Å se innvandringspolitikk og velferdspolitikk i sammenheng, krever at man har flere tanker i hodet på en gang. Det er ikke alltid like lett i et mediebilde som har behov for forenklinger og som selger best på kriser og skandaler. Slik er det også i sommerens mediebilde. Media er til og med bekymret for at det å ha et helhetsperspektiv skal bli for mye for meg!

Jeg har ansvaret både for at Norge har en regulert innvandringspolitikk, og for at vi fører en raus velferdspolitikk som inkluderer alle som bor i Norge. For denne regjeringen er helhetsperspektivet viktig. Vår evne til å integrere nyankomne flyktninger og innvandrere og å skape et inkluderende samfunn vil være utslagsgivende for videreutvikling av velferdsstaten.

Vi finner innvandrere i Norge i så å si alle lag av befolkningen. Men vi finner altfor mange innvandrere fra ikke-vestlige land blant dem vi kaller fattige i Norge. Arbeidsledigheten er fortsatt tre ganger høyere hos innvandrere enn for befolkningen som helhet, og deltakelse i arbeidsstyrken er lav for mange grupper. De samme skjevhetene finner vi igjen blant dem som er avhengige av sosialhjelp. Tre av ti barn med innvandrerbakgrunn lever i husholdninger med vedvarende lav inntekt. Velferdspolitikken må ha virkemidler som kan bidra til å løse disse problemene. Et grunnleggende premiss er imidlertid at for at dette skal fungere, må den enkelte bidra ut fra egne evner. Det betyr blant annet at innvandrere, både kvinner og menn, må lære seg norsk og skaffe seg de kvalifikasjoner som norsk arbeidsliv krever.

Samfunnets bidrag er individuelt tilpasset kvalifisering gjennom introduksjonsprogram, rett og plikt til norskopplæring, satsning på arbeidsmarkedstiltak og kamp mot diskriminering. Kommune og stat må rekruttere innvandrere. I statsforvaltningen og til de statseide bedriftene har jeg gitt et pålegg om å innkalle minst én søker med innvandrerbakgrunn til intervju ved tilsettinger, forutsatt at søkeren er kvalifisert. Jeg vil også oppfordre de største private bedriftene til å ta liknende grep. Men også det sivile samfunn må bidra. De frivillige organisasjonene må bidra med sin kunnskap og sitt engasjement, for at de som kommer nye til Norge skal klare å finne fram i sitt nye samfunn, og for å skape arenaer der mennesker kan møtes. Det er i møter mellom mennesker at samfunnet skapes og lojalitet bygges opp. Det sivile samfunn spiller derfor en uvurderlig rolle i framveksten av et inkluderende samfunn.

Regjeringen vil styrke samfunnets bidrag. Til høsten legger jeg fram trinn en i regjeringens handlingsplan for integrering og inkludering. Her tar vi tak i fire områder: Arbeid, oppvekst, utdanning og språk, likestilling og deltakelse.

I tillegg skal innsatsen mot rasisme og diskriminering være et gjennomgående tema i planen.

Innholdet i planen er grundig drøftet i dialog blant annet med innvandrerbefolkