til direktivet om virksomhetsoverdragelse hvor enhver arbeidstaker ha en slik rett. I EWC-direktivet er det ikke presisert hvem som skal kunne påklage manglende gjennomføring. Etter forskrift om europeiske samarbeidsutvalg § 4 første ledd er det kun det særskilte forhandlingsutvalget, det europeiske samarbeidsutvalget (eller tilsvarende organ) og konsernet som kan bringe tvister inn for Bedriftsdemokratinemnda.

I tvister vedrørende taushetsplikt og taushetsrett skal det som nevnt over fastsettes fremgangsmåter for klage for arbeidstakerrepresentantene til overordnet forvaltningsmyndighet eller rettslig myndighet, jf. SCE-direktivet artikkel 10 nr. 4. Forpliktelsene etter denne bestemmelsen er neppe alene oppfylt ved en ordning hvor for eksempel Arbeidstilsynet fører tilsyn med at forskriftens regler overholdes. Derimot anser departementet den for å være oppfylt ved at den enkelte representant kan reise sak for de alminnelige domstolene.

I likhet med det som gjelder etter EWC-direktivet skal det etter SCE-direktivet inngås en avtale om arbeidstakernes medbestemmelse. I forbindelse med valg av tvisteløsningorgan(er), og forholdet mellom ulike tvisteløsningsorganer, er det av betydning om avtalene som inngås er å betrakte som tariffavtaler. Dersom avtalene som inngås er tariffavtaler, vil Arbeidsretten i utgangspunktet ha kompetanse til å behandle tvister vedrørende avtalens gyldighet, forståelsen av avtalens innhold osv. Arbeidsretten kan videre ilegge erstatning for tariffbrudd.

Regelverket om EWC har sitt grunnlag i en allmenngjort tariffavtale inngått mellom LO og NHO. Dette kan også sies å ha betydning for vurderingen av om de medbestemmelsesavtalene som inngås med hjemmel i regelverket om EWC, også er å anse som tariffavtaler. Tariffavtaler som inngås med grunnlag i dette regelverket kan sies å ha et privatrettslig preg ettersom regelverket i seg selv er en tariffavtale. Ettersom regelverket som ligger til grunn for inngåelse av medbestemmelsesavtaler med grunnlag i SCE-forskriften vil være av offentligrettslig art, knytter det seg etter departementets syn usikkerhet med hensyn til om avtalene som inngås med grunnlag i forskriften er å anse som tariffavtaler. Avtalen vil i motsetning til det som vanligvis karakteriserer tariffavtaler ikke ha sitt grunnlag i partsautonomien og således heller ikke være av frivillig art.

Departementet tar ikke endelig stilling til om avtalene som inngås er å anse som tariffavtaler. Ved gjennomføringen av SE-forordningen og SE-direktivet ble det samtidig innført en bestemmelse i Arbeidstvistloven om begrensning av Arbeidsrettens kompetanse til å behandle saker om SE. I likhet med dette og i tråd med det som er nevnt over om usikkerheten med hensyn til om avtalen som inngås er tariffavtale, foreslår departementet at det innføres en tilsvarende endring i Arbeidstvistloven om begrensning av Arbeidsrettens kompetanse til å behandle saker i tilknytning til regelverket om SCE-foretak. Departementet legger da vekt på likheten med regelverket om SE og at man på denne måten unngår eventuelle uforutsette problemer med hensyn til hvilke organ som i en konkret sak har tvisteløsningskompetanse. Vi viser i den forbindelse til Justisdepartementets høringsbrev.

Som hovedregel skal rettstvister i Norge behandles av de alminnelige domstoler. Unntak fra denne hovedregelen krever en særlig begrunnelse. Når det gjelder rettstvister vedrørende avtaler mellom arbeidsgivere og fagforeninger om arbeidsforhold, dvs. om tariffavtaler, er det Arbeidsretten som etter nærmere regler er det primære tvisteløsende organ. På området for arbeidstakerinnflytelse er også Bedriftsdemokratinemnda gitt kompetanse til å avgjøre visse tvister.

Departementet foreslår i likhet med det som gjelder for SE-selskaper at tvister som oppstår med hensyn til arbeidstakernes løpende krav om informasjon og drøfting, herunder forståelse av medbestemmelsesavtalenes innhold, misbruk av SCE-foretaksformen med sikte på å frata arbeidstakerne deres rettigheter mv., skal behandles i de alminnelige domstoler.

I visse typer saker er det imidlertid behov for en rask avklaring av saken. At saken må fremmes for de alminnelige domstolene er etter departementets syn i visse tilfeller ikke egnet til å ivareta dette. Effektivitetshensyn tilsier at tvister vedrørende valg av arbeidstakernes representanter til henholdsvis det særlige forhandlingsutvalget, representasjonsorganet og administrasjons- eller kontrollorganene, avgjøres av Bedriftsdemokratinemnda. Det legges også vekt på at slike saker har en saklig sammenheng med de saker som nemnda behandler etter norsk selskapslovgivning.

Dersom et SCE-foretak beslutter å pålegge arbeidstakernes representanter taushetsplikt i en sak eller beslutter å tilbakeholde fortrolig informasjon, krever direktivet at det skal finnes administrative eller rettslige klagemuligheter for arbeidstakerne. Etter departementets syn er Bedriftsdemokratinemnda best egnet som tvisteløsningsorgan også i disse tilfellene. Det vil i slike saker være behov for rask avgjørelse av slike tvister ettersom informasjonen som tilbakeholdes eller ikke kan gis videre, kan være svært viktig for arbeidstakerne. Bedriftsdemokratinemndas kompetanse foreslås imidlertid begrenset til gyldigheten av ledelses- eller kontrollorganets beslutninger om taushetsplikt og taushetsrett. Meningen er at partene skal kunne gå til nemnda for å få ut informasjonen eller å kunne gi informasjonen videre. Dette kan da gjøres når det foreligger en beslutning om taushetsplikt eller taushetsrett.

Konsekvensen av at beslutningen om taushetsplikt eller taushetsrett er ugyldig, er at informasjonen må gis ut eller at det ikke foreligger taushetsplikt slik at informasjonen kan gis videre. Det kan tenkes at arbeidstakerne først blir klar over at informasjon er tilbakeholdt etter at informasjonen senere blir kjent. Ledelsen unnlater for eksempel å informere arbeidstakerne om en planlagt fusjon. Når fusjonsplanene senere blir offentliggjort, kan beslutningen om taushetsrett ikke lenger klages inn for Bedriftsdemokratinemnda ettersom informasjonen på dette tidspunktet uansett er kjent. Den manglende informasjonen må i slike tilfeller for eksempel anføres som ledd i en oppsigelsessak for de alminnelige domstolene.

Forskriften legger opp til et system som i stor grad skal videreføre arbeidstakernes rett til representasjon samt fastlegge retten til informasjon og drøfting. Departementet foreslår at Bedriftsdemokratinemnda skal ha en sentral rolle i vurderingen av om avtalen om innflytelse som inngås er i samsvar med de krav forskriften stiller. Dette innebærer at nemnda skal ha kompetanse til å behandle tvister om avtalen er gyldig inngått og om avtalens innhold er i tråd med forskriftens krav ved etableringen av SCE-foretaket. Det tilsvarende foreslås å gjelde ved anvendelsen av standardbestemmelsene i vedlegg I til forskriften. Nemnda foreslås derimot ikke å skulle ha kompetanse til å behandle tvister vedrørende avtalens innhold for eksempel i forbindelse med at arbeidstakerne hevder å ha rett til informasjon og drøfting i et gitt tilfelle.

Ved implementeringen av andre direktiver om informasjon og drøftelse, for eksempel ved virksomhetsoverdragelser, fusjoner og fisjoner og masseoppsigelser, har en ikke vedtatt særlige håndhevingsmekanismer. Departementet har på denne bakgrunn vurdert om konkrete tvister om informasjon og drøfting skal kunne avgjøres av Bedriftsdemokratinemnda. Bestemmelsene om informasjon og drøfting gjelder løpende informasjon og drøfting i SCE-foretakene, som gjerne vil bli aktuelle særlig i forbindelse med oppsigelser som følge av rasjonaliseringer. Mye taler for at konkrete tvister i slike situasjoner ikke er så egnet til å behandles i en nemnd. I løpende saker vil det være spørsmål om å få etablert en dialog. I en oppsigelsessak vil spørsmålet om informasjon og drøfting komme opp i etterkant, som en del av en påstand om at oppsigelsesprosessen ikke har gått riktig for seg. Selve oppsigelsestvisten vil være gjenstand for forhandlinger, og vil eventuelt bli behandlet i domstolene. En parallell behandling av plikten til informasjon og drøfting i et annet organ vil kunne komplisere saksbehandlingen. På denne bakgrunn er departementet kommet til at reglene om informasjon og drøfting i SCE-foretaket ikke skal håndheves ved at konkrete tvister kan bringes inn for Bedriftsdemokratinemnda.

Når det gjelder tvister vedrørende reglene om misbruk (forslag til § 15) foreslås det ikke særlige regler om tvisteløsningsorgan. Etter departementets vurdering bør slike tvister avgjøres i de alminnelige domstolene.

Departementet foreslår ikke innført spesielle sanksjoner ved overtredelse av forskriftens bestemmelser. Bedriftsdemokratinemndas oppgave vil være å vurdere om valget av representanter osv er gyldig. Når det gjelder nemndas behandling av beslutninger om tilbakeholdelse av informasjon, ser departementet imidlertid at det kan oppstå et behov for sanksjoner dersom et selskap unnlater å informere til tross for at nemnda har kjent beslutningen om taushetsrett ugyldig. Departementet vil derfor vurdere om det er behov for å innføre sanksjoner dersom det senere viser seg nødvendig av hensyn til at nemndas vedtak skal bli fulgt.

Departementets forslag til tvisteløsningskompetanse kan illustreres i følgende tabell:

Tvister om:	Under stiftelse:	Under drift:
Valg/representasjon	Bedriftsdemokratinemnda	Bedriftsdemokratinemnda
Misbruk		Domstolene
Taushetsplikt/rett		Bedriftsdemokratinemnda (beslutningen)Domstolene (etterfølgende vurdering)
Informasjon og drøfting		Domstolene

4.3.5. Departementets merknader til de enkelte bestemmelsene i forskriften

Til § 1: (Bestemmelsen implementerer artikkel 1 i SCE-direktivet)

Formålsbestemmelsen fastslår arbeidstakernes rett til medbestemmelse, herunder representasjon, informasjon og drøfting, i SCE-foretaket. Det er en forutsetning for å registrere et SCE-foretak at det er inngått avtale med arbeidstakerne om medbestemmelse i henhold til de reglene som følger av SCE-direktivet.

Til § 2: (Bestemmelsen implementerer artikkel 6 i SCE-direktivet)

Bestemmelsen angir hvem som er pliktsubjekt i henhold til forskriften. Det er SCE-foretakets plikt å sørge for at arbeidstakernes tidligere rettigheter knyttet til medbestemmelse blir videreført i SCE-foretaket.

Forskriften består som nevnt i punkt 2.2.3.2 av både primære og sekundære bestemmelser. De primære bestemmelsene i forskriften kommer bare til anvendelse for SCE-foretak som har eller skal ha sitt vedtektsfestede hjemsted i Norge. Dersom dette er tilfellet vil forskriften som sådan komme til anvendelse. Dette fremkommer av forslaget til § 2 første ledd.

I § 2 annet ledd fastslås det at de sekundære bestemmelsene i §§ 1 til 7 kommer til anvendelse i alle tilfeller hvor det etableres et SCE-foretak med deltagende rettssubjekter, datterforetaker og filialer hjemmehørende i Norge. Det gjelder dermed også i de tilfeller SCE-foretakene etableres i et annet EU/EØS-land. De sekundære bestemmelsene vil derimot ikke gjelde for arbeidstakere utenfor Norge selv om SCE-foretaket etableres i Norge.

Til § 3 bokstav a: (Bestemmelsen implementerer artikkel 2 bokstav a i SCE-direktivet)

Et SCE-foretak er et grenseoverskridende samvirkeforetak innen EØS-området. Når det gjelder de ulike stiftelsesmåtene vises det lov om SCE-foretak, §§ XX, jf. Rådsforordning (EF) nr. 1435/2003 om statuttene for det Europeiske samvirkeforetak (SCE).

Til § 3 bokstav b: (Bestemmelsen implementerer artikkel 2 bokstav b i SCE-direktivet)

Som det fremgår av forskriftsteksten mener man med deltagende rettssubjekter kun de rettssubjekter som direkte tar del i etableringen av SCE-foretaket. Hvilke rettsubjekter som kan delta i etableringen og hvilke stiftelsesmåter som kan benyttes, reguleres i forordningen artikkel 2, jf. SCE-loven § X.

Om et rettssubjekt kan anses for å være ”deltagende” er av betydning i forhold til den forhandlingsprosedyren som følger av kapittel 2 i forskriften. Det er også av betydning når det gjelder å finne ut hvilke rettigheter arbeidstakerne hadde tidligere, slik at disse kan videreføres i SCE-foretaket i henhold til ”før-etter” prinsippet.

Til § 3 bokstav c: (Bestemmelsen implementerer artikkel 2 bokstav c i SCE-direktivet)

Begrepet ”datterforetak” er ikke klart definert i forordningen, og er heller ikke noe kjent begrep i norsk rett. I henhold til ordlyden i direktivets artikkel 2 c), er et datterforetak et foretak som rettsubjektet eller SCE-foretaket utøver ”en dominerende innflytelse over”.

Hva som ligger i begrepet ”dominerende innflytelse” følger av artikkel 3 nr. 2-7 i direktiv 94/45/EF om europeiske samarbeidsutvalg. I henhold til denne bestemmelsen vil et foretak ha dominerende innflytelse over et annet foretak når det direkte eller indirekte eier størstedelen av foretakets tegnede kapital, eller kontrollerer flertallet av stemmene som er knyttet til foretakets kapitaleiendeler, eller hvis det kan utnevne mer enn halvparten av medlemmene i foretakets administrasjons- eller kontrollorgan eller tilsynsråd. Departementet anser dette for å være i samsvar med datterselskapsbegrepet i norsk rett.

Etter aksjeloven § 1-3 (2) vil et aksjeselskap være morselskap hvis det på grunn av avtale eller som eier av aksjer eller selskapsandeler har bestemmende innflytelse over et annet selskap. Videre følger det av bestemmelsen at et aksjeselskap alltid skal anses å ha bestemmende innflytelse dersom det eier så mange aksjer eller andeler i et annet selskap at de representerer flertallet av stemmene i det andre selskapet, eller hvis det har rett til å velge eller avsette et flertall av medlemmene i det andre selskapets styre. I henhold til aksjeloven § 1-3 (3) vil et selskap som står i et slikt forhold som nevnt ovenfor anses å være datterselskap.

Til § 3 bokstav d: (Bestemmelsen implementerer artikkel 2 bokstav d i SCE-direktivet)

”Etablert forretningssted” er ikke et kjent begrep innen norsk rett, og det defineres ikke i direktivet. ”Etablert forretningssted” er heller ikke brukt i forordningen, og defineres dermed ikke der. Det er derfor opp til medlemsstatene selv å definere dette begrepet. I den norske oversettelsen av forordningen forekommer imidlertid begrepet ”filial”. Etter departementets vurdering er dette et velegnet begrep, og det foreslås at begrepet ”etablert forretningssted” erstattes av ”filial” i forskriftsteksten. Dette begrepet er også benyttet i SE-forskriften.

Det videre spørsmålet er hva som nærmere ligger i begrepet ”filial”. Bakgrunnen for å operere med et filialbegrep ved siden av deltagende rettssubjekt, er av hensyn til vern av arbeidstakernes rettigheter. Det kan tenkes at et deltagende rettssubjekt har datterforetak og filialer i andre land. Når det særlige forhandlingsutvalget skal opprettes (§§ 4 følgende) tar man utgangspunkt i antallet arbeidstakere i det enkelte land (fordelt på deltagende rettssubjekter, berørte datterforetak og filialer i dette landet). Det tas ikke utgangspunkt i antallet arbeidstakere i det enkelte rettssubjekt og dets datterforetak osv. Reglene om fordelingen av setene har med andre ord et geografisk virkeområde og følger ikke den enkelte enhet. Dette innebærer at dersom det ikke hadde vært operert med et eget filialbegrep ville eventuelle arbeidstakere i filialer som ligger i andre land enn det deltagende rettssubjekt det er en del av, ikke vært tatt med ved fordelingen av setene i det særlige forhandlingsutvalget. Innføringen av filialbegrepet innebærer derfor at arbeidstakerne i disse filialene regnes som arbeidstakere i det land hvor filialen ligger, og ikke som en del av det deltagende rettsubjekts arbeidstakere.

Til § 3 bokstav e: ( Bestemmelsen implementerer artikkel 2 bokstav d i SCE-direktivet)

Det følger av ordlyden i direktivet at et datterforetak eller filial vil være ”berørt” dersom de vil bli datterforetak eller filial til SCE-foretaket når det er etablert. Hvilke datterforetak eller filialer som må anses å være berørt vil kunne endres underveis i etableringsprosessen. Det avgjørende må imidlertid være hvilke datterforetak eller filialer som faktisk vil fortsette å være dette etter stiftelsen av SCE-foretaket.

Det er av betydning å avgjøre hvilke datterforetak og/eller filialer som må anses å være berørt blant annet i forhold til fordelingen av plasser til det særskilte forhandlingsutvalget.

Til 3 bokstav f: ( Bestemmelsen implementerer artikkel 2 bokstav h i SCE-direktivet)

Begrepet medbestemmelse dekker alle de representasjonsordningene som eksisterer innen EU/EØS-området, i tillegg til informasjon og drøfting med arbeidstakerne slik det er definert i SCE-direktivet. Det vises til den nærmere beskrivelsen av de ulike elementene i arbeidstakernes medbestemmelse i punktene nedenfor.

Til § 3 bokstav g: (Bestemmelsen implementerer artikkel 2 bokstav i i SCE-direktivet)

Det fremgår av definisjonen hva arbeidstakerne skal informeres om, på hvilket tidspunkt og på hvilken måte. Bakgrunnen for denne klare anvisningen er at informasjonen skal ha reell betyding for arbeidstakerne slik at de faktisk får anledning til å vurdere informasjonen og eventuelt drøfte den med SCE-foretaket. Dette innebærer at informasjonen i utgangspunktet skal gis på et stadium før beslutningene er endelig fattet.

Til § 3 bokstav h: (Bestemmelsen implementerer artikkel 2 bokstav j i SCE-direktivet)

Med drøfting menes det at det føres en dialog mellom arbeidstakernes representanter og selskapet for å utveksle synspunkter. Definisjonen som følger av SCE-direktivet er videre enn definisjonen av drøfting i forhold til europeiske samarbeidsutvalg og direktivet om informasjon og konsultasjon. I likhet med for kravet til informasjon, er det klart angitt når og hvordan drøftingen med arbeidstakerne skal foregå. Begrunnelsen for dette er den samme som for informasjon, jf. det foregående punktet.

Til § 3 bokstav i: (Bestemmelsen implementerer artikkel 2 bokstav k i SCE-direktivet)

Med representasjon menes den innflytelse representasjonsorganet har på driften av SCE-foretaket gjennom:

1. å utøve retten til å velge eller utpeke medlemmer til selskapets administrasjon- eller kontrollorgan,

eller gjennom

2. å utøve retten til å anbefale og/eller gå imot utpekingen av noen av eller alle medlemmene i selskapets administrasjons- eller kontrollorgan.

Det er to ulike systemer for representasjon i EU/EØS-landene. Det er kun den form som følger av punkt i, nemlig retten til å velge eller utpeke medlemmer til selskapet ledelses- eller kontrollorgan som kan anses for å være reell representasjon. Den andre gir ikke rett til å velge representanter og kan ikke regnes for å gi arbeidstakerne rett til representasjon i ordets rette forstand. Sistnevnte ordning finnes bare i Nederland.

Til § 4: (Bestemmelsen implementerer artikkel 3 i SCE-direktivet)

Paragraf 4 første ledd er en primær bestemmelse. Dette innebærer at den kun kommer til anvendelse dersom SCE-foretaket skal opprettes i Norge.

Etter første punktum skal de deltagende rettssubjektene når de utarbeider en plan for etablering av et SCE-foretak så snart som mulig treffe de nødvendige tiltak for å starte forhandlingene med arbeidstakerne om en avtale om arbeidstakernes medbestemmelse. Med ”nødvendige tiltak” menes blant annet å gi informasjon til arbeidstakerne som nevnt i annet punktum. Planen skal inneholde vurderinger av hvilke konsekvenser opprettelsen av SCE-foretaket vil ha for arbeidstakerne. Ettersom disse planene opprettes før forhandlingene med arbeidstakerne starter, vil de ha stor betydning for arbeidstakerne. I utgangspunktet er informasjonen i planen ment for deltakerene med det formål å informere dem om formene for arbeidstakernes medbestemmelsesordninger som kan bli aktuelle i SCE-foretaket. Ikke alle er kjent med for eksempel retten for arbeidstakerne til å være representert i styret. Det følger ikke av forordningen at også arbeidstakerne skal ha den samme informasjonen som gis deltakerne med hensyn til opprettelsen av SCE-foretaket. Det er imidlertid åpenbart at denne informasjonen også må gis til arbeidstakerne eller deres representanter. Dette støttes også av direktivet artikkel 3 nr. 3 annet ledd (forslaget til § 8 første ledd andre punktum) som innebærer at de deltagende rettssubjektene skal underrette det særskilte forhandlingsutvalget om planen og prosessen med opprettelsen av SCE-foretaket gjennom hele prosessen.

Hva som nærmere ligger i begrepet ”så snart som mulig” i første ledd første punktum kan ikke angis klart. Det er imidlertid til de deltagende rettssubjektenes fordel at informasjonen gis så tidlig som mulig ettersom opprettelsen av det særlige forhandlingsutvalget (SFU), og dermed avklaring av arbeidstakernes medbestemmelsesordninger, er en forutsetning for at SCE-foretaket kan registreres. Dette innebærer at begge parter bør ha en felles interesse av at den nødvendige informasjonen gis arbeidstakerne. Det kan imidlertid ikke kreves at informasjonen skal gis før det foreligger konkrete planer om opprettelse av et SCE-foretak.

Informasjonen skal gis til arbeidstakernes representanter i de deltagende rettssubjekter, berørte datterforetak og filialer samt disse rettssubjektenes datterforetak og filialer. Dersom det ikke finnes slike representanter, må informasjonen gis til arbeidstakerne direkte. Informasjonen kan på dette tidspunktet ikke begrenses til de enheter som allerede nå er bestemt å skulle bli en del av SCE-foretaket ettersom den endelige sammensetningen av SCE-foretaket ennå ikke er bestemt på dette stadiet.

Det skal gis informasjon om navnene på de deltagende rettssubjektene og deres datterforetak og filialer. Videre skal informasjonen inneholde opplysninger om antallet arbeidstakere i de deltagende rettssubjektene og de berørte enhetene. Det vil på dette tidspunktet også være viktig at de deltagende rettssubjektene spesifiserer hvor mange av arbeidstakerne i de deltagende, berørte datterforetak og filialer som er omfattet av representasjonsordninger. Dette har sin bakgrunn i at det er av betydning hvor stor andel arbeidstakere som er omfattet av slike rettigheter i forhold til det totale antallet arbeidstakere. Dersom en viss andel arbeidstakere er omfattet av slike ordninger kreves det et kvalifisert flertall (såkalt trippel majoritet) for at avtalen om arbeidstalernes innflytelse kan innebære dårlige representasjonsordninger for arbeidstakerne enn det de hadde i de rettssubjektene de kom fra.

Formålet med informasjonen er å lette opprettelsen av SFU og dermed gjennomføringen av rettighetene etter forskriftens bestemmelser. Oversikt over antallet arbeidstakere er helt avgjørende for opprettelsen og fordelingen av setene i SFU ettersom antallet plasser i organet avhenger av antallet arbeidstakere i de deltagende rettssubjekter, berørte datterforetaker og filialer. Videre er antallet arbeidstakere nødvendig for gjennomføringen av selve forhandlingene (på grunn av stemmereglene) og for anvendelsen av standardbestemmelsene i vedlegg 1, samt for å kunne ta stilling til om det skal startes forhandlinger etter artikkel 3 nr. 1 se forslag til forskrift § 4.

Til annet ledd:
Bestemmelsen tilsvarer SCE-direktivet artikkel 3 nr. 2 bokstav a romertall i. Paragraf 4 annet ledd er en primær bestemmelse og må dermed implementeres likt i alle land. Det vil være registreringslandets rett som kommer til anvendelse. Bestemmelsen regulerer hvor mange plasser de enkelte land får i SFU. Antallet plasser i SFU vil avhenge av antallet arbeidstakere i de forskjellige land. Reglene sørger imidlertid for at SFU alltid vil bestå av minst 10 medlemmer ettersom hvert land skal ha en representant per andel som representerer 10 prosent, eller en brøkdel av dette (dvs 0,1,-10,1 osv), av det totale antallet arbeidstakere i de deltagende rettssubjektene til sammen (se under).

I henhold til annet punktum skal medlemmene av SFU ”velges eller utpekes”. Det vil være arbeidstakerne eller deres representanter i det enkelte land som velger (eller utpeker) representantene. Ettersom utvelgelsesmetoden skjer i henhold til nasjonal rett (sekundær bestemmelse) og vil være ulike i forskjellig land, legges det i annet punktum ingen føringer for hvilken metode som anvendes. Bestemmelsen er en primær bestemmelse og er således generelt formulert.

Bestemmelsen gir anvisning på følgende fordeling av plasser på arbeidstakerne i det enkelte land:

Hvert land tildeles en plass for hver andel arbeidstakere i landet som utgjør 10 prosent (eller brøkdel av det) av det totale antall arbeidstakere i alle de deltagende rettssubjektene, berørte datterforetak og filialer i landene til sammen. Dette innebærer at alle land som har 10 prosent eller færre, men minst 0,1 prosent, av arbeidstakerne får én representant og alle som har 10,1 eller flere får to eller flere representanter.

Det er antallet arbeidstakere i de deltagende rettssubjekter, berørte datterforetak og filialer i det enkelte land som er utgangspunktet for beregningen av antallet representanter i SFU. Et deltagende rettssubjekts arbeidstakere i et datterforetak eller filial i utlandet teller således ikke med ved beregningen av antallet ansatte landet hvor det deltagende retssubjektet er lokalisert. Disse arbeidstakerne teller derimot med i det landet hvor de er ansatt.

Bestemmelsen kan illustreres ved et eksempel:

5% = 1 plass

15% = 2 plasser

Spørsmålene man må stille seg er:

• hvor mange arbeidstakere totalt?
• hvor mange arbeidstakere i det aktuelle landet?
• hvor mange av det totale antall arbeidstakere utgjør arbeidstakerne i det aktuelle landet?

Land Norge Sverige Danmark Finland

Arbeidstakere 2 000 2 500 5 000 5 00

totalt = 10 000

Norge: 2

Sverige: 3 (del av andel gir 1 plass)

Danmark: 5

Finland: 1 (del av andel gir 1 plass)

Totalt elleve plasser. Reglene sikrer at det alltid vil være 10 plasser til fordeling. I dette eksemplet skal SFU bestå av elleve medlemmer.

Til tredje og fjerde ledd:

Bestemmelsene tilsvarer SCE-direktivet art. 3 nr. 2 bokstav a romertall ii første ledd og annet ledd. Disse er primære bestemmelser.

Ved fusjon må det gjøres et tillegg til reglene om fordelingen av plassene i SFU for å sikre at arbeidstakerne i det eller de rettssubjekt som skal opphøre å eksistere som følge av fusjon (overdragende rettssubjekter), får plass i organet. Disse medlemmene kommer i tillegg til de medlemmer som er fordelt etter annet ledd. Dette skjer på følgende måte:

Arbeidstakerne i hvert land kan utpeke minst ett medlem for hvert deltagende rettssubjekt som er registrert og har arbeidstakere i landet og som ikke lenger skal bestå som rettssubjekt etter registreringen av SCE-foretaket. Dette vil si at det skal være representanter fra hvert berørte rettssubjekt. Begrunnelsen for bestemmelsen er blant annet å sikre at disse arbeidstakernes rett til medbestemmelse ivaretas i slike tilfeller.

I henhold til fjerde ledd må to vilkår være oppfylt for at disse arbeidstakerne skal få en plass i SFU:

1. antallet tilleggsmedlemmer må ikke overstige 20 prosent av det antall medlemmer som er valgt eller utpekt etter andre ledd.

Det totale antall tilleggsmedlemmer må ikke overstige 20 prosent av det totale antall medlemmer i forhandlingsutvalget som er fordelt etter annet ledd.

2. tilleggsrepresentasjon må ikke medføre dobbel representasjon av arbeidstakerne det gjelder.

Dersom rettssubjektet allerede er representert i SFU i medhold av annet ledd, gir ikke tredje ledd rett til ytterligere plasser, jf. det andre vilkåret i fjerde ledd. Bakgrunnen for dette er at det i avgjørelsene som fattes av SFU kreves dobbel representasjon ved avstemmingen, det vil si både et flertall av antallet representanter og av antallet representerte arbeidstakere. Dersom det aktuelle selskapets arbeidstakere i en slik situasjon får en ekstra plass, vil disse arbeidstakernes stemmer telle dobbelt ved avstemmingen i SFU.

Dette kan illustreres ved bruk av et eksempel:

Man kan tenke seg at arbeidstakerne i Danmark i eksemplet over er fordelt på seks rettssubjekter og arbeidstakerne i Norge og Finland er fordelt på to rettssubjekter. Etter § 4 annet ledd får alle rettssubjektene i Norge en plass ettersom Norge er tildelt to plasser. Arbeidstakerne i Finland får derimot kun en plass og arbeidstakerne i ett rettssubjekt står derfor uten plass. Danmark får fem plasser og arbeidstakerne i ett rettssubjekt er uten plass.

Dersom SCE-foretaket etableres ved såkalt egentlig fusjon, det vil si at det først opprettes et nytt overtakende foretak som deretter blir SCE-foretaket, vil samtlige deltagende rettssubjekter opphøre å eksistere i og med etableringen av SCE-foretaket.

Spørsmålet er for det første om det er anledning til å gi arbeidstakerne ekstra plasser i henhold til det første vilkåret i fjerde ledd. Ettersom 20 prosent av 11 er 2,2 vil det være anledning til å gi inntil to ekstra plasser. Det kan dermed gis en plass ekstra til Danmark og Finland.

Neste spørsmål er om det er adgang til å gi Finland og Danmark ekstra plasser i forhold til det andre vilkåret i fjerde ledd. Dette vil avhenge av om arbeidstakerne i de deltagende rettssubjektene allerede er representert etter hovedregelen. Dersom de er det får de ikke en ekstra representant.

Hvis antallet rettssubjekter som skal ha en tilleggsrepresentant overstiger ledige plasser (i forhold til 20 prosent regelen), fordeles tilleggsrepresentantene til rettssubjekter i fallende rekkefølge etter antallet arbeidstakere i rettssubjektene. Dette følger av forslaget til fjerde ledd annet punktum.

Dersom det i eksemplet over var tre rettssubjekter i Norge ville de to tilleggsrepresentantene måtte gis til de to rettssubjektene med flest arbeidstakere. Tilleggsrepresentantene fordeles ikke etter hvor mange arbeidstakere som finnes i landet totalt.

Til femte ledd:

Det finnes ingen tilsvarende bestemmelse i SCE-direktivet. Bestemmelsen er en primær bestemmelse og innebærer at et SFU opprettet etter norske regler må rekonstitueres i tråd med denne bestemmelsen. Dette innebærer også at de øvrige land kan bli nødt til å gjøre endringer av de medlemmer landet er tildelt.

Bestemmelsen sikter til endringer i de enheter som deltar i opprettelsen av SCE-foretaket før det registreres. Endringer som skjer etter at foretaket er registrert, og som eventuelt bør føre til nye forhandlinger om arbeidstakernes innflytelse, må eventuelt reguleres i den avtale som inngås om arbeidstakernes innflytelse, se forslaget til § 9. Det kan også tenkes at endringene innebærer misbruk av SCE-foretaksformen i den hensikt å frata arbeidstakerne deres rettigheter. I så fall kan nye forhandlinger kreves, se forslaget til § 15.

Ved utarbeidelsen av en bestemmelse om endring i sammensetningen av SFU må det på den ene side tas hensyn til at SFU skal være et representativt organ og på den annen side at sammensetningen bør være stabil slik at organet skal kunne fullføre sine oppgaver på en effektiv måte. Dette innebærer at sammensetningen av organet ikke kan endres ved enhver endring i sammensetningen av de deltagende enhetene. I så fall ville organets oppgaver vanskelig la seg gjennomføre. SFU skal kun eksistere i en kort periode før SCE-foretaket stiftes for deretter å opphøre. På den annen side må organet være representativt i forhold til de arbeidstakerne det enkelte medlemmet representerer. Bestemmelsen må ses i sammenheng med at SFU til enhver tid må være representativt i forhold til antallet arbeidstakere i enhetene i det enkelte land for å kunne treffe beslutninger i tråd med de flertallskrav som gjelder i henhold til forslaget til § 8.

Sammensetningen av SFU skal endres dersom det skjer vesentlige endringer i de deltagende rettssubjektene, berørte datterforetak eller filialer som ville medført en annen sammensetning av SFU dersom det skulle opprettes på dette tidspunktet. I slike tilfeller må sammensetningen endres slik at det fortsatt er representativt.

Med endringer siktes det dermed kun til endringer som medfører at den geografiske fordelingen av plasser i SFU også vil bli annerledes. Kun vesentlige endringer som får betydning for sammensetningen av SFU tas i betraktning. Dette innebærer at det skjer endringer i hvor mange representanter det enkelte land skal ha i SFU. Derimot reguleres ikke den situasjonen at en enhet eller en representant i SFU i Norge forsvinner eller slutter dersom dette ikke har noen konsekvens for den opprinnelige fordelingen av plassene i SFU landene i mellom. Tilfellene hvor det skjer slike interne endringer reguleres av de sekundære bestemmelsene om fordelingen av plassene i Norge på de norske enhetene og valget av representanter fra disse enhetene, se forslaget til §§ 5 og 6.

Situasjonen som reguleres av femte ledd kan for eksempel være at et datterforetak ikke lenger skal være en del av SCE-foretaket. Unnlatelse av å korrigere sammensetningen i dette tilfellet vil innebære at det ikke kan treffes beslutninger i tråd med de flertallskrav som oppstilles i

§ 8. Det unngås fordi flertallskravene i § 8 krever tilslutning fra representanter som representerer en viss andel av arbeidstakerne. Ettersom det særlige forhandlingsutvalget skal opprettes etter at planen for stiftelse av SCE-foretaket presenteres, kan det ikke utelukkes at deltagende rettssubjekter senere ekskluderes fra å delta i SCE-foretaket. Det kan videre tenkes at det vedtas at datterforetak eller filialer ikke skal være såkalte berørte (”concerned”) datterforetak og filialer hvilket innebærer at de ikke skal være datterforetak av eller filial under SCE-foretaket. I slike tilfeller må sammensetningen av medlemmene korrigeres.

Hvis et deltagende rettssubjekt går ut av prosessen, må representanten fra dette rettssubjektet gå ut. Om ytterligere deltagende rettssubjekter kommer til, må representanter for disse inn. Uansett vil endringer i prosentvis andel endres for alle land uavhengig av om noen går inn og noen ut. Dersom Norge hadde 25 prosent av arbeidstakerne, skal det velges tre representanter fra Norge. Kommer nye deltagende rettssubjekter inn, kan det få den konsekvens at arbeidstakerne i Norge kun vil utgjøre 20 prosent. Arbeidstakerne i Norge skal da bare ha to representanter i SFU.

Dersom arbeidstakerne i Norge får tildelt en ekstra representant, anvendes de vanlige regler for valg eller utpeking av representanter. Den ekstra representanten tildeles den enheten som var den neste til å få en representant da fordelingen ble gjennomført ved etableringen av SFU. Dette omtales i kommentaren til § 5 tredje ledd.

Til § 5: (Bestemmelsen implementerer artikkel 3 nr. 2 bokstav b i SCE-direktivet)

Paragraf 5 er en sekundær bestemmelse.

Første ledd regulerer valget av representantene til SFU som tildeles Norge etter § 4. Ettersom direktivet artikkel 3 nr. 2 bokstav b er en sekundær bestemmelse regulerer § 5 første ledd kun valget i Norge. Mens § 4 bare kommer til anvendelse når SCE-foretaket skal registreres i Norge, gjelder § 5 første ledd når Norge er tildelt plasser i SFU uavhengig av hvor foretaket skal registreres.

I henhold til direktivets bestemmelser skal det bestemmes at hvert deltagende rettssubjekt i størst mulig grad sikres minst ett medlem i SFU. I tillegg følger det allerede av § 4 at arbeidstakere i rettssubjekter som opphører å eksistere gjennom stiftelse ved fusjon på visse vilkår skal sikres ett medlem.

Det må skilles mellom fordelingen av representanter til SFU mellom enhetene i Norge og selve valget. Når direktivet stiller spesifikke krav til at hvert deltagende rettssubjekt skal ha en representant i SFU i den grad dette er mulig, kan valget av representantene ikke skje som et valg blant alle arbeidstakere.

På denne bakgrunn foreslår departementet at representantene som tildeles Norge fordeles på de deltagende rettssubjektene i Norge rangert etter antallet arbeidstakere. Dette innebærer at det største rettssubjektet, regnet etter antallet arbeidstakere, først får tildelt en representant. På denne måten ivaretas den innbyrdes fordelingen mellom de deltagende rettssubjektene dersom det er flere rettssubjekter enn plasser. Dersom det etter denne fremgangsmåten fortsatt er representanter til fordeling i Norge, foreslås disse fordelt på berørte datterforetak og filialer regnet etter størrelse. Det er kun antallet arbeidstakere som er avgjørende for om de ytterligere representantene skal tilfalle berørte datterforetak eller filialer.

Utenfor denne ordinære fordelingen holdes fusjonstilfellene hvor rettssubjekter som opphører å eksistere vil få en representant med mindre selskapet har fått en slik representant etter de ordinære regler. I § 5 annet ledd gis det dermed en bestemmelse om at de ekstra plassene fordeles på de deltagende rettssubjektene som opphører ved fusjonen. Det presiseres imidlertid at dette ikke skal gjelde dersom rettssubjektet allerede er representert med hjemmel i første ledd, jf. § 4 fjerde ledd.

Paragraf 5 tredje ledd må ses i sammenheng med § 4 femte ledd. Sammensetningen av SFU justeres dersom det skjer vesentlige endringer. Med vesentlige endringer menes endringer som er såpass omfattende at de ville ført til en annen sammensetning av SFU, se for øvrig kommentarene til § 4 femte ledd. Dersom det skjer slike endringer må fordelingen av setene på de norske enhetene gjennomføres på nytt. Dette innebærer at bestemmelsene i første og annet ledd kommer tilsvarende til anvendelse.

I fjerde ledd gis det bestemmelser om endringer blant de norske representantene i SFU. Bestemmelsen gjelder kun endringer som ikke er så vesentlige at de medfører endringer i sammensetningen av SFU etter § 4 femte ledd, jf. § 5 tredje ledd. Det særskilte forhandlingsutvalget kan eksistere i opptil ett år. Det er derfor stor mulighet for at det vil kunne forekomme endringer i de enheter som skal delta i opprettelsen av SCE-foretaket.

Justering av sammensetningen kan for eksempel være nødvendig som følge av at en representants mandat i SFU opphører fordi enheten vedkommende representerer ikke lenger skal være representert i SFU. Selv om ikke dette medfører endringer i fordelingen av antallet plasser mellom landene, må det klargjøres hvilken enhet som skal ha den ledige plassen. I fjerde ledd fastsettes det dermed at den ledige plassen tildeles den enhet som var den neste som skulle få tildelt en plass etter den opprinnelige fordelingen i tråd med § 5 tredje ledd, jf. § 4 femte ledd. Dersom plassen er tildelt arbeidstakere i en enhet som opphører å eksistere gjennom fusjon, jf. § 4 tredje ledd, jf. § 5 annet ledd, tildeles plassen til arbeidstakere i et selskap som skal opphøre å eksistere. Dersom det ikke finnes slike rettssubjekter er det ikke rett til slik plass ettersom dette kun gjelder arbeidstakerne i rettssubjekter som opphører ved fusjon.

De samme hensyn gjør seg gjeldende i forhold til spørsmålet om å endre fordelingen av setene i SFU jf. § 4 femte ledd. På den ene side må SFU være representativt, mens det på den annen side bør være noenlunde stabilt slik at det kan fungere effektivt. Mens det i § 4 er tale om å endre sammensetningen, fordelingen av plassene på de ulike land, er det her tale om endringer innen det enkelte lands enheter slik at det eventuelt må foretas valg av nye representanter. Endringene det her siktes til er ikke så store at de fører til endringer i fordelingen av setene i SFU landene imellom. Dersom endringene er så store at de medfører endringer landene i mellom, gjelder § 4 femte ledd, jf. § 5 tredje ledd. Poenget her er at representantene for arbeidstakerne i Norge til enhver tid skal representere en viss andel av arbeidstakerne, jf. § 5 siste ledd, av hensyn til stemmerettsreglene i SFU. For hver avstemming må det ikke bare være flertall blant medlemmene i SFU men også blant arbeidstakerne medlemmene representerer. Det er derfor helt nødvendig at det er klart hvilken og hvor stor andel den enkelte representant representerer.

Dersom det kommer inn nye enheter som i seg selv ikke er så store at det endrer fordelingen av setene landene imellom etter § 4 femte ledd, jf. § 5 tredje ledd, foretas det som hovedregel ingen endring av fordelingen av plassene mellom de norske enhetene. Begrunnelsen for dette er at slike mindre endringer av effektivitetshensyn ikke kan tas i betraktning. Et unntak må likevel gjøres for nye deltagende rettssubjekter. I henhold til § 5 femte ledd skal slike rettssubjekter ha en representant i det særlige forhandlingsutvalget og må derfor få en slik representant på bekostning av en annen enhet. Begrunnelsen for dette er at de deltagende rettssubjektene står i en særstilling ettersom de opphører å eksistere som selvstendige enheter ved opprettelsen av SCE-foretaket. Det er videre medbestemmelsesrettighetene i de deltagende rettssubjektene som danner grunnlaget for hvilke rettigheter som skal videreføre i SCE-foretaket. Det er spesielt viktig at disse rettssubjektenes arbeidstakere er representert. I slike situasjoner må fordelingen av plassene som tilkommer Norge fordeles på nytt mellom de norske enhetene, jf. § 5 tredje ledd, jf. første og annet ledd.

Ettersom avstemmingsreglene i det særskilte forhandlingsutvalget krever både flertall blant medlemmene i organet og blant arbeidstakerne medlemmene representerer, er det til enhver tid avgjørende at medlemmene som velges etter § 5 representerer alle arbeidstakere. Dette innebærer at medlemmene må fordele mellom seg de arbeidstakere som ikke har valgt egne representanter, jf. § 5 sjette ledd. Dersom det skjer endringer i sammensetningen må dette alltid følges opp ved en ny fordeling av arbeidstakerne på det enkelte medlemmet.

Representanter valgt på vegne av arbeidstakere i rettssubjekter som skal opphøre ved stiftelse av SCE-foretaket ved fusjon representerer imidlertid kun arbeidstakerne i denne enheten.

Til § 6: (Bestemmelsen implementerer art. 3 nr. 2 bokstav b i SCE-direktivet)

Bestemmelsen er en sekundær bestemmelse og gjelder kun for valg av arbeidstakernes representanter i Norge. Valget av medlemmer til SFU fra andre land reguleres av det aktuelle landets rett.

Man kan tenke seg flere fremgangsmåter for å bestemme hvem som skal representere arbeidstakerne i SFU. Både valg av og blant alle arbeidstakerne og utpeking kan således være aktuelt. Dersom man velger en metode med utpeking må det samtidig bestemmes hvem som skal ha rett til å utpeke medlemmene.

SFU skal opprettes allerede når planene for opprettelsen av et SCE-foretak presenteres. Det er derfor viktig at organet er etablert så raskt som mulig. Dette forholdet gjør det derfor nødvendig at det ikke legges opp til et tidkrevende valgsystem for valget av representantene for arbeidstakerne fra Norge. Det finnes ingen regler om valg av ansatterepresentanter til norske samvirkeforetaks styrende organer i Norge. I norske aksje- og allmennaksjeselskaper velges arbeidstakernes representanter til styret etter fremgangsmåten som beskrevet i representasjonsforskriften §§ 12 følgende. Representasjonsforskriftens regler inneholder en detaljert fremgangsmåte for forberedelsen og gjennomføringen av valget. Det legges opp til en valgprosess på to måneder med detaljert oversikt over tidspunktene for innlevering av forslag til kandidater osv. Representasjonsforskriftens regler om valget er etter departementets vurdering i visse tilfeller for omstendelige som valgregler ved valg av medlemmer til SFU. SFU er et organ som kun skal eksistere i seks måneder og det er som nevnt viktig at organet blir opprettet så raskt som mulig slik at forhandlingene om de ansattes medbestemmelse kan komme i gang på et tidlig tidspunkt.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at det i likhet med det som gjelder for SE-selskapene, legges opp til en løsning hvor de lokale fagforeninger utpeker medlemmene til SFU. Begrunnelsen for dette er at der det er dominerende fagforeninger vil det uansett valgsystem være disse som vil bli valgt som representanter for arbeidstakerne i SFU. Disse vil også, gjennom sine fagorganisasjoner, gjennomgående besitte ressurser som ofte er nødvendig for utførelsen av slike verv. Departementet antar derfor at den mest smidige og effektive måten for utvelgelsen av de norske representantene i SFU derfor bør skje ved at fagforeningene selv utpeker representantene, forutsatt at slike fagforeninger representerer minst to tredeler av arbeidstakerne.

Det følger av SCE-direktivet art 3. nr. 2 bokstav b annet ledd at det enkelte land kan bestemme at representanter for fagforeninger kan velges som medlemmer til SFU selv om de ikke er arbeidstakere i et deltagende selskap, berørt datterforetak eller filial. Dette innebærer at arbeidstakerne kan beslutte å la seg representere direkte av fagforeninger i styret. Hensikten med dette er at disse vil ha kompetanse og erfaring fra styrearbeid og organisering av arbeidstakernes medbestemmelsesordninger. En slik bruk av ”profesjonelle” styremedlemmer er vanlig i Sverige. I norsk rett velges derimot representantene direkte av og blant arbeidstakerne, se for eksempel i aksje- og allmennaksjeloven § 6-4. Det tilsvarende gjelder for europeiske samarbeidsutvalg, jf. § 4 første ledd bokstav c i vedlegg 1 i forskrift om europeiske samarbeidsutvalg mv 2Forskrift av 28. juli 2000 nr. 797. Det åpnes der ikke for at arbeidstakerne kan la seg representere av fagforeningsrepresentanter som ikke er arbeidstakere i selskapet eller enheten. Bakgrunnen for dette er at det er blitt ansett som riktig at representantene som velges har tilknytning til enheten de skal representere arbeidstakerne fra. Departementet foreslår at det tilsvarende skal gjelde ved valg av representanter i SCE-foretak. Den eller de som skal representere arbeidstakerne i de deltagende rettssubjektene, berørte datterforetak eller filialer må derfor være ansatt i disse enhetene.

De lokale fagforeningene har selv ansvaret for å komme til enighet om hvem de skal utpeke som sine representanter. Dersom det ikke finnes fagforeninger som representerer minst to tredeler av arbeidstakerne eller disse ikke blir enige seg imellom eller selv ønsker å bruke valgreglene, foreslår departementet at det kan anvendes et valgsystem hvor valget av arbeidstakernes representanter skjer av og blant samtlige arbeidstakere i den enkelte enhet.

Norsk rett har ingen valgregler for samvirkeforetak. Etter departementets vurdering er det hensiktsmessig å la valgreglene i representasjonsforskriften gjelde for de tilfeller hvor det ikke finnes fagforeninger som representerer minst to tredeler av arbeidstakerne eller arbeidstakerne/fagforeningene selv ønsker det. Departementet foreslår derfor i annet ledd at representasjonsforskriften skal komme til anvendelse så langt den passer.

Det må imidlertid vurderes hvilke av representasjonsforskriftens bestemmelser som er anvendelige for valget i SCE-foretakene. Valgreglene i kapittel II og reglene om tvisteløsning i kapittel V vil være mest sentrale. Det følger imidlertid av annet ledd annet punktum at visse bestemmelser i representasjonsforskriften likevel ikke skal komme til anvendelse ved valg til SFU. Begrunnelsen er at disse bestemmelsene etter departementets vurdering ikke er hensiktsmessige for gjennomføringen av dette valget. Bestemmelsen må ikke tolkes antitetisk. Det kan tenkes flere bestemmelser som heller ikke kommer til anvendelse jf. uttrykket ”gjelder så langt det passer” i første punktum.

Det er som tidligere nevnt viktig at det særlige forhandlingsutvalget kan opprettes raskt. Når forhandlingsutvalget er opprettet kan forhandlingene med ledelsen om en avtale om arbeidstakernes medbestemmelse starte, og SCE-foretaket kan deretter stiftes. Representasjonsforskriften § 12 legger i utgangspunktet opp til en valgprosess på to måneder. Av § 12 14. ledd fremgår det imidlertid at de ulike fristene kan forkortes. Slike kortere frister kan vedtas dersom enten fagforeninger som omfatter minst to tredeler av arbeidstakerne og ledelsen eller et flertall av arbeidstakerne og ledelsen, er enige om det. Etter departementets syn er dette en lite hensiktsmessig regel for disse tilfellene. Dersom det finnes fagforeninger som representerer to tredeler av arbeidstakerne, vil sannsynligvis det primære systemet med utpeking av representantene til SFU bli anvendt. Ettersom det kreves en viss effektivitet i valgprosessen, foreslår departementet at valgstyret kan vedta kortere frister enn det som følger av § 12.

I henhold til tredje ledd annet punktum kan valget gjennomføres elektronisk. Bakgrunnen for bestemmelsen er at elektronisk valg ikke er direkte hjemlet i representasjonsforskriften. Bedriftsdemokratinemnda har imidlertid i en rekke tilfeller gitt tillatelse til å bruke elektroniske valgsystemer med hjemmel i representasjonsforskriften § 9 tredje ledd. Departementet anser dette for å være en hensiktsmessig måte å gjennomføre valget av ansatterepresentanter i SCE-foretak på.

