Instruks om forståelsen av utlendingsforskriften § 197 a om behandlingsgebyr

Utlendingsdirektoratet
Justis- og politidepartementet
Politidirektoratet
Utenriksdepartementet

 

Nr. AI-25/2007

Vår ref 200702676-/AKB

Dato 5.9.2007

 

Instruks om forståelsen av utlendingsforskriften § 197 a om behandlingsgebyr

Etter utlendingsloven (utl) § 38 første ledd har departementet anledning til å instruere om lovtolking og skjønnsutøvelse. Arbeids- og inkluderingsdepartementet instruerer med dette om forståelsen av utlendingsforskriften § 197 a første ledd annen setning.

Formålet med denne instruksen er å klargjøre hvordan reglene om gebyr for søknad etter utlendingsforskriften § 22 eller § 24 om arbeids- eller oppholdstillatelse til familiemedlem skal praktiseres.

 

Bakgrunn

Utlendingsforskriften § 197 a om behandlingsgebyr ble endret med virkning fra 1. juni 2007. Endringen innebar blant annet en økning i behandlingsgebyret for første gangs søknad om oppholdstillatelse til familiemedlem etter forskriften § 22 eller § 24 fra 1 100 kroner til 3 000 kroner. Endringen innebar ingen økninger i gebyret for søknad om oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse for øvrig eller fornyelse av slike tillatelser.

Det er nå reist spørsmål om hvorvidt gebyrøkningen også gjelder for utlendinger som søker om fornyet tillatelse på nytt faktisk grunnlag.

 

Forståelsen av utlendingsforskriften § 197 a tredje punkt

Utlendingsforskriften § 197 a tredje punkt lyder:
”Ved første gangs søknad om arbeids- eller oppholdstillatelse til familiemedlem etter bestemmelsene i § 22 eller § 24 betales et gebyr på 3.000 kr.”

Departementet instruerer med dette om at bestemmelsen forstås slik at gebyret på 3 000 kroner kun skal betales for den første søknaden om arbeids- og oppholdstillatelse etter forskriften § 22 eller 24, uavhengig av om grunnlaget for tillatelsen er endret. Så lenge en søknad om ny tillatelse knytter seg til et av de to rettslige grunnlagene, vil det dermed være det lavere gebyret for ”fornyelse av slik tillatelse” etter § 197 a første ledd, første punkt som gjelder.

 

Eksempler for belysning

Forståelsen av bestemmelsen kan belyses med eksempler:

• Søkeren har hatt en forlovedetillatelse etter utlendingsforskriften § 24 første ledd bokstav a og fremmer søknad om ektefelletillatelse etter forskriften § 22 første ledd, jf. § 23 første ledd bokstav a. I dette tilfellet har søkeren allerede søkt om en tillatelse etter en av de nevnte bestemmelsene i forbindelse med forlovedetillatelsen. Søknad om ny tillatelse følger dermed gebyrbestemmelsen i § 197 a første ledd første punktum som pr. i dag er 1 100 kroner. 
   
• Søkeren har hatt en ektefelletillatelse etter § 22 første ledd, jf. § 23 første ledd bokstav a. Ekteskapet opphører og det fremmes ny søknad på grunnlag av samvær med barn, jf. § 22 første ledd, jf. § 23 første ledd bokstav j, jf. § 37 fjerde ledd. I forhold til spørsmålet om gebyr vil søkeren også i dette tilfelle allerede ha søkt en tillatelse etter § 22 eller § 24. Gebyret for søknad om ny tillatelse følger da bestemmelsen i § 197 a første ledd første punktum. (Det bemerkes her at begrepet ”første gangs søknad” i § 197 a første ledd dermed har en noe annen forståelse enn begrepet ”første gangs tillatelse” i § 37 fjerde ledd.)
   
• Søkeren har hatt en forlovedetillatelse etter utlendingsforskriften § 24 første ledd bokstav a og fremmer søknad om ektefelletillatelse etter forskriften § 22 første ledd, jf. § 23 første ledd bokstav a. Vedkommende har imidlertid giftet seg med en annen person enn den som var referanse i forlovedetillatelsen. I den grad vedkommende har anledning til å søke fra Norge, må også dette anses som en fornyelse og gebyret fastsettes i henhold til § 197 a første ledd første punkt.

Det må det stilles visse krav til sammenhengen i tillatelsene for å kunne omfattes av det lavere gebyret etter bestemmelsens første ledd første punktum. Dersom det søkes om ny tillatelse etter § 22 og § 24 etter at den forrige tillatelsen løp ut, må søknaden være å anse som en første gangs søknad. Det må i så fall betales gebyr etter bestemmelsens første ledd tredje punktum.

Forståelsen av når det skal betales gebyr som en førstegangs søknad og når det skal betales gebyr som en fornyelsessak, skal ikke ha betydning for hva som ellers er å regne som en fornyelsessak etter andre bestemmelser i utlendingsforskriften. Dette kan belyses med et eksempel:

• Søkeren har hatt en ektefelletillatelse etter § 22 første ledd, jf. § 23 første ledd bokstav a. Søknad om fornyelse sendes etter at den forrige tillatelsen løp ut. Vedkommende må da betale gebyret for førstegangssøknad i henhold til § 197 første ledd tredje punktum. Dette får imidlertid ikke betydning for vurderingen av om søknaden er å regne som en fornyelse eller første gangs søknad i andre sammenhenger, f. eks. i forhold til § 38 femte ledd om utgangspunktet for beregningen av varigheten av fornyet tillatelse.

 

Med hilsen
Thor Arne Aass e.f.
ekspedisjonssjef                    

Birgitte Ege
avdelingsdirektør

 

Kopi:
Utlendingsnemnda
Politiets sikkerhetstjeneste