Statssekretær Jan Erik Støstads innlegg på 50-års jubileumsseminaret til Forening 67 av Norsk Tjenestemannslag23. november 2005.

Først vil jeg få lov til å gratulere Forening 67 av NTL med 50 års-dagen, og takke for invitasjonen til å holde innlegg på foreningens jubileumsseminar.

Jeg tror mye av årsaken til de rød-grønnes valgseier kan tilbakeføres til utviklingen i arbeidslivet. Vår påpeking av et arbeidsliv med stadig økende krav om omstillinger og effektivisering - og ikke minst våre løfter om reversering av deler av Bondevik-regjeringens arbeidslivspolitikk – vakte tydelig gjenklang hos mange velgere. Høyresiden, som mente at fortsatt like godt vern av arbeidstakerne i et tøffere arbeidsliv er umoderne, tapte. Valgresultatet kan få meget stor virkning for framtidens arbeidsmarked, herunder maktforholdene på arbeidsplassene. Dermed vil det også ha en betydning for framtidens ledere.

Nå vil ledernes rammebetingelser, hvis vi tenker i vid forstand, avhenge av mye annet enn politiske beslutninger – særlig for ledere i privat sektor som blant annet er avhengig av utviklingen i sine produktmarker og eiernes interesser. Lederne vil, som alle andre, også være påvirket av generelle utviklingstrekk i samfunnet, og av endrede normer og preferanser i befolkningen og hos den enkelte. Blir vi alle mer individualistiske og opptatt av materielle verdier, vil også lederne bli det.

Likevel, politisk bestemte rammebetingelser betyr mye for ledernes rolle og hverdag. Jeg vil peke på noen sentrale tiltak og reformer som den rød-grønn flertallsregjeringen vil gjennomføre på arbeidslivområdet. Disse vil direkte og indirekte være med på å forme arbeidsmarkedet og ledernes rammebetingelser de nærmeste 5 – 10, og kanskje 20 årene framover. Tilslutt vil jeg forsøke å si noe litt nærmere om virkningen av denne politikken for lederne i arbeidslivet, selv om jeg nok i hovedsak må nøye meg med å legge et visst grunnlag for deres egne refleksjoner når det gjelder dette.

La meg ta den kanskje viktigste reformen først – en arbeidsmiljølov som skal være en moderne vernelov. Etter forslag fra Bondevik – regjeringen vedtok det daværende stortingsflertallet i juni i år som kjent en ny arbeidsmiljølov. Det var bred enighet om mange bestemmelser i den nye loven. Dette gjelder for eksempel fortrinnsrett for deltidsansatte ved nyansettelser i bedriftene, forbud mot diskriminering av midlertidig ansatte og deltidsansatte og utvidet oppsigelsesvern ved sykdom.

Samtidig er det en rekke bestemmelser i ”juniloven” som den nye regjeringen anser som uakseptable. Regjeringen har derfor overfor Stortinget foreslått endringer i loven før den trer i kraft 1. januar 2006.

Det gjelder særlig adgangen til midlertidig ansettelse, rett til å fortsette i stilling under tvist om oppsigelse, og endringer i reglene for arbeidstid. Regjeringen foreslår dessuten at formålsparagrafen i juniloven slik at arbeidsmiljølovens karakter av vernelov for arbeidstakere opprettholdes. Bondevik-regjeringen brakte også andre hensyn enn vern inn i lovens formålsparagraf. Etter regjeringens syn kan ikke vernebestemmelsene underordnes svingende konjunkturer eller bedriftenes økonomiske situasjon. Den foreslår derfor en formålsparagraf som er tilpasset dette synet.

Den forrige regjeringen foreslo altså at det skulle bli lettere for virksomhetene å ansette folk midlertidig, med begrunnelsen om det skulle bli lettere å komme seg i arbeid, særlig for utsatte grupper. Regjeringen mener omfanget av midlertidige ansatte er høyt nok (10 prosent i 2004). Trygge arbeidsplasser og fast arbeid er en viktig del av et inkluderende arbeidsliv. Fast arbeid må være hovedregelen i arbeidslivet. Det gir trygghet og forutsigbarhet som er nødvendig for folk. Arbeidsmiljøloven må bidra til en slik trygghet gjennom å legge til rette for fast arbeid for flest mulig. Regjeringen foreslår derfor at adgangen til midlertidige ansettelser begrenses som tidligere.

Retten til å fortsette i stilling ved tvist om oppsigelse er et viktig element i stillingsvernet. Det gjør det mulig for arbeidstakeren å holde på stillingen dersom oppsigelsen skulle bli kjent ugyldig. Regjeringen vil derfor omgjøre den begrensningen som den forrige regjeringen fikk igjennom. Det vi si at arbeidstaker skal ha rett til å fortsette i stillingen helt til det eventuelt foreligger en rettskraftig dom om at oppsigelsen er gyldig.

Bondevik-regjeringen svekket vernet i arbeidstidsbestemmelsene i flere omganger. For den nåværende regjeringen er det viktig at arbeidstidsbestemmelsene støtter opp om målene om et helsefremmende og inkluderende arbeidsliv. Overtid kan være bra og nødvendig, men må være forsvarlig. Endringene i overtidsbestemmelsene som Bondevik-regjeringen fikk igjennom i 2003 med adgang til å inngå individuelle avtaler om overtid, er uheldig. Det vil åpenbart bidra til å legge press på arbeidstakerne og svekke organisasjonenes muligheter til å ivareta medlemmenes interesser på arbeidsplassene. Regjeringen vil derfor innføre regler som både begrenser de lengste arbeidsøktene og de lange periodene med mye overtid. Dette gjøres ved at arbeidstidsreglene fra før 2003 gjeninnføres i det vesentligste.

Det er med andre ord ikke snakk om dramatiske endringer i rammebetingelsene for norsk næringsliv, slik man av og til får inntrykk av i den offentlige debatten om disse spørsmålene. Vi viderefører og moderniserer arbeidsmiljøloven på det gjeldende verdigrunnlaget. Det dramatiske ville vært å gjennomføre Bondevik-regjeringens forslag til arbeidsmiljølov.

Regjeringen tar også sikte på å komme tilbake med en ny proposisjon med endringer i arbeidsmiljøloven i løpet av 2006 i forbindelse med spørsmål om regulering og ikrafttredelse av varsling/ytringsfrihet i arbeidsforhold. I den sammenhengen vil departementet også vurdere om det er behov for ytterligere endringer blant annet i reguleringen av passivt arbeid/hjemmevakt og valgretten ved virksomhetsoverdragelse. For disse bestemmelsene har departementet nå valgt å videreføre gjeldende rett, fordi eventuelle endringer krever ytterligere utredning og høring.

Regjeringen vil videre foreslå at Stortinget opphever vedtaket fra juni om statens embets- og tjenestemenn før den nye tjenestemannsloven trer i kraft ved årsskiftet. Reglene i gjeldende tjenestemannslov vil med andre ord foreløpig bli videreført. Ordningene for medvirkning i tilsettingsprosessene og ventelønnsordningen som har vært et viktig element i flere omstillingsprosesser i staten, vil heller ikke falle bort fra nyttår. Regjeringen tar sikte på en grundig vurdering av loven i 2006, og vil i denne vurderingen trekke inn de ansattes organisasjoner.

La meg så kort nevne Intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv

(IA-avtalen) - et annet viktig element i regjeringens arbeidslivspolitikk. Denne avtalen mellom regjeringen og partene har vært et virkemiddel for å stimulere og legge forholdene til rette for at flere skal stå i arbeid. Avtalen som har som mål å redusere sykefraværet, øke yrkesdeltakingen blant personer med redusert funksjonsevne og øke den reelle pensjoneringsalderen, løper ut ved utgangen av 2005. Regjeringen vil i det videre arbeidet med et inkluderende arbeidsliv bygge videre på IA-avtalen og er nå i ferd med å vurdere resultatene og hvordan samarbeidet med partene skal videreføres på dette området.

Før sommerferien vedtok Stortinget også en gjennomgripende reform av den norske arbeids- og velferdsforvaltningen. Vi kaller dette nå NAV-reformen. Det statlige ansvaret, som i dag er delt mellom Aetat og trygdeetaten, skal samles i en ny etat; arbeids- og velferdsetaten. Den nye statlige etaten skal sammen med kommunene, etablere ett felles arbeids- og velferdskontor i alle landets kommuner. Den nye regjeringen har store forhåpninger til den nye reformen. Målet er at den skal være med på å styrke tilknytningen til arbeidslivet for grupper som i dag står utenfor eller står i fare for å falle ut av arbeidslivet.

Departementet har hatt forslag til ny lov om arbeids- og velferdsforvaltningen på høring med høringsfrist 14. november. Lovendring er nødvendig for å etablere og regulere den nye statsetaten og for å gi et rettslig rammeverk for det lokale samarbeidet mellom statsetaten og kommunene. En ny organisering av arbeids- og velferdsforvaltningen vil være en viktig del av en helhetlig arbeids- og inkluderingspolitikk, med et inkluderende arbeidsliv, tilrettelegging for den enkelte bruker og insentiver til å søke arbeid som sentrale strategier.

Arbeidslivet i framtida vil også preges av politiske myndigheters holdninger og tiltak i forhold til sosial dumping. Regjeringspartiene stiller seg i Soria Moria-erklæringen positive til arbeidskraftinnvandringen som kommer som følge av EU-utvidelsen. Økt tilgang på arbeidskraft er positivt for norsk økonomi, og har trolig bidratt til å avhjelpe mangelen på arbeidskraft for eksempel i bygg- og anleggsbransjen. Det er imidlertid en klar forutsetning at de som kommer sikres ordentlige lønns- og arbeidsvilkår. Tjenesteimport har ikke overgangsregler. Det gir større mulighet til å avlønne medbrakte arbeidstakere dårligere enn det norske lønnsvilkår tilsier. Sosial dumping er uakseptabelt, og vil hvis det blir utbredt, sette den norske arbeidslivsmodellen i fare. Regjeringen vil derfor i samarbeid med partene i arbeidslivet føre en offensiv politikk på dette området.

Arbeidsmarkedet knyttet til offentlig sektor, og ikke minst ledernes hverdag, påvirkes også av tilførselen av midler til offentlige tjenester og måten man velger å fornye på. Regjeringen anser en sterk og sunn kommuneøkonomi som et viktig forutsetning for et godt velferdstilbud i hele landet. Regjeringens forslag til endringer i Bondevik-regjeringen forslag til statsbudsjett for 2006, innebærer således et kraftig løft for kommunene. Regjeringen vil imidlertid også ha sterk fokus på forbedring og fornying av offentlig sektor. Fornyingsarbeidet vil bli preget av verdigrunnlaget i Soria Moria-erklæringen, som har inkludering, brukermedvirkning og næringsutvikling som sentrale pilarer.

Regjeringens arbeid med fornyelse av offentlig sektor vil foregå i nært samarbeid med de ansatte og deres organisasjoner. Dette vil i stor grad være nytt i forhold til situasjonen under Victor Norman, Morten Meyer og Bondevik II.

Norge er antakelig, som vi ofte hører, et av verdens beste land å leve i. Vi i Arbeiderpartiet liker å si at dette skyldes velferdsmodellen som ble bygget opp etter annen verdenskrig, og som for øvrig den etterfølgende taler Per Kleppe hadde et ikke ubetydelig medansvar for. Vi har et nærings- og arbeidsliv preget av høy produktivitet og verdiskapning, og samtidig høy sysselsetting. Presset som følge av globalisering, økt konkurranse og teknologiske endringer, som riktignok ikke er nye fenomener, stiller økende krav til lønnsomhet i privat sektor som bedriftene ikke kan fri seg fra, i og med at norsk næringsliv lever i en internasjonal virkelighet.