I Bedriftsdemokratinemndas vedtak om elektroniske valg er det lagt vekt på at alle arbeidstakere har tilgang på PC og er fortrolige med bruken av denne. Det har vært lagt vekt på at det elektroniske valgsystemet som velges gjør det mulig å gjennomføre valget som forholdstallsvalg samt at forholdet til personopplysningsloven ivaretas. Det har videre vært avgjørende at kravet til anonymitet opprettholdes. Valgsystemet må være et lukket system der kun noen få autoriserte personer har tilgang. Det er vanlig at den enkelte arbeidstaker har sin egen personlige PIN-kode eller lignende som gjør det mulig å identifisere hvilke arbeidstakere som avgir stemme og som hindrer at det er mulig å avgi stemme flere ganger. Dette må etter departementets syn også gjelde ved valg i SCE-foretak. Ettersom det i motsetning til aksje- og allmennaksjeloven ikke legges opp til et godkjennelsessystem, må vurderingen av om det elektroniske valgsystemet oppfyller kravene, vurderes opp mot kravet til forsvarlig gjennomføring av valg, herunder kravet til hemmelighold, i en eventuell valgklage.

Representasjonsforskriftens regler i kapittel V om tvisteløsning kommer også til anvendelse. Dette omfatter både valgklager og søknader om unntak fra forskriftens regler. Reglene om søknad om unntak i representasjonsforskriften § 5 jf. § 41 retter seg kun mot representasjonsforskriftens regler. Det er ikke anledning til å gi unntak fra SCE-forskriftens regler.

Paragraf 6 fjerde ledd er ny i forhold til de motsvarende reglene i SE-forskriften. I henhold til bestemmelsen skal det ved valg/utpeking av representanter etterstrebes en jevn kjønnsfordeling blant representantene. Bestemmelsen er frivillig og innebærer ikke en plikt til en jevn fordeling. Det presiseres at kravet til kjønnsfordeling som gjelder for visse typer selskaper, ikke gjelder for SCE-foretaket.

Til § 7:

Dersom SCE-foretaket opprettes i et land som tillater at det innføres representasjon for arbeidstakerne i foretakets i generalforsamling eller seksjons- eller sektormøte, og SCE-foretaket har arbeidstakere i Norge som skal være representert i disse organene, kommer bestemmelsene i §§ 5 og 6 om fordeling av plassene mellom de norske enhetene og om selve valget etter utpekingen av representanter tilsvarende til anvendelse.

Til § 8: (Bestemmelsen implementerer SCE-direktivet artikkel 3 nr. 3 og 4 i SCE-direktivet)

I § 8 første ledd første punktum angis det særlige forhandlingsutvalgets oppgaver, som er å inngå avtale om arbeidstakernes rett til informasjon, drøfting og representasjon i SCE-foretaket. Paragraf 8 inneholder saksbehandlingsregler, herunder angis det flertall som må ligge bak organets vedtak.

Første ledd angir SFUs oppgaver (”bestemme ordninger for arbeidstakernes rett til informasjon, drøfting og representasjon i SCE-foretaket”), som er å forhandle og komme frem til en avtale om arbeidstakernes innflytelse i SCE-foretaket. SFUs forhandlingsmotpart vil være ”de deltagende rettssubjekter”. Direktivets artikkel 3 nr. 3 angir dette til ”vedkommende organer i de deltagende rettssubjektene”. Hvilke organer dette nærmere vil være avhenger av rettssubjektenes organisasjon og konkretiseres ikke nærmere men overlates til rettssubjektene å avgjøre.

SFU vil til enhver tid være avhengig av tilgang på informasjon fra ledelsen for eksempel for å kunne endre sin sammensetning dersom det skjer endringer i enhetene som skal opprette SCE-foretaket. I henhold til første ledd annet punktum plikter de deltagende rettssubjektene å gi fortløpende informasjon om planen og den konkrete prosessen med etableringen av foretaket. Ettersom forholdene kan endre seg underveis, er det ikke nok at det bare gis slik informasjon på det tidspunktet SFU etableres.

Etter annet ledd skal SFU, med mindre annet er bestemt, treffe sine vedtak med alminnelig flertall forutsatt at slikt flertall også representerer flertallet av arbeidstakerne i de deltagende rettssubjektene osv. Med alminnelig flertall menes i denne sammenheng mer enn 50 prosent av det totale antallet medlemmer i SFU. Dette innebærer at et flertall av medlemmene i SFU må ha deltatt i avstemmingen for at organet skal være vedtaksdyktig. Det er ikke tilstrekkelig med tilslutning fra flertallet av de avgitte stemmer. Det er videre et krav om at flertallet av medlemmene i SFU også må representere flertallet av arbeidstakerne i de deltagende rettssubjektene, berørte datterforetak og filialer. Dette innebærer at det ikke er nok med tilslutning fra et flertall av medlemmene i SFU dersom ikke disse medlemmene også til sammen representerer et flertall av arbeidstakerne i de deltagende rettssubjektene, berørte datterforetak og filialer.

I tredje ledd oppstilles det et unntak fra kravet i annet ledd om alminnelig flertall. Dersom avtalen om arbeidstakernes medbestemmelse innebærer reduksjon i retten til representasjon i forhold til det om gjaldt for arbeidstakerne i de deltagende rettssubjektene mv, kreves det at SFU har truffet vedtak om dette med kvalifisert flertall. For kvalifisert flertall i dette henseende kreves tilslutning fra to tredeler av SFUs medlemmer som til sammen representerer minst to tredeler av arbeidstakerne og i tillegg tilslutning fra medlemmer i minst to EU/EØS-land. Begrunnelsen for dette strenge flertallskravet er at det skal mye til for å kunne innføre dårligere rettigheter for representasjon i styrende organer enn det arbeidstakerne hadde tidligere. SCE-foretaket vil kunne bestå av arbeidstakere fra land med svært ulikt nivå for representasjon. Det kan derfor tenkes at de enkelte grupper av arbeidstakere ønsker å videreføre ”sin” ordning uavhengig av om ordningen innebærer et lavere nivå for representasjon enn det som gjaldt for andre grupper av arbeidstakere. I slike situasjoner kreves det derfor et kvalifisert krav til flertall for å unngå at enkelte arbeidstakeres rettigheter blir fratatt dem.

I tredje ledd annet og tredje punktum gjøres det imidlertid unntak fra tredje ledd første punktum for de tilfellene SCE-foretaket etableres ved fusjon eller gjennom opprettelse av felles holdingselskap eller datterforetak dersom retten til representasjon omfatter færre enn henholdsvis 25 og 50 prosent av arbeidstakerne i de deltagende rettssubjektene. Dette innebærer at det alminnelige flertallskravet i annet ledd (alminnelig flertall) gjelder i disse tilfellene. En avtale om reduksjon av retten til representasjon krever således i disse tilfellene kun tilslutning fra et flertall av medlemmene i SFU som igjen representerer et flertall av arbeidstakerne.

Begrunnelsen for skillet mellom etablering ved fusjon og ved opprettelse av holding/datterforetak med hensyn til hvor mange arbeidstakere som kreves omfattet av retten til representasjon er risikoen for at arbeidstakerne skal miste sine rettigheter ved etableringen av et SCE-foretak. Ved fusjon (og også ved omdannelse, se fjerde ledd) vil rettssubjektene som deltar i opprettelsen, gjennom etableringen av SCE-foretaket ikke lenger være underlagt nasjonal rett, for eksempel de norske reglene for styrerepresentasjon. Ved fusjon vil det overdragende og det overtakende foretak, det vi si de deltagende rettssubjekter, enten utgjøre SCE-foretaket eller opphøre å eksistere som rettssubjekter.

Det er viktig å merke seg at det kun er arbeidstakerne i de deltagende rettssubjektene som tas i betraktning når det skal kontrolleres om henholdsvis 25 eller 50 prosent av arbeidstakerne er omfattet av retten til representasjon. Dette korresponderer med at det kun er de deltagende rettssubjekter som vurderes i forhold til ”før-etter” prisnippet om at arbeidstakernes rettigheter skal være på samme i nivå i SCE-foretaket som i rettssubjektene de før var ansatt i. Det er kun retten til representasjon i de deltagende rettssubjektene som blir berørt ved etableringen av SCE-foretaket. Rettighetene i eventuelle datterforetak vil bestå.

De samme hensyn gjør seg gjeldende i forslaget til § 11 annet ledd.

Kravet til at vedtakene om reduksjon i retten til representasjon må vedtas med såkalt trippel majoritet, gjelder i henhold til fjerde ledd ikke i de tilfeller SCE-foretaket opprettes ved omdanning. Dette innebærer at det ikke kan vedtas reduksjon i de ansattes rett til representasjon. Begrunnelsen for dette er at ved omdanningstilfellene skal retten til representasjon videreføres som sådan. At en avtale ikke kan medføre reduksjon i tilfellet av opprettelse av et SCE ved omdanning følger direkte av § 9 tredje ledd.

Med ordene ”reduksjon av retten til representasjon” i femte ledd siktes til den situasjon at arbeidstakerne får rett til å utpeke eller velge færre representanter til de styrende organene i SCE-foretaket enn det de hadde rett til i de deltagende rettssubjektene. Dersom det blir enighet om at arbeidstakerne for eksempel skal være representert i administrasjons- eller kontrollorganet med kun to representanter, til tross for at de tidligere hadde rett til tre representanter, kreves det altså at et kvalifisert flertall støtter denne beslutningen. Bestemmelsen må i utgangspunktet forstås slik at det er retten til antallet plasser i organet som skal videreføres, ikke andelen av det totale antallet styremedlemmer. Dersom arbeidstakerne i et foretak hadde rett til å velge tre av ni styrerepresentanter, er det ikke gitt at vilkåret er oppfylt ved at arbeidstakerne nå får rett til å velge to av åtte, selv om begge andeler gir arbeidstakerne en tredel av styrets medlemmer.

Det kan imidlertid oppstå problemer med hensyn til hva som i et konkret tilfelle vil være en reduksjon i retten til representasjon. Bestemmelsen gir som nevnt i forrige avsnitt anvisning på en matematisk opptelling av antallet hoder. Hensynet bak bestemmelsen er imidlertid at arbeidstakernes rettigheter skal videreføres med det samme nivå for representasjon i SCE-foretaket. Bestemmelsen i femte ledd kan føre til urimelige resultater ved anvendelse av en ren matematisk fremgangsmåte. Spørsmålet er om man unngår de særlige flertallskravene dersom man formelt sett viderefører den samme andelen, selv om arbeidstakerne reelt sett får dårligere innflytelse.

Problemet oppstår for eksempel når SCE-foretaket etableres med en annen styringsmodell enn det som gjaldt for de deltagende rettssubjektene. Dette er det fri adgang til i henhold til forordningen. Dersom arbeidstakerne i de deltagende rettssubjektene har rett til å velge halvparten av medlemmene i et kontrollorgan, oppstår problemer dersom selskapet opprettes med et vanlig ledelsesorgan tilsvarende styret i norsk rett. Skal man ved vurderingen av om ”før-etter” prinsippet er oppfylt legge vekt på en ren kvantitativ vurdering slik at halvparten av styrets medlemmer skal velges av arbeidstakerne eller skal man legge vekt på en mer kvalitativ vurdering av hvordan rettighetene kan videreføres i en annen styringsmodell?

Man støter på det tilsvarende problemet dersom arbeidstakerne tidligere hadde rett til å anbefale eller motsette seg utpekingen av samtlige av et styres medlemmer. Kan dette videreføres dersom det bestemmes at arbeidstakerne skal ha rett til direkte representasjon i SCE-foretaket? Det er viktig å presisere at det må avtalefestes hvilket system for representasjon som skal anvendes i SCE-foretaket, jf. § 3 bokstav i, jf. § 9 første ledd bokstav g. Se også § 12 tredje ledd. Det er imidlertid klart at arbeidstakerne ikke skal kunne velge eller utpeke samtlige av ledelsesorganets medlemmer. Samtidig er det ikke gitt at det er i tråd med ”før-etter” prinsippet dersom arbeidstakerne kun får anbefale eller gå imot utpekingen av noen eller alle styremedlemmene dersom det også fantes representasjonsordninger i de deltagende rettssubjektene slik vi kjenner det i Norge. Det må være opplagt at en rett til å velge en del av styrets medlemmer gir bedre faktisk innflytelse enn det som er ordningen etter hvor de ansatte bare har rett til å anbefale eller motsette seg utpekingen av representanter.

Sett hen til hensynet bak bestemmelsen om videreføring av de eksisterende rettigheter med hensyn til representasjon, vil en ren matematisk sammenligning, slik ordlyden legger opp til, kunne føre til uholdbare resultater. Dersom for eksempel de deltagende rettssubjektene hadde et ett-nivåsystem og arbeidstakerne hadde rett til å velge en tredel av styrets medlemmer, kan formålet med videreføring av den eksisterende retten til representasjon neppe sies å være oppfylt dersom SCE-foretaket opprettes med et to-nivåsystem som fører til at arbeidstakerne kun får rett til å velge en tredel av medlemmene i et kontrollorgan. Tilsvarende urimelig resultat vil man kunne få i tilfeller hvor arbeidstakerne hadde rett til å velge halvparten av medlemmene i et kontrollorgan dersom SCE-foretaket opprettes med et ett-nivåsystem. Arbeidstakerne vil få bedre rettigheter enn de hadde før dersom de får velge eller utpeke halvparten av styrets medlemmer.

Retten til å velge medlemmer i et ledelsesorgan (styre) vil normalt gi større mulighet for påvirkning enn retten til å anbefale eller motsette seg de medlemmer aksjonærene foreslår valgt eller ved representasjon i et kontrollorgan. Det må videre kunne slås fast at halvparten av plassene i et kontrollorgan ikke kan medføre rett til det tilsvarende i et ledelsesorgan. Dersom man anvender en kvantitativ videreføring av samme antall representanter i disse tilfellene vil det legge føringer for om selskapet skal organiseres med et ett- eller to-nivåsystem. Det vil i så fall kunne føre til at man blir låst i valget av måte å organisere selskapet på, noe som neppe er i tråd med forordningen

Ettersom direktivet ikke gir noen løsning på denne problemstilingen, kan det anføres at spørsmålet bør stå åpent og i siste instans eventuelt bli avgjort av EF-domstolen. Enn mulig løsning kan være at man sammenligner like systemer med hverandre og opprettholder samme nivået som det som gjaldt i det eller de rettssubjekter med samme system. Dette innebærer at hvis det i de deltagende rettssubjektene fantes begge ledelsesmodeller, sammenligner man systemet som velges brukt i SCE-foretaket med det tilsvarende i de deltagende rettssubjektene. På denne måten unngår man de urimelige resultatene og man unngår også å måtte ta stilling til hvilket system som er best og ut fra det avgjøre hvilket system som skal videreføres.

Dersom ingen deltagende rettssubjekter hadde samme system som det som foreslås for SCE-foretaket kan denne fremgangsmåten imidlertid ikke anvendes. Spørsmålet om hvilket system som skal videreføres må i så fall løses konkret i det enkelte tilfellet slik at representasjonen kan opprettholdes med tilsvarende nivå ut fra prinsippet om at etableringen av SCE-foretaket ikke skal medføre reduserte rettigheter (før-etter-prisnippet).

Som konklusjon kan det anføres at i vurderingen av hva som er ”høyeste andel” i § 8 femte ledd ikke bare kan foretas en ren kvantitativ vurdering men man må se hen til hvilket nivå som kvalitativt på best måte viderefører det system som gjaldt før opprettelsen. Dersom man kommer til at ordningen ikke viderefører det beste systemet, kommer flertallskravene i § 8 tredje ledd til anvendelse. Konsekvensen av at avtalen om medbestemmelse ikke er inngått i tråd med flertallskravene er at avtalen kan bli kjent ugyldig, noe som igjen kan føre til at selskapet ikke kan registreres.

Til sjette ledd:

Sakkyndige etter bestemmelsen i sjette ledd kan være representanter for fagforeninger på europeisk nivå. De sakkyndige har etter bestemmelsen rett til å delta i forhandlingene dersom medlemmene i SFU ønsker det. Bakgrunnen for bestemmelsen er erfaringene fra europeisk samarbeidsutvalg som innebærer at det er ønskelig at fagforeningene har en mer aktiv rolle i forhandlingene. Selv om ikke fagforeningene er formelle medlemmer, vil de kunne gi verdifulle bidrag i prosessen.

Til syvende ledd:

Arbeidstakernes innflytelse kan fastlegges på tre forskjellige måter; ved avtale (§ 9), ved anvendelse av standardbestemmelsene (§ 11) eller ved å anvende de nasjonale regler for informasjon og drøfting. Paragraf 8 syvende ledd omhandler den siste av disse tre ulike måtene. En beslutning om å anvende de nasjonale bestemmelsene for informasjon og drøfting, innebærer at arbeidstakerne ikke sikres informasjon om grenseoverskridende forhold med mindre det er innført en ordning med europeisk samarbeidsutvalg. Dersom det ikke er innført slike ordninger vil arbeidstakerne i et datterforetak for eksempel ikke uten videre ha krav på informasjon og drøfting i saker som gjelder morselskapet registret i et annet EU/EØS-land.

Til åttende ledd:

Åttende ledd angir det flertallskrav som gjelder for SFUs beslutning om å anvende de nasjonale reglene for informasjon og drøfting i stedet for å inngå en medbestemmelsesavtale som nevnt i § 9. Det kreves såkalt trippel majoritet, det vil si det samme flertallskrav som kreves ved avtale som medfører reduksjon av retten til representasjon, jf. § 8 tredje ledd. Begrunnelsen er også den samme ettersom det kun er nasjonale regler om informasjon og drøfting som kommer til anvendelse. Arbeidstakerne vil derimot ikke få rett til representasjon i selskapets styrende organer.

Til niende ledd:

Meningen med bestemmelsen i niende ledd er å få frem at syvende ledd, om å anvende nasjonale regler for informasjon og drøfting, ikke gjelder dersom SCE-foretaket er stiftet ved omdanning og arbeidstakerne i det omdannede selskapet hadde rett til representasjon i selskapets styrende organer. Ved omdanning skal arbeidstakernes rettigheter videreføres fullt ut, jf. § 8 fjerde ledd. Det er således ikke mulig å anvende dette alternativet for arbeidstakernes innflytelse i omdanningstilfellene.

Til tiende ledd:

I de tilfeller det treffes beslutning som nevnt i åttende ledd, kan SFU likevel sammenkalles på nytt slik at reforhandlinger kan innledes dersom kravet støttes av 10 prosent av arbeidstakerne. Dersom slike nye forhandlinger ikke fører til avtale fortsetter situasjonen slik den var før reforhandlingene startet. Standardbestemmelsene i vedlegg 1 kommer da ikke til anvendelse. Begrunnelsen for at standardbestemmelsene ikke kommer til anvendelse i slike tilfeller må ses i sammenheng med at beslutningen om ikke å opprette representasjonsordninger i SCE-foretaket vil være en faktor av betydning for aksjonærene i de deltagende rettssubjektene i vurderingen av om SCE-foretaket skal etableres. Det kan derfor anføres at det vil være urimelig å la standardbestemmelse komme subsidiært til anvendelse i denne situasjonen etter at SCE-foretaket er etablert.

Til ellevte ledd:

Utgiftene som påløper i forbindelse med det særskilte forhandlingsutvalgets opprettelse og virksomhet dekkes av de deltagende rettssubjektene. Kostnadene som skal dekkes omfatter også utgiftene til minst en sakkyndig som er engasjert i forbindelse med forhandlingene, jf. § 8 sjette ledd.

Av direktivet følger det at det enkelte EU/EØS-land kan gi bestemmelser om at de deltagende rettssubjektene kun skal dekke kostnadene til en sakkyndig, jf. artikkel 3 nr. 7. Departementet foreslår i tråd med det som gjelder etter den allmenngjorte avtalen om europeiske samarbeidsutvalg, innført en slik begrensning. Dekning av utgiftene til flere enn en sakkyndige kan imidlertid avtales mellom partene.

Til § 9: (Bestemmelsen implementerer artikkel 4 i SCE-direktivet)

Paragraf 9 er en primær bestemmelse.

I § 8 første ledd fastslås at formålet med forhandlingene mellom det særlige forhandlingsutvalget og de deltagende rettssubjektene er å komme frem til en avtale om arbeidstakernes medbestemmelse. I henhold til § 9 første ledd skal avtalen inngås skriftlig.

Det er som tidligere nevnt krav til flertallet ved visse beslutninger, samt at det ikke kan avtales dårligere ordninger for arbeidstakernes medbestemmelse dersom SCE-foretaket etableres ved omdanning, jf. tredje ledd (se nedenfor). Det er ikke anledning til å stille andre krav om avtalens innhold i de lover eller forskrifter som gjennomfører SCE-direktivet artikkel 4. Dette må ses i sammenheng med at SCE-direktivet ikke er et minimumsdirektiv, slik at det ikke er anledning til på lage strengere regler til gunst for arbeidstakerne. Slike strengere regler vil derimot kunne bidra til å gjøre Norge mindre attraktivt å etablere SCE-foretaket i, noe som er grunnleggende i strid med regelverkets formål, som er å etablere et identisk regelverk i alle EU/EØS-land.

Første ledd fastsetter videre hva avtalen skal inneholde, jf. oppregningen i bokstav a til h.

Det kan stilles spørsmål om avtalen må fastsette de oppregnede punktene eller om det er opp til partene hvilke punkter de ønsker å regulere i avtalen.

Ordlyden i SCE-direktivet artikkel 4 nr. 2 er som følger:

”Uten at partenes selvstendighet berøres,….skal avtalen….fastsette”. Den engelske utgaven har en lignende ordlyd: ”Without prejudice to the autonomy of the parties….the agreement….shall specify”. Den svenske teksten lyder som følger: ”Utan att det påverkar parternas självbestämmanderätt…skall det i avtal…fastställas följande”. Den danske versjonen har derimot en litt annen ordlyd: ”Uden at det i øvrigt berører parternes aftalefrihed…fastsætter… aftale(n)…følgende”.

Innledningen i både den norske, danske, svenske og den engelske teksten tyder på at partene står fritt med hensyn til hva de avtaler. Partene er selvstendige og har full selvbestemmelsesrett til tross for punktene. På den annen side følger det klart av ordlyden i den norske, svenske og engelske teksten at avtalen skal fastsette de nærmere oppregnede punktene. På dette punktet er den danske teksten vagere ettersom ordet ”skal” er utelatt. Det er imidlertid ikke gitt at dette innebærer noen realitetsforskjell.

Avtalepartene har som det generelle utgangspunkt full avtalefrihet, og det må være klart at det nærmere innholdet under det enkelte punkt må være opp til partene å bestemme. Ordlyden ”Uten at partenes selvstendighet berøres” gir uttrykk for dette.

Bestemmelsen bygger på den tilsvarende bestemmelsen i direktiv 94/45/EF om Europeiske samarbeidsutvalg artikkel 6 nr. 2. Bestemmelsen har følgende ordlyd: ”Uten at det berører avtalepartenes uavhengighet, skal avtalen….fastsette”. Ettersom bestemmelsene er såpass like er det grunn til å anta at disse må forstås på samme måte.

EU-kommisjonen har i sin tolkning av art. 4 nr. 2 i direktiv 94/45/EF lagt til grunn at partene har full avtalefrihet. Dette innebærer at det er opp til partene hvilke punkter de vil at avtalen skal regulere. Begrunnelsen for dette ligger i en ”fra det mer til det mindre” betraktning. Ettersom partene kan velge å ikke inngå en avtale, må det være adgang til å inngå avtale hvor et eller flere av punktene i bokstavene a til h ikke er omhandlet. Den tilsvarende tolkning er lagt til grunn for artikkel 4 nr. 2 i SCE-direktivet. Dette innebærer at det er fullstendig opp til partene å utelate noen av punktene eller å tilføre andre. Punktene som står oppregnet i bokstavene a til h er derfor kun ment som en oversikt over hva partene skal forhandle om. Hva som nærmere bestemmes i avtalen er opp til partene.

Bokstav a:

Med punktet ”avtalens virkeområde” må det blant annet fastsettes hvem avtalen gjelder for. Avtalen er bindende for alle de deltagende rettssubjektene mv. og vil være gjeldende uavhengig av om avtalen er inngått med grunnlag i et annet EU/EØS-lands rett.

Bokstav b:

I henhold til bokstav b skal partene avtale sammensetningen og antallet medlemmer av representasjonsorganet, samt hvordan plassene skal fordeles. Representasjonsorganet er det organ som vil representere arbeidstakerne i forbindelse med deres rett til informasjon og drøfting. Det er dermed opp til arbeidstakerne hvordan dette varige organet skal sammensettes. I standardbestemmelsene er det gitt bestemmelser om opprettelsen som skal følges dersom standardbestemmelsene i vedlegg 1 kommer til anvendelse.

Bokstav c:

Bestemmelsen angir representasjonsorganets funksjon og oppgaver, herunder fremgangsmåten for informasjon og drøfting. Standardbestemmelsenes regler om informasjon og drøfting kan danne et utgangspunkt for forhandlingene. ”Før-etter” prinsippet er spesielt knyttet opp mot retten til representasjon i styrende organer. For informasjon og drøfting kreves det for eksempel ikke særlig flertall ved reduksjon av rettighetene. På den annen side gjelder direktivet om informasjon og drøfting også for SCE-foretak.

Det må under dette punktet reguleres hvilke saker det skal informeres om og drøftes, samt hvordan informasjonen og drøftelsene skal gjennomføres. Standardbestemmelsene kan her tjene som et nyttig utgangspunkt.

Bokstav d:

Møtehyppigheten må avtales. I standardbestemmelsene legges det opp til årlige møter, men med adgang til ytterligere møter i spesielle tilfeller.

Bokstav e:

Det er nærliggende at SCE-foretaket dekker representasjonsorganets kostnader slik det også er lagt opp til i standardbestemmelsene.

Bokstav f:

Forhandlingene kan føre til at det ikke opprettes et eget representasjonsorgan og at det i stedet avtales andre ordninger for organiseringen av arbeidstakernes informasjon og drøfting. SCE-direktivet sier ikke noe nærmere om slike medbestemmelsesordninger. Det må imidlertid dreie seg om både informasjon og drøfting.

Bokstav g:

Det er opp til partene å bestemme valgmåten ved valget av arbeidstakernes representanter i ledelses- eller kontrollorganet. Det innføres med andre ord ingen regler om selve valget eller utpekelsen av arbeidstakernes representanter i disse organene.

Flertallskravet i § 8 må være oppfylt dersom det avtales dårligere representasjonsordninger enn det arbeidstakerne hadde i de deltagende rettssubjektene de kom fra.

Bokstav h:

SCE-foretaket vil være en dynamisk enhet som vil endre seg i tiden etter etableringen, for eksempel gjennom overtagelser, fusjoner og fisjoner. Det vil også være mulig for foretaket å flytte til et annet land. Foretaket vil ikke være omfattet av de nasjonale regler om arbeidstakernes rett til representasjon. Forskriften bestemmelser om omfanget av arbeidstakernes innflytelse, det vil si opprettelse av SFU, nivået for avtalen om medbestemmelse og så videre, skal i utgangspunktet bare gjelde ved SCE-foretakets etablering. Endringer som skjer etter at SCE-foretaket etableres tas det dermed i utgangspunktet ikke hensyn til. ”Før-etter” prinsippet innebærer at det kun tas i betraktning de rettigheter som arbeidstakerne hadde i de deltagende rettssubjektene på tidspunktet for SCE-foretakets etablering. Dersom foretaket senere erverver nye rettssubjekter med arbeidstakere som har bedre rettigheter enn det som gjelder for SCE-foretaket, tas disse rettighetene ikke i betraktning.

SCE-direktivet inneholder i tråd med dette ingen generell regel om adgang til reforhandling av avtalen som følge av selskapsrettslige endringer. Det foreslås derfor ikke innført en generell adgang til reforhandlinger ved senere endringer i SCE-foretaket. I forslaget til § 15 innføres det derimot en regel om tvungen reforhandling i tilfelle av misbruk av SCE-foretaksformen i den hensikt å frata arbeidstakernes deres rettigheter. Bestemmelsen gjelder imidlertid ikke ved enhver endring, se for øvrig § 15 med kommentarer.

For å motvirke dette kan partene derimot fastsette bestemmelser om reforhandlinger i avtalen jf. bokstav h. I standardbestemmelsene (1 nr. 1 bokstav f) er det inntatt en bestemmelse om at representasjonsorganet skal vurdere muligheten for nye forhandlinger fire år etter at representasjonsorganet er opprettet. Prosessen med opprettelse av det særlige forhandlingsutvalget og deretter forhandlinger vil i så fall komme tilsvarende til anvendelse. Alternativet vil være å fortsatt anvende standardbestemmelsene. Dersom slike forhandlinger ikke fører frem til avtale, vil de allerede gjeldene ordninger fortsatt gjelde. Eventuelle bedre rettigheter som følge av at nye grupper arbeidstakere er blitt en del av SCE-foretaket, tas ikke i betraktning. Se mer om dette i kommentaren til standardbestemmelsene.

På denne bakgrunn bør det tas inn i avtalen i hvilke tilfeller avtalen bør reforhandles for eksempel i forbindelse med restruktureringer som ville medført at rettighetene til arbeidstakerne ville vært bedre dersom avtalen skulle omfattet de nye rettssubjektenes arbeidstakere. I tilknytning til § 15 er det gitt en oversikt over visse situasjoner som kan oppstå og hvor reforhandlinger kan være nødvendig for å sikre arbeidstakernes rettigheter.

Bestemmelsen i § 9 annet ledd konstaterer at standardreglene ikke utfyller avtalen eller på annen måte er bakgrunnsrett eller deklaratoriske regler ved avtaleinngåelsen i større utstrekning enn det som følger av § 11 eller avtalen selv. Det må forventes at standardbestemmelsene likevel i stor grad vil fungere som minstestandarder ettersom disse bestemmelsene automatisk kommer til anvendelse dersom det ikke inngås avtale.

Paragraf 9 tredje ledd er viktig og innebærer at når selskapet stiftes ved omdanning kan avtalen om medbestemmelse ikke medføre reduserte rettigheter for arbeidstakerne, se innledingen om ”før-etter” prinsippet. Dette innebærer således en klar begrensning i partenes avtalefrihet. Det kan for eksempel vises til at § 8 tredje ledd ikke gjelder i omdanningstilfellene, jf. § 8 fjerde ledd. Poenget med dette er å understreke at det ikke er mulig å inngå en avtale om reduserte rettigheter med hensyn til representasjon i SCE-foretakets styrende organer.

Et problem som kan oppstå i denne forbindelse er dersom et deltagende selskap med et ett-nivåsystem omdannes til et SCE-foretak som skal ha et to-nivåsystem. SCE-foretaket står fritt til å endre styringsmodell også i omdanningstilfellene. Dette kan skape problemer når man skal klarlegge om arbeidstakerne har fått like gode eller bedre representasjonsrettigheter når SCE-foretaket opprettes med et annet system. Er for eksempel halvparten av setene i et kontrollorgan bedre eller dårligere enn for eksempel en tredel av setene i et ledelsesorgan? Dette tilsvarer problemet som kan oppstå i forbindelse med vurderingen av begrepet ”høyeste andel”, jf. § 8 femte ledd. Likevel er det en forskjell ettersom § 8 femte ledd viser til en ”andel” som er lavere, mens § 9 tredje ledd kun retter seg mot samme ”nivå” for representasjonen i de styrende organene. Det må antas at det i utgangspunktet må foretas en beregning av om det er gitt den samme andelen representanter. Hvorvidt retten til representasjon i de styrende organer er på det samme nivået som tidligere må i tvilstilfeller avgjøres konkret i det enkelte tilfellet ut fra en vurdering av både de kvantitative og de kvalitative sidene ved den tidligere representasjonsordningen. Det kan anføres at retten til representasjon i et kontrollorgan som regel må sies å være mindre egnet til å øve påvirkning enn en rett til representasjon i et ledelsesorgan (styre). Dersom arbeidstakerne etter etableringen av SCE-foretaket skal være representert i et slikt kontrollorgan mens arbeidstakerne tidligere var representert i ledelsesorganet, vil en videreføring av det samme antallet representanter imidlertid innebære en svekkelse av retten til representasjon. Dette vil være i strid med tredje ledd. En slik reduksjon må derfor kompenseres på en måte som gjør at arbeidstakernes medbestemmelse totalt opprettholdes på samme nivå.

Til § 10: (Bestemmelsen implementerer artikkel 5 i SCE-direktivet)

Paragraf 10 er en primær bestemmelse. Den angir hvor lenge det særlige forhandlingsutvalget kan forhandle før standardbestemmelsene kommer til anvendelse. Fristen er nødvendig ettersom SCE-foretaket ikke kan stiftes før arbeidstakernes medbestemmelse er avklart enten ved avtale i tråd med § 9, ved avtale om å anvende standardbestemmelse eller ved beslutning om anvendelse av de nasjonale regler for informasjon og drøfting eller ved utløpet av fristen i § 10. Fristen begynner ikke å løpe før det særskilte forhandlingsutvalget er opprettet. Dette innebærer at tiden organet har til rådighet alltid vil være minst seks måneder.

Partene, det særlige forhandlingsutvalget og ledelsen i de deltagende rettssubjektene, kan i henhold til annet punktum beslutte å forlenge forhandlingene utover seks måneder. Den totale forhandlingstiden kan imidlertid ikke overskride ett år.

Til § 11: (Bestemmelsen implementerer artikkel 7 i SCE-direktivet)

Paragraf 11 er en primær bestemmelse, som gir regler om når standardbestemmelsene i vedlegg I kommer til anvendelse. Standardbestemmelsene kommer kun til anvendelse i nærmere angitte tilfeller, og skal ikke fungere som bakgrunnsrett til å utfylle mangelfulle avtaler, med mindre partene i sin avtale selv bestemmer dette. Standardbestemmelsene er altså ikke deklaratoriske regler som kan fravikes ved avtale. Standardbestemmelsene regulerer tre hovedområder; sammensetningen av arbeidstakernes representasjonsorgan, referansebestemmelser for informasjon og drøftelse, samt regler knyttet til arbeidstakernes representasjon i SCE-foretakets styrende organer.

Standardbestemmelsene kan i henhold til første ledd bokstav a komme til anvendelse dersom det særlige forhandlingsutvalget og de deltagende rettssubjektene avtaler det. Når partene inngår en avtale om anvendelse av standardbestemmelsene i henhold til bokstav a, er det viktig å presisere i avtalen om dette også gjelder anvendelse av reglene om representasjon etter annet ledd. Ved tolkningen av SCE-direktivet kan det reises tvil om en avtale etter bokstav a betyr at prosentkravene i annet ledd ikke skal gjelde dersom dette ikke er regulert utrykkelig i avtalen. Problemstillingen er altså om prosentkravet i annet ledd bokstavene b og c fortsatt skal gjelde når det er inngått en avtale om anvendelse av standardreglene. Ettersom bokstav a regulerer tilfellene hvor partene ønsker å anvende standardreglene, kan man anta at det er deres intensjon også å anvende reglene om representasjon. Det er uheldig dersom prosentreglene i annet ledd kommer til anvendelse i strid med partenes intensjoner.

Standardbestemmelsene kommer i henhold til første ledd bokstav b også til anvendelse dersom det ikke er inngått avtale innen fristen fastsatt i § 10. Etter annet punktum kommer standardbestemmelsene likevel ikke til anvendelse dersom det er besluttet å anvende nasjonale regler for informasjon og drøfting i stedet for å inngå avtale eller anvende standardbestemmelse.

Standardbestemmelsene om representasjon kommer i henhold til annet ledd bare til anvendelse dersom en nærmere bestemt andel av arbeidstakerne er omfattet av retten til representasjon eller har rett til representasjon i et selskap som skal omdannes. Formålet med innledningen i annet ledd jf. ordlyden ”med mindre annet følger av avtalen”, er at det kan følge av avtalen inngått med hjemmel i første ledd bokstav a, at reglene om representasjon skal gjelde selv om ikke prosentkravene i annet ledd bokstav a, b eller c er oppfylt. Det vil derfor ikke være nødvendig å vurdere om prosentandelen er oppfylt dersom det bestemmes i avtalen at retten til representasjon skal videreføres. Departementet antar at dette vil følge direkte av slike avtaler selv, eller gjennom en tolkning av avtalen på bakgrunn av partenes intensjon. Med dette søkes unngått den situasjon at representasjonsreglene ikke kommer til anvendelse selv om partene har ønsket dette. Med mindre flertallskravene i § 8 er oppfylt, åpner annet ledd derimot ikke for at det i avtalen stilles strengere prosentkrav for når arbeidstakerne skal ha rett til representasjon.

Begrepet representasjon omfatter ikke bare rettigheter gitt ved lov, men også rettigheter som følger av praksis, for eksempel tariffavtaler. Med uttrykket ”en eller flere former for representasjon” i bokstavene b og c menes at alle former for representasjon skal tas i betraktning, det vil si retten til å velge, utpeke, anbefale eller gå imot noen eller alle medlemmene i selskapets kontroll- eller administrasjonsorgan, jf § 3 bokstav i.

Dersom det fantes mer enn en form for representasjon i de deltagende rettssubjektene, skal det særlige forhandlingsutvalget i henhold til tredje ledd ta stilling til hvilken form for representasjon som skal gjelde i SCE-foretaket. Bestemmelsen må ses i sammenheng med standardbestemmelsene om representasjon som beskriver den metode som skal legges til grunn for representasjonsorganets fordeling av plassene i SCE-foretakets styrende organer. Standardbestemmelsene regulerer derimot ikke hvilken form for representasjon som skal legges til grunn. Med uttrykket ”mer enn en form for representasjon” i tredje ledd siktes det som nevnt innledningsvis til definisjonen i § 3 bokstav i, det vil si enten at arbeidstakerne har rett til å velge eller utpeke noen av medlemmene i de styrende organene eller har rett til å anbefale eller motsette seg utpekingen av noen eller alle medlemmene i de styrende organer. Det særlige forhandlingsutvalget må velge mellom disse valgmetodene. Det må presiseres at det særlige forhandlingsutvalget ikke skal ta stilling til om arbeidstakerne skal være representert i SCE-foretakets administrasjons- eller tilsynsorgan. Hvorvidt SCE-foretaket skal opprettes med et ledelsesorgan (ett-nivåsystem) eller både administrasjons- og kontrollorgan (to-nivåsystem) er opp til SCE-foretaket selv.

Det siste alternativet (anbefale eller gå imot) eksisterer bare i Nederland. I alle andre EU/EØS-landene hvor arbeidstakerne har rett til representasjon, er det rett til direkte representasjon. Et valg mellom de to alternative representasjonsordningene er dermed bare aktuelt dersom et nederlandsk selskap deltar i etableringen av SCE-foretaket.

Dersom det særlige forhandlingsutvalget ikke treffer slik beslutning, avgjøres spørsmålet av de deltagende rettssubjektene. Direktivet åpner for at det kan gis regler om hvilke av de to systemer som skal gjelde dersom det ikke treffes beslutning. Etter departementets syn kan det ved implementeringen av denne bestemmelsen ikke fastsettes at representasjonsordningen hvor arbeidstakerne selv velger representanter til de styrende organene skal gjelde. Bakgrunnen for dette er at det nederlandske system innebærer at arbeidstakerne har rett til å anbefale eller gå imot halvparten og i visse tilfeller samtlige av medlemmene. Ettersom ”før- etter” prinsippet kan føre til at dette antallet videreføres, vil det gi uholdbare resultater dersom det bestemmes at arbeidstakerne skal være direkte representert i de styrende organene. Dersom det særlige forhandlingsutvalget eller de deltagende rettssubjektene selv beslutter det, må antallet representanter løses konkret i det enkelte i tilfellet i tråd med det som er beskrevet i kommentaren til § 8. Dette er også omtalt i kommentarene til standardbestemmelsene.

Til § 12: (Bestemmelsen implementerer artikkel 8 i direktivet)

Bestemmelsen er en primær bestemmelse.

Første ledd:

I henhold til første ledd kommer §§ 4-6 og 8-11 til anvendelse for SCE-foretak som etableres utelukkende av fysiske personer eller av ett enkelte rettssubjekt og fysiske personer, dersom disse til sammen har minst 50 arbeidstakere i minst to EU/EØS-stater. De vanlige reglene skal med andre ord gjelde i disse tilfellene.

Annet ledd:

For slike SCE-foretak som nevnt i første ledd som enten ikke har 50 arbeidstakere eller som har et slikt antall arbeidstakere men bare i én stat, skal nasjonale regler for informasjon, drøfting og representasjon gjelde. For SCE-foretaket skal bestemmelsene i det land hvor foretakets registrerte kontor ligger komme til anvendelse mens for datterforetak og for filialer kommer reglene i det land disse enhetene ligger i til anvendelse.

Tredje ledd:

Dersom et foretak som nevnt i annet ledd og som er underlagt regler om representasjon flytter, videreføres retten til representasjon uavhengig av om det nye landet tillater dette. Dette er et utslag av ”før-etter” prisnippet.

Fjerde ledd:

Denne bestemmelsen gir arbeidstakerne mulighet til å forhandle om en avtale dersom minst en tredel av det totale antallet arbeidstakere i SCE-foretaket og dets datterforetak og filialer, i minst to medlemsstater krever det. Det samme gjelder dersom antallet arbeidstakere overstiger 50. I disse tilfellene kommer bestemmelsene i §§ 4-6 og 8-11 tilsvarende til anvendelse.

Til § 13 : (Bestemmelsen implementerer artikkel 10 i SCE-direktivet)

Som nevnt i kapittel 2.1 er SCE-direktivet ikke et såkalt minimumsdirektiv. Formålet med bestemmelsene i forordningen og direktivet er å gi like regler for SCE-foretak uansett hvor man ønsker å etablere seg. Dette innebærer at det ikke er adgang til å fravike direktivets bestemmelser. Etter departementets syn vil det således ikke være i tråd med direktivet å for eksempel innføre bestemmelser om at reglene om taushetsplikt kan fravikes i tariffavtale eller at det i tariffavtaler kan oppstilles ytterligere vilkår for når det kan pålegges taushetsplikt.

Paragraf 13 gjennomfører SCE-direktivet artikkel 10 nr. 1 som gir selskapet adgang til å pålegge arbeidstakerrepresentantene taushetsplikt vedrørende opplysninger som representantene har mottatt. Etter ordlyden i artikkel 10 nr. 1 stilles det ikke eksplisitt som vilkår at taushetsplikten må være nødvendig av hensyn til virksomheten. I direktivteksten står det derimot at representantene ikke skal røpe opplysninger som er mottatt som ”fortrolige”. I kravet til fortrolige opplysninger ligger etter departementets syn likevel en begrensning i hvilke saker det kan pålegges taushet om. Ikke alle saker som tas opp i et styremøte har karakter av å være fortrolige opplysninger. Opplysningene kan for eksempel allerede være alminnelig kjent. Opplysningene som sådan kan videre være av en slik karakter at de ikke kan sies å være av fortrolig art. Typiske fortrolige opplysninger vil være opplysninger som kan skade foretaket i form av å påføre det økonomisk tap dersom opplysningene kommer ut. I slike tilfeller vil foretaket kunne ha behov for at opplysningene ikke gis videre. Av kravet til ”fortrolige opplysninger” ligger også at det kun kan være aktuelt å pålegge taushetsplikt i særskilte saker.

Direktivets formål er å ivareta arbeidstakernes ervervede rettigheter til informasjon, drøfting og representasjon. SFU og representasjonsorganet er redskaper for å oppnå dette formålet. Organene kan vanskelig fylle sin funksjon hvis ikke medlemmene kan fungere som kanaler for informasjon og dialog mellom ledelsen og de øvrige representanter og arbeidstakerne. Medlemmene vil kunne ha behov for å konsultere det øvrige tillitsmannsapparat og arbeidstakerne for å kunne representere arbeidstakerne på en god måte, for eksempel for å kunne avgjøre hva de skal gå inn for i en bestemt sak. Formålet med SFU og representasjonsorganets virksomhet tilsier derfor at foretaket ikke står fritt til å avgjøre hva arbeidstakerrepresentantene skal pålegges taushetsplikt om. Det kan i denne sammenheng også vises til direktivets fortale punkt 16 der det i den danske oversettelse vedrørende taushetspliktens rekkevidde i tid heter at: ”følsomme oplysninger bør behandles fortrolig også efter udløbet af medarbejderrepræsentantenes mandatperiode”. Taushetsplikten er ment som en sikkerhetsforanstaltning i forhold til opplysninger eller saker som ville kunne skade foretaket dersom de ble kjent for uvedkommende.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å innta et vilkår om at taushetsplikt må være nødvendig av hensyn til foretakets behov i § 13 om taushetsplikt. Taushetsplikt foreslås bare å kunne pålegges i særskilte saker. Etter departementets syn ligger vilkårene som oppstilles om ”foretakets behov” og ”særskilte tilfeller” innefor de krav og begrensninger som følger av SCE-direktivet art. 10 nr. 1.

Når det gjelder rekkevidden av adgangen til å pålegge taushetsplikt, er det naturlig å trekke paralleller fra andre rettsområder hvor taushetsplikt er regulert. Dette gjelder blant annet lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) §§13 flg., lov av 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven) § 7 og lov av 22. mai 1902 nr. 10 almindelig borgerlig Straffelov (straffeloven) § 294. Det kan videre ses hen til enkelte av de retningslinjer Norsk Arbeidsgiverforening trakk opp i et sirkulær av 15. august 1975. Sirkulæret var på forhånd forelagt Kommunaldepartementet og LO, som erklærte seg enige i hovedinnholdet.

1. Ved beslutning om taushetsplikt skal det på den ene side tas hensyn til de mulige skadevirkninger som kan fremkomme hvis informasjon gis; på den annen side må det tas tilbørlig hensyn til de ansattes interesse i at informasjon allikevel blir gitt. Taushetsplikt bør kun pålegges når dette er særlig begrunnet.
2. Enkelte rettssubjekter har gitt de ansattes representanter i styre og bedriftsforsamling adgang til å drøfte enkelte saker som er undergitt taushetsplikt med en begrenset krets av personer. Slike drøftelser kan finne sted både før og etter at saken er behandlet i vedkommende organ. De personer som på denne måte er gitt innsikt i saken, er pålagt taushetsplikt.

Det er tale om en rett til å pålegge taushet vedrørende enkeltopplysninger eller enkeltsaker, ikke en rett til å pålegge taushet generelt eller for visse sakstyper. Selskapet må videre i hvert enkelt tilfelle fremsette krav om taushet og gjøre de ansattes representanter kjent med kravet.

Beslutning om taushetsplikt kan klages inn for Bedriftsdemokratinemnda, se forslaget til § 16 med kommentarer. Etter at de taushetsbelagte opplysningene er offentlig kjent må det derimot anlegges sak for de alminnelige domstolene.

Forskriftens regler om taushetsplikt kommer til anvendelse dersom SCE-foretaket har sitt forretningskontor i Norge.

Til § 14 : (Bestemmelsen gjennomfører direktivets artikkel 10 nr. 2 i SCE-direktivet)

Bestemmelsen er en primær bestemmelse. I likhet med det som er nevnt i kommentaren til § 13, er det ikke anledning til å verken gi utfyllende vilkår for når det tilbakeholdes informasjon eller å fravike bestemmelsen i tariffavtale.

Utgangspunktet etter forslaget til reglene om arbeidstakernes rett til informasjon i SCE-foretak, er at foretaket plikter å informere om de saker som har betydning for arbeidstakernes rettigheter med grunnlag i avtale eller standardbestemmelsene. Reglene i § 13 om taushetsplikt innebærer en innskrenkning i denne plikten. Reglene om taushetsplikt innebærer likevel at informasjon skal gis, men medlemmene av representasjonsorganet har ikke anledning til å gi informasjonen videre.

Reglene i § 14 om tilbakehold av informasjon (taushetsrett) innebærer et brudd med plikten til å gi informasjonen i tråd med forskriften. Dersom vilkårene er oppfylt, kan SCE-foretaket unnlate å gi den informasjonen det ellers har plikt til å gi ut.

Den grunnleggende betraktning som ligger bak bestemmelsen er at jo videre krets som får opplysninger i en sak, desto større er sjansen for at informasjonen lekker ut til uvedkommende. Forskriften innholder derfor en bestemmelse om at visse opplysninger kan tilbakeholdes dersom vilkårene er oppfylt. Bestemmelsen må ses på som en snever unntaksregel som kun skal anvendes i spesielle tilfeller. Et behov for å holde informasjon innen foretakets egne organer, vil vanligvis kunne ivaretas ved pålegg om taushetsplikt. Adgangen til å tilbakeholde informasjon er snevrere enn adgangen til å pålegge taushetsplikt.

Det bør derfor alltid vurderes om det skal informeres med pålegg om taushetsplikt i stedet for å tilbakeholde informasjon selv om vilkårene for taushetsrett er oppfylt.

Hovedvilkåret for om taushetsrett er berettiget, er om de aktuelle opplysninger er av en slik art at betydelig skade vil oppstå dersom de blir kjent. Det er tale om en snever unntaksregel ettersom det kreves at det er åpenbart at betydelig skade vil oppstå. Dette vil være tilfelle hvis opplysningene kan brukes på en måte som påfører rettssubjektene betydelig skade eller alene det forhold at de er kjent vil påføre foretaket skade. Ved vurderingen av om visse opplysninger kan tilbakeholdes, må det tas utgangspunkt i opplysningenes art. Spørsmålet er om opplysningene i seg selv er så viktige at de ikke bør komme ut. Ledelsen kan imidlertid være forpliktet til å utgi selv viktige opplysninger dersom opplysningene allerede er alminnelig kjent for eksempel gjennom lekkasjer i media. I praksis vil betydelig skade oppstå som følge av at opplysningene blir gjort kjent for allmennheten eller for bestemte tredjemenn, og det er først og fremst i slike tilfeller taushetsrett kan være berettiget. Bestemmelsen tillater ikke at foretaket tilbakeholder informasjon om forhold eller tiltak alene fordi det antar at arbeidstakersiden vil forsøke å forhindre de disposisjoner foretaket ønsker å gjøre.

Retten til å holde tilbake informasjon gjelder i ”særskilte tilfeller”. Med dette menes at det er tale om en rett til å holde tilbake opplysninger i særskilte konkret vurderte tilfeller, ikke en rett til alltid å holde tilbake for eksempel en viss type opplysninger.

Selv om vilkårene for taushetsrett er oppfylt, bør det vurderes om det i stedet bør informeres med pålegg om taushetsplikt. Dette vil sikre at arbeidstakernes syn fremkommer i beslutningsgrunnlaget. Slike synspunkter er blant annet vektlagt i Arbeidsrettens dom (ARD 1996 s. 130) vedrørende Hovedavtalen LO – NHO 1990-93 § 9-2 nr. 1 hvoretter bedriftens ledelse var forpliktet til ”så tidlig som mulig” å drøfte blant annet ”omlegginger som er av viktighet for arbeidstakerne og deres arbeidsforhold” med de tillitsvalgte. Arbeidsretten konkluderte med at et pålegg fra anbudsinnbyder om fortrolig håndtering av anbudsdokumenter ikke fritok bedriften fra plikten til å informere og drøfte med tillitsvalgte. I sin begrunnelse la retten blant annet vekt på at:

”Det var tale om erfarne tillitsvalgte, som også hadde erfaring fra sine verv som styremedlemmer i bedriften, og som både i egenskap av tillitsvalgte og styremedlemmer var vant til å behandle saker fortrolig. Det er uimotsagt opplyst at bedriften ikke tidligere hadde hatt uheldige erfaringer med de tillitsvalgtes håndtering av fortrolige opplysninger. Faren for eventuelle lekkasjer via tillitsvalgte kan da neppe ha vært så stor at det av den grunn ikke var mulig å informere dem.”

Bestemmelsen stiller meget strenge krav til bevis for at tilbakehold av informasjon er berettiget. Det må for det første fremtre som åpenbart at det vil være til skade for foretaket om opplysningene blir kjent. Det må for det annet fremtre som åpenbart at foretaket vil bli påført betydelig skade. Det må foreligge kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at skade vil oppstå dersom opplysningene blir kjent.

Beslutning om tilbakehold av informasjon kan på lik linje med det som gjelder for taushetsplikt, klages inn for Bedriftsdemokratinemnda, se forslaget til § 16 med kommentarer. Etter at opplysningene er offentlig kjent må det derimot anlegges sak for de alminnelige domstolene.

Til § 15 : (Bestemmelsen implementerer SCE-direktivet artikkel 13 i SCE-direktivet)

Bestemmelsen implementerer SCE-direktivet artikkel 13 hvoretter ”medlemsstatene skal treffe hensiktsmessige tiltak i henhold til felleskapsretten for å hindre misbruk av et SCE-foretak med det siktemål å frata arbeidstakerne rett til innflytelse eller nekte dem slike rettigheter.”

Endringer med hensyn til strukturen i SCE-foretaket, dets datterforetak eller filialer, i antallet arbeidstakere i disse rettssubjektene eller med hensyn til SCE-foretakets registrerte forretningssted som foretas etter at forhandlinger om medbestemmelse er sluttført, er godt egnet som del av en handlingsplan som tar sikte på å frata eller nekte arbeidstakerne innflytelse eller nekte dem slike rettigheter. Dette fordi direktivet er utformet slik at det etter sitt eget innhold bare kommer til anvendelse når SCE-foretaket første gang blir opprettet og ikke ved senere endringer i selskapet. Samtidig er foretaket en dynamisk enhet som i likhet med andre selskapsformer vil gjennomgå forandringer. SCE-foretak vil videre i større grad enn nasjonale selskapstyper være mobile fordi de vil kunne flytte sitt forretningssted fra en stat til en annen uten å måtte oppløses i fraflyttingsstaten og nystiftes i tilflyttingsstaten. Dette er fremhevet som en viktig årsak til at denne foretaksstypen ble skapt. Videre er det slik at et SCE-foretak ikke vil være underlagt nasjonale regler for representasjon når det først er etablert.

Disse forholdene gjør for eksempel følgende tre situasjoner mulige:

1. To rettssubjekter med representasjonsrettigheter etablerer et SCE, ikke direkte, men gjennom datterforetak der arbeidstakerne ikke har representasjon. Følgelig innføres det ikke representasjon i SCE-foretaket. Dette foretaket vil imidlertid deretter ha mulighet til å fusjonere med de opprettende rettssubjektene. Dermed er direktivet ikke til hinder for at arbeidstakere som opprinnelig hadde slike rettigheter mister dem når deres arbeidsplass blir en del av SCE-foretaket.

2. Hvis et foretak fra et land uten representasjonsrettigheter, eventuelt fra et tredjeland, ønsker å etablere seg i et land der arbeidstakerne har slike rettigheter, vil de samme regler om representasjon gjelde for dette foretaket som for de øvrige rettssubjekter i landet. Regelverket om SCE-foretak vil imidlertid gjøre det mulig for rettssubjekter å omdanne seg til et SCE-foretak uten representasjonsrettigheter først og deretter flytte det registrerte forretningssted til et land som har slike rettigheter. Foretaket vil i så fall ikke være underlagt disse reglene.

3. Et SCE-foretak etableres uten representasjonsrettigheter fordi antallet arbeidstakere ikke var høyt nok til at de nasjonale vilkår for representasjon var oppfylt i det foretaket ble opprettet. SCE-foretaket, dets datterforetak og filialer kan dermed uhindret av direktivets regler øke antallet arbeidstakere over de nasjonale terskler uten å bli underlagt regler om medbestemmelse.

Det er på denne bakgrunn grunn til å anta at denne typen endringer kan inngå som del av strategier som tar sikte på misbruk. Denne typen forhold er derfor særskilt fremhevet blant de forhold som kan vektlegges ved vurderingen av om et misbrukssiktemål er godtgjort. Det er imidlertid tale om forhold som i de fleste tilfeller vil være motivert av helt normale, forretningsmessige hensyn. Det må følgelig foretas en helhetsvurdering med hensyn til om et misbruksformål er godtgjort. Slike endringer vil derfor ikke i seg selv være tilstrekkelig grunn til å fastslå at det foreligger misbruk.

Regelen fordrer en sannsynliggjøring av at SCE-foretaket, dvs. de personer som har handlet på vegne av foretaket, har hatt som formål å frata eller nekte arbeidstakerne innflytelse. Det må anses vanskelig å oppfylle dette vilkåret. Dette både fordi det er tale om å sannsynliggjøre en bevissthetstilstand hos ledelsen i de involverte rettssubjekter og fordi det er foretaket som sitter inne med opplysningene og kunnskapen om hva som faktisk har skjedd og hva som har vært motiverende. Det er derfor i første ledd inntatt en regel om omvendt bevisbyrde i tilfeller der det oppstår slike endringer som ovenfor beskrevet innen ett år etter registreringen. Tilstedeværelsen av slike endringer, vil i seg selv føre til at bevisbyrden snus. Dersom endringene inntrer mer enn et år etter registreringen vil de alminnelige bevisregler gjelde.

Dersom reglene misbrukes med den hensikt å frata arbeidstakerne medbestemmelse, kan det kreves nye forhandlinger, jf. annet ledd. En påstand om brudd på bestemmelsen om misbruk må fremmes for de alminnelige domstolene. Formålet med adgangen til å kreve nye forhandlinger er å gi arbeidstakerne mulighet for en fremtidig medbestemmelse som er i samsvar med reglenes intensjoner. Reforhandlingsadgangen er således ment å ha en gjenopprettende funksjon.

Det følger av standardbestemmelsene om representasjon at når et europeisk samvirkeforetak etableres og standardbestemmelsene kommer til anvendelse, skal andelen arbeidstakerrepresentanter i tilsyns- eller administrasjonsorganet svare til den høyeste andelen som var gjeldende i de berørte deltakende rettssubjekter før registreringen av SCE-foretaket. Bruk av standardbestemmelsene på samme måte etter eventuelle reforhandlinger vil imidlertid føre til at arbeidstakerne ikke får større innflytelse etter reforhandlingene enn de hadde før dette. Anvendelsen av standardbestemmelsene etter reforhandlinger etter § 15 tredje ledd må derfor skje ut i fra en konkret skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfelle. Utgangspunktet må likevel være at anvendelsen skal tilpasses slik at andelen arbeidstakerrepresentanter i tilsyns- eller ledelsesorganet svarer til den andelen representanter som den faktisk etablerte situasjon etter endringene tilsier, jf. formålet med reforhandlingsadgangen. I det tilfelle som er nevnt i eksempel 1 ovenfor vil dette for eksempel innebære at man tar utgangspunkt i at det faktisk på tidspunktet for avslutning av reforhandlingene foreligger en fusjon mellom to datterforetak uten representasjonsordninger og ett morforetak med representasjonsordninger. Det følger da av standardbestemmelsene at den høyeste andel representanter som brukes i disse rettssubjektene skal legges til grunn, dvs. at morforetakets andel representanter skal legges til grunn for SCE-foretakets fremtidige representasjonsordning.

I situasjonen som beskrives i eksempel 2 vil dette innebære at man må ta utgangspunkt i at det faktisk er etablert et SCE-foretak i et land som gir arbeidstakerne rett til representasjon gjennom representasjon i rettssubjekters tilsyns- eller ledelsesorganer. Dermed er det dette landets representasjonsordning som skal videreføres. For eksempel 3 vil dette innebære at man må ta utgangspunkt i at rettssubjekter, hvorav ett eller flere i den faktiske situasjon er underlagt regler om representasjon i henhold til sin nasjonale rett, har gått sammen i et SCE-foretak. Det vil da være den høyeste andel representanter som brukes i disse rettssubjektene som skal legges til grunn for SCE-foretakets fremtidige representasjonsordning.

Departementet erkjenner at de ovenfor skisserte regler i liten grad er egnet til å gi klare, enhetlige og forutsigbare løsninger. Tatt i betraktning at rettssubjektene i misbrukssituasjoner selv må sies å være skyld i den uklarhet som er skapt, ses det imidlertid ikke som riktig å prioritere deres behov for forutsigbarhet mv. Sett i fra arbeidstakernes ståsted må det viktigste være å ha realistiske muligheter for å bedre de faktiske, fremtidige muligheter for innflytelse.

Det vises videre til at det i § 9h spesifikt angis at selskapene bør fastsette tilfeller der avtalen bør reforhandles og fremgangsmåten for reforhandling, slik at selskapene selv kan sørge for den nødvendige forutsigbarhet.

Til § 16: (Bestemmelsen implementerer artikkel 14 i SCE-direktivet)

Vedrørende bakgrunnen for valg av Bedriftsdemokratinemnda som tvisteløsningsorgan vises det til punkt 4.3.4.

Bedriftsdemokratinemnda skal ha kompetanse til å behandle tvister som knytter seg til valg av arbeidstakernes representanter til ulike organer både under opprettelsen og etter etableringen av SCE-foretaket. Videre skal nemnda behandle tvister vedrørende inngåelse av avtalen om medbestemmelse, anvendelsen av standardbestemmelsene og beslutninger om taushetsplikt og om tilbakehold av informasjon. Nemndas nærmere kompetanse vil kunne avhenge av hvor SCE-foretaket etableres. Det presiseres at det med forslaget til § 16 ikke menes at de alminnelige domstolers kompetanse skal avskjæres.

I § 16 fastsettes det i hvilke tvister som er underlagt nemndas tvisteløsningskompetanse. I henhold til bokstav a har nemnda kompetanse til å behandle tvister som knytter seg til opprettelsen av det særlige forhandlingsutvalget. Bokstav a viser til §§ 4, 5 og 6. Dersom SCE-foretaket skal etableres i Norge, skal tvister med hensyn til fordelingen av plassene i SFU på de enkelte land, avgjøres i nemnda. Videre avgjør nemnda tvister om fordelingen av setene mellom enhetene i Norge og valg av arbeidstakernes representanter til SFU fra Norge. I bokstav a annet punktum henvises det til § 6 annet ledd. Bakgrunnen for denne henvisningen er at representasjonsforskriftens regler, inkludert saksbehandlingsreglene, kommer til anvendelse.

I henhold til bokstav b skal nemnda videre avgjøre tvister som knytter seg til inngåelsen av avtalen om medbestemmelse, herunder om avtalen er inngått i tråd med de flertallskravene som følger av § 8. Dette innebærer at nemnda for eksempel skal avgjøre tvister om avtalen oppfyller kravene i § 9 om avtalens innhold. Indirekte betyr dette at nemnda må ta stilling til avtalens gyldighet i forhold til forskriftens krav. En kontroll av om stemmereglene følges innebærer en vurdering av om avtalen i seg selv medfører en svekkelse av arbeidstakernes rett til medbestemmelse. Nemnda skal derimot ikke ha kompetanse til å avgjøre etterfølgende tvister vedrørende forståelsen av avtalen, for eksempel omfanget av avtalens bestemmelser om informasjon og drøfting, i hvilke saker det skal informeres og drøftes i osv. Bestemmelsen gjelder bare dersom SCE-foretaket etableres i Norge.

Nemnda skal videre behandle tvister om vilkårene for om anvendelse av standardbestemmelse er oppfylt, jf. bokstav c. Dette innebærer blant annet at nemnda skal ha kompetanse til å avgjøre om det er inngått gyldig avtale om anvendelse av standardbestemmelsene, om det skal innføre rett til ansatterepresentasjon i SCE-foretakets styrende organer. Nemnda har derimot ikke kompetanse til avgjøre tvister vedrørende forståelsen av bestemmelsene i vedlegget om informasjon og drøfting. Bestemmelsen gjelder bare dersom SCE-foretaket etableres i Norge.

Nemnda skal videre etter bokstav d ha kompetanse til å behandle tvister som oppstår i forbindelse med valget av arbeidstakernes representanter til representasjonsorganet som skal være det organ som det skal informeres og drøftes med i SCE-foretaket. Reglene for opprettelsen av representasjonsorganet, fordelingen av plasser på det enkelte EU/EØS-land samt valg/utpeking av representantene er de samme som reglene som gjelder for det særlige forhandlingsutvalget. Nemndas kompetanse til å behandle tvister vedrørende fordelingen av plassene på de ulike enheter samt valget i Norge, avgjøres av nemnda uavhengig av i hvilket land SCE-foretaket etableres. Nemnda vil derimot ikke ha tvisteløsningskompetanse med hensyn til fordelingen av plasser i representasjonsorganet på det enkelte EU/EØS-land dersom SCE-foretaket etableres i et annet land. Tvister må da avgjøres etter dette landets rett.

I henhold til bokstav e skal nemnda ha kompetanse til å avgjøre tvister knyttet til beslutning om taushetsplikt og tilbakeholdelse av informasjon etter §§ 13 og 14. Det presiseres at kompetansen kun gjelder beslutningen om taushetsplikt eller taushetsrett. Dette innebærer at nemnda ikke har kompetanse til å avgjøre tvister om at informasjonen skulle være gitt i et visst tilfelle eller at taushetsplikt ikke var lovlig, dvs. etter at opplysningene allerede er kjent. Nemndas sanksjon vil i slike saker være at beslutningen er ugyldig slik at opplysningene kan (taushetsplikt) eller skal (taushetsrett) gis videre. Dersom nemnda også skulle hatt tvisteløsningskompetanse i slike etterfølgende tilfeller, hadde nemnda ikke hatt effektive sanksjoner. Det kan ikke utelukkes at manglende informasjon kan komme opp i forbindelse med for eksempel en oppsigelsessak i ettertid. Spørsmålet om taushetsplikt og taushetsrett kan dermed ha betydning i spørsmålet om saklighetskravet er oppfylt.

Bestemmelsen om nemndas kompetanse i beslutninger om taushetsplikt og taushetsrett må antas å ha indirekte betydning ved vurderingen av om arbeidstakerne har fått den informasjon de har krav på etter avtalen eller standardbestemmelse. Dersom det i en sak ikke er informert om et forhold det etter avtalen skal informeres om, må en eventuell mulighet til ikke å informere knyttes opp mot taushetsretten. Nemnda kan da avgjøre om vilkårene for dette er oppfylt. Nemndas kompetanse gjelder bare dersom SCE-foretaket etableres i Norge.

I henhold til bokstav f skal nemnda ha kompetanse til å avgjøre tvister i forbindelse med arbeidstakernes representasjon i administrasjons- eller tilsynsorganet, eventuelt generalforsamlingen, i SCE-foretaket. Dette omfatter fordelingen av plasser på det enkelte EU/EØS-land dersom SCE-foretaket etableres i Norge, fordelingen av plassene på den enkelte enhet i Norge til og valget av representantene i Norge. Nemndas kompetanse til å behandle tvister vedrørende fordelingen av plassene på de ulike norske enheter samt valget i Norge, avgjøres av nemnda uavhengig av i hvilket land SCE-foretaket etableres. Nemnda vil derimot ikke ha tvisteløsningskompetanse med hensyn til fordelingen av plasser i representasjonsorganet på det enkelte EU/EØS-land dersom SCE-foretaket etableres i et annet land. Tvister må da avgjøres etter dette landets rett.

Til § 17: (Bestemmelsen implementerer artikkel 14 i SCE-direktivet)

Når det gjelder adgangen for arbeidstakere til å få prøvet spørsmål som gjelder forskriften, er det etter departementets vurdering viktig at alle arbeidstakerne som er omfattet av direktivet får en tilfredsstillende mulighet til å fremme slike saker. Det følger av direktivet at interessene til alle arbeidstakerne som er omfattet av reglene skal ivaretas. Det er imidlertid neppe noe vilkår etter direktivet at arbeidstakerne enkeltvis skal kunne fremme slike saker. Departementet forslår likevel at også arbeidstakerne skal kunne bringe en tvist inn for nemnda, for eksempel i forbindelse med valgklager slik tilfellet er etter representasjonsforskriften.

Til § 18: ( Bestemmelsen implementerer artikkel 15 i SCE-direktivet)

I henhold til § 18 kommer reglene om europeiske samarbeidsutvalg ikke til anvendelse på SCE-foretak. Bakgrunnen for dette er at medbestemmelsesordningene som etableres i SCE-foretaket vil overlappe EWC ordningene med hensyn til informasjon og drøfting. Et unntak fra dette må gjøres for de tilfeller der det særlige forhandlingsutvalget beslutter å ikke innføre medbestemmelsesordninger som beskrevet i forskriften og i stedet anvende de nasjonale reglene for informasjon og drøfting. I slike tilfeller vil regelverket om EWC likevel gjelde. Begrunnelsen for dette er at de nasjonale regler for informasjon og drøfting, for eksempel reglene som gjennomfører informasjons- og konsultasjonsdirektivet, ikke sikrer arbeidstakerne informasjon om grenseoverskridende forhold. Det er derfor nødvendig at reglene om EWC kommer til anvendelse i disse tilfellene.

Det må presiseres at reglene om informasjon og drøfting som finnes i nasjonal lovgivning vil komme til anvendelse på ethvert SCE-foretak. Derimot vil de nasjonale regler for arbeidstakernes rett til representasjon i rettssubjekters styrende organer, ikke komme til anvendelse, utover at de indirekte angir nivået for arbeidstakernes representasjon i SCE-foretaket gjennom anvendelse av ”før-etter” prinsippet.

4.3.6. Departementets vurdering av standardbestemmelsene i vedlegg I

Til 1 bokstav a: (Bestemmelsen implementerer del 1 bokstav e i vedlegget til SCE-direktivet)

Reglene for fordelingen av plasser til representasjonsorganet er de samme her som ved fordeling av plasser til det særlige forhandlingsutvalget, jf. forskriften § 4 (2). Det vises derfor til merknadene til denne bestemmelsen ovenfor.

Til 1 bokstav b: (Bestemmelsen implementerer del 1 bokstav a og b første ledd i vedlegget til SCE-direktivet)

Reglene i forskriften § 6 om valg og utpeking av arbeidstakernes representanter til det særskilte forhandlingsutvalget gjelder tilsvarende her. Departementet viser til merknadene til § 6 i forskriften.

Til 1 bokstav c: (Bestemmelsen implementerer del 1 bokstav b annet ledd i vedlegget til SCE-direktivet)

Endringer i SCE-foretaket skal gjenspeiles i representasjonsorganets sammensetning. Det vil i slike tilfeller dreie seg om endringer av et slikt omfang og en slik art at de ville medført en annen sammensetning av representasjonsorganet dersom de nye rettssubjektene hadde vært med ved opprettelsen.

Til 1 bokstav d: (Bestemmelsen implementerer del 1 bokstav f i vedlegget til SCE-direktivet)

Dette er en ordensbestemmelse, og skal sørge for at SCE-foretaket får vite hvem som er arbeidstakernes representanter, og dermed hvem de skal forholde seg til.

Til 1 bokstav e: (Bestemmelsen implementerer del 1 bokstav c i vedlegget til SCE-direktivet)

Representasjonsorganet kan nedsette et arbeidsutvalg dersom størrelsen tilsier det. Dette er en praktisk ordning, særlig fordi det i mange tilfeller vil være representanter fra flere ulike medlemsstater som kan gjøre det vanskeligere for alle medlemmene å treffes ofte. Arbeidsutvalget kan maksimalt bestå av tre medlemmer.

Til 1 bokstav f: (Bestemmelsen implementerer del 1 bokstav g i vedlegget til SCE-direktivet)

Fire år etter at representasjonsorganet ble opprettet, skal det vurdere om det skal iverksette forhandlinger for å få til en slik avtale som følger av reglene i forskriften § 9, eller om standardbestemmelsene skal fortsette å gjelde.

Dersom det ikke inngås noen avtale i henhold til § 9, skal de ordningene som opprinnelig gjaldt vidreføres. Det innebærer at det for eksempel ikke skal tas hensyn til endringer i SCE-foretaket etter opprettelsen av representasjonsorganet hvis partene ikke inngår avtale. Man kan stille spørsmål ved rimeligheten av en slik fortolking i tilfeller hvor det har skjedd store endringer i SCE-foretaket etter at de opprinnelige ordningene ble vedtatt. Etter departementets vurdering er dette likevel den løsningen som er i overensstemmelse med direktivet og også den rimeligste. I motsatt fall ville bestemmelsen medført en automatisk endring av de eksisterende ordningene, noe som ikke er meningen med bestemmelsen. En slik fortolkning ville også kunne innebære at representasjonsorganet ikke hadde noe incitament til å innlede forhandlinger ettersom det ville medføre en endring uavhengig av om avtale ble inngått.

Til 2: (Bestemmelsen implementerer del 2 bokstav a i vedlegget til SCE-direktivet)

Denne bestemmelsen angir representasjonsorganets kompetanse. Som det fremgår av bestemmelsen, er kompetansen begrenset til å gjelde SCE-foretaket selv, dets datterforetak eller filialer, eller til saker som går utover myndigheten til beslutningsorganene i det enkelte EU/EØS-land. Bakgrunnen for en slik begrensning av representasjonsorganets kompetanse, er at de nasjonale forholdene allerede er omfattet av nasjonale regler. Det er imidlertid behov for informasjon på tvers av landegrensene ettersom det ikke er egne regler om dette.

Til 3: ( Bestemmelsen implementerer del 2 bokstav b i vedlegget til SCE-direktivet)

Bestemmelsen fastslår representasjonsorganets rett til å bli informert av SCE-foretaket og at spørsmål som berører arbeidstakerne drøftes med dem. Det angis minimumskrav for antall møter mellom representasjonsorganet og selskapet, samt grunnlaget for disse møtene. Møter i henhold til denne bestemmelsen kan ikke erstattes med møter i forbindelse med særlige omstendigheter etter nr. 6. Slike møter kommer eventuelt i tillegg til de ordinære møtene etter nr. 3.

Til 4: (Bestemmelsen implementerer del 2 bokstav b i vedlegget til SCE-direktivet)

Også dette er en ordensbestemmelse som angir hvilke dokumenter, og hvilken type informasjon representasjonsorganet har rett til å få fra SCE-foretaket.

Til 5: (Bestemmelsen implementerer del 2 bokstav b i vedlegget til SCE-direktivet)

Bestemmelsen i nr. 5 angir hva møtene mellom selskapet og representasjonsorganet skal omhandle. Som det fremgår av forskriften skal møtene dreie seg om både forhold som knytter seg til selskapsmessige forhold, samt forhold som mer direkte berører arbeidstakerne. Selv om bestemmelsen opplister mange konkrete saksområder, antar departementet likevel ikke at listen er uttømmende.

Til 6: (Bestemmelsen implementerer del 2 bokstav c og d i vedlegget til SCE-direktivet)

Selskapet pålegges å underrette representasjonsorganet i ” særlige tilfeller som i betydelig grad berører arbeidstakernes interesser…”. Dette innebærer det skal en del til før selskapet plikter å gi representasjonsorganet underretning. Det er angitt i bestemmelsen hva slags tilfeller som anses å falle inn under dette, for eksempel omstendigheter som setter arbeidsplasser i SCE-foretaket i fare. Listen er imidlertid ikke uttømmende.

Bestemmelsen gir også representasjonsorganet, eventuelt arbeidsutvalget, en rett til å møte selskapet for å få informasjon og for drøfting av forhold som i vesentlig grad berører arbeidstakerne. Det er også her lagt til grunn et krav om vesentlighet med hensyn til de forhold som gjør seg gjeldende. Dersom SCE-foretaket etter drøftinger med representasjonsorgan eller arbeidsutvalg handler i strid med uttalelser fra disse, vil de ha rett til et nytt møte med selskapet med sikte på å kunne komme frem til en avtale.

Til 7: (Bestemmelsen implementerer del 2 bokstav e i vedlegget til SCE-direktivet)

Medlemmene i representasjonsorganet skal underrette arbeidstakerne om den informasjonen de mottar fra selskapet, og hva som blir drøftet. De kan imidlertid ikke formidle videre informasjon som er taushetsbelagt. Vi viser til merknadene til § 13 når det gjelder hva slags opplysninger etc. som er omfattet av taushetsplikten.

Til 8: (Bestemmelsen implementerer del 2 bokstav f i vedlegget til SCE-direktivet)

Bestemmelsen hjemler en rett for representasjonsorganet til å la seg bistå av sakkyndige. Det er representasjonsorganet, eventuelt arbeidsutvalget, selv som velger hva slags sakkyndig bistand de ønsker å benytte seg av. Begrunnelsen for at dette valget tilkommer representasjonsorganet, er at informasjonen skal fremstå som mest mulig nøytral. I motsatt fall vil det kunne tenkes tilfeller hvor sakkyndige utpekt av SCE-foretaket ville kunne være preget av hvem som er deres oppdragsgiver. Selv om det er liten grunn til å mistro sakkyndiges profesjonalitet, vil det for arbeidstakernes representanter fremstå som mer ”nøytral” informasjon dersom de selv har valgt hvem de ønsker oppnevnt som sakkyndige. Kostnader knyttet til bruk av minst en sakkyndig skal bæres av SCE-foretaket.

Til 9: ( Bestemmelsen implementerer del 2 bokstav g i vedlegget til SCE-direktivet)

For at medlemmene av representasjonsorganet skal få en reell mulighet for å utføre sine oppgaver, er det slått fast at de har rett til lønnet permisjon ved opplæring.

Til 10: (Bestemmelsen implementerer del 2 bokstav h i vedlegget til SCE-direktivet)

Det fastslås her at det er SCE-foretaket som skal bære representasjonsorganets utgifter i forbindelse med utførelsen av deres oppgaver. Bestemmelsen angir hvilke utgifter dette for eksempel kan være. På grunn av SCE-foretakets grenseoverskridende preg, vil det ofte påløpe utgifter i forbindelse med tolketjenester og reiser. Dette er utgifter som er nødvendige for at representasjonsorganet faktisk skal kunne utføre sitt arbeid på en skikkelig måte, og er en konsekvens av at SCE-foretaket har arbeidstakere i flere stater, ofte med ulikt språk og i ulike deler av Europa. Bestemmelsen er imidlertid ikke uttømmende ettersom den viser til at SCE-foretaket skal ”særlig dekke utgifter”. Det er imidlertid åpnet for at partene kan avtale seg bort fra dette.

I likhet med flere av de foregående bestemmelsene er dette en ordensregel som skal sikre at arbeidstakernes representanter er i stand til å utføre sine oppgaver slik det er forutsatt.

Til 11: (Bestemmelsen implementerer del 3 bokstav a i vedlegget til SCE-direktivet)

Ved etablering av et SCE-foretak gjennom omdanning, vil alle representasjonsrettigheter som arbeidstakerne hadde før omdanningen fortsette å gjelde. Det er derfor ikke nødvendig å regulere nærmere hvordan arbeidstakerne skal være representert. Dette er i samsvar med det grunnleggende prinsippet om at arbeidstakernes rettigheter ikke skal reduseres ved opprettelsen av et SCE-foretak, jf. punkt 2.2.1.

Bestemmelsen er likevel ikke til hinder for at SCE-foretaket velger en annen representasjonsform enn den opprinnelige. Man kan altså velge et ett-nivåsystem selv om selskapet tidligere var organisert med to-nivåsystem, eller omvendt.

Til 12: (Bestemmelsen implementerer del 3 bokstav b og c i vedlegget til SCE-direktivet)

Med etablering på ”en annen måte”, mener man en annen stiftelsesmåte enn omdanning, jf. ovenfor. I disse tilfellene gis arbeidstakerne, eventuelt representasjonsorganet, rett til å enten utpeke, velge, anbefale eller gå i mot et visst antall medlemmer til tilsyns- eller ledelsesorganet. Hvorvidt arbeidstakerne skal utpeke, velge, anbefale eller gå i mot, vil bero på hvilken av disse ordningene det særlige forhandlingsutvalget har besluttet at skal gjelde, jf. forskriften § 9 første ledd bokstav g. Bestemmelsen oppregner derfor alle de mulige måtene å gjøre dette på, men uten at det gis anvisning på hvilken av disse metodene som skal benyttes.

Det er ikke angitt hvor mange representanter arbeidstakerne skal ha i administrasjons- eller kontrollorganet, men det vises til den ”høyeste andel” medlemmer av administrasjons- eller kontrollorganet i de deltagende rettssubjektene før opprettelsen av SCE-foretaket. Hva som ligger i den ”høyeste andel” er vanskelig å angi klart ettersom det i enkelte tilfeller vil være to ulike størrelser (ett-nivå- eller to-nivåsystem) som skal sammenlignes. Vi viser for øvrig til kommentarene til forskriften § 8 femte ledd når det gjelder drøftelsen angående dette.

Dersom ingen av de deltagende rettssubjektene var omfattet av representasjonsordninger før opprettelsen av SCE-foretaket, skal de i henhold til ”før-etter” prinsippet heller ikke etter etableringen pålegges å innføre slike ordninger.

Til 13: (Bestemmelsen implementerer del 3 bokstav d i vedlegget til SCE-direktivet)

Det er representasjonsorganet som bestemmer fordelingen av plassene i enten administrasjons- eller kontrollorganet blant medlemmene som skal representere arbeidstakerne. Om det er et administrasjons- eller kontrollorgan plassene skal fordeles til, vil avhenge av om selskapet har valgt et ett-nivå- eller to-nivåsystem. Det er den tidligere graden av representasjon som vil angi hvor mange plasser arbeidstakerne vil få i det aktuelle organet. Bestemmelsen angir at de tildelte plassene skal fordeles ut i fra andelen arbeidstakere i hvert land.

Videre angis det i denne bestemmelsen fremgangsmåten dersom arbeidstakerne fra ett eller flere land etter dette ikke får tildelt en plass i administrasjons- eller kontrollorganet. En av plassene kan da unntas ved fordelingen og de resterende plassene fordeles ut i fra det tidligere nevnte forholdsmessighetskriteriet. Den plassen som er unntatt gis til arbeidstakerne i det landet hvor SCE-foretaket skal ha sitt forretningskontor dersom disse ikke er tildelt en plass. Hvis arbeidstakerne allerede har fått en plass, skal den isteden gis til det landet som sysselsetter flest arbeidstakere, men som likevel ikke har fått en plass i representasjonsorganet.

Når de ulike landene har fått tildelt plasser i representasjonsorganet, er det opp til det enkelte land å bestemme hvordan disse plassene skal fordeles. I Norge skjer dette ved at plassene fordeles på de deltagende rettssubjektene i fallende rekkefølge regnet etter antallet arbeidstakere i den enkelte enhet. Valget skjer etter reglene i forskriften § 3.

Til 14: (Bestemmelsen implementerer del 3 bokstav e i vedlegget til SCE-direktivet)

Denne bestemmelsen klargjør statusen til arbeidstakernes representanter i administrasjons- eller kontrollorganet. Det slås her fast at arbeidstakerrepresentantene er fullverdige medlemmer av administrasjons- eller kontrollorganet, med samme rettigheter og plikter som de øvrige representantene.

5. Økonomiske og administrative konsekvenser

5.1 For SCE-foretakene

Implementeringen av SCE-direktivet vil kunne få økonomiske og administrative konsekvenser for foretakene, ved at det kreves ressurser for å gjennomføre de ordningene for medbestemmelse som direktivet legger opp til. Det er vanskelig å anslå hva dette vil beløpe seg til. Departementet antar imidlertid at de økte utgiftene ikke vil bli uforholdsmessig store.

5.2. For det offentlige

De økonomiske og administrative konsekvensene for det offentlige vil i hovedsak være knyttet til Bedriftsdemokratinemndas rolle som tvisteløsningsorgan. Hvor store økninger forslaget vil innebære beror på utbredelsen av SCE-foretak og antall tvistesaker, og er derfor vanskelig å anslå. Den samme vurderingen gjør seg gjeldende i forhold til saker for de alminnelige domstoler.