Vi står her overfor en grunnleggende utfordring: hvordan skal vi forene et krav om stadig økende effektivitet og lønnsomhet i næringslivet med behovet for et godt og inkluderende arbeidsliv med plass til alle – ikke bare til dem som kan yte hundre prosent hele tiden. Vi har vel klart denne utfordringen rimelig bra de siste ti-årene, men kanskje endrer utfordringen noe karakter, og kanskje blir den enda større. Uansett må den tas på alvor.

Det er et tankekors at vi i dag har mange hundre tusen personer i yrkesaktiv alder på ulike trygde- og stønadsordninger. Det dreier seg om uføretrygd, sykepenger, rehabilitering, attføring, arbeidsledighetstrygd og sosialstønad.

Regjeringen vil arbeide for at så mange som mulig av de som i dag lever på ulike trygde- og stønadsordninger og befinner seg i ”utkanten av” arbeidsmarkedet, kommer i arbeid eller arbeidsrettede tiltaksløp. Ikke minst er det viktig å motvirke tilstrømmingen til uføretrygd. Når en person har vært lenge utenfor det ordinære arbeidslivet, er det gjennomgående svært vanskelig å komme tilbake i jobb.

Regjeringen vil til neste år legge fram en stortingsmelding om arbeid og velferd. Her vil vi bl.a. drøfte effektive og gode virkemidler for arbeid, aktivitet og inkludering i arbeids- og samfunnslivet. Vi kan også se på dette som å fylle den organisatoriske NAV-reformen med arbeids- og velferdspolitiske mål og virkemidler.

Jeg er kommet til avslutningen. Temaet for innlegget er ikke det enkleste. Jeg har likevel forsøkt å dra fram noen sider ved den nye regjeringens politikk som jeg tror vil være viktige også for framtidas ledere. Spesielt mener jeg at god sikring av arbeidstakernes rettigheter ikke er umoderne, men heller en forutsetning for en god langsiktig forvaltning av oss som arbeidstakere – og dermed også en viktig rammebetingelse for lederne.

De fleste vil nok dessuten spå at det vil bli stilt stadig økende krav til ledere – slik vi er blitt vant til opp gjennom årene. Det gjelder generelt kunnskapsnivå, kunnskap om den aktivitet lederen har ansvaret for – men også – ikke minst – sosial kunnskap og kunnskap om det å være god leder.

Så kravene på lederne vil fortsette å øke. Men det betyr også at vil må ha fokus på å dyktiggjøre lederne. Ingen – heller ikke ledere - gjør en god jobb bare ved å bli stilt krav til, selv om krav er nødvendig. Skal vi få gode ledere, må lederne også få tilstrekkelig støtte. For eksempel må toppledere vise sine mellomledere tillit og gi dem mulighet til videreutvikling.

Jeg har forsøkt å svare litt – kanskje mest indirekte – på det tittelen spør om, nemlig rammebetingelser for framtidens ledere i norsk arbeidsliv. La meg avslutte med å si at et kanskje vel så godt spørsmål er ”Hvilke ledere ønsker vi oss og hvordan skal vi skaffe oss dem”? For eksempel er ikke alle like godt fornøyd med den måten ihvertfall en del ledere har framstått de seinere årene. Jeg skal ikke forsøke å svare på dette nå, men vil likevel peke på at jeg tror et sosialdemokratisk verdigrunnlag i samfunnet og politikken kan være en nødvendig betingelse, eller i det minste bidra vesentlig til, at vi får gode ledere, ledere som driver sine bedrifter og offentlige virksomheter godt, men som også klarer å trekke inn hensynet til samfunnet utenfor på en klok måte. Så er selvsagt ikke et sosialdemokratisk verdigrunnlag en tilstrekkelig betingelse for at vi får gode ledere. Av de mange andre forutsetningene skal jeg helt til slutt bare peke på èn, nemlig at jeg tror at høy organisasjonsgrad på begge sider av arbeidsmarkedet er et viktig moment. Ikke minst vil en sterk og ansvarlig fagbevegelse spille en viktig rolle i framtidas arbeidsliv, også for å at vi som samfunn kan frambringe de lederne vi trenger.

Med dette vil jeg igjen gratulere med 50-års dagen og ønske lykke til med seminaret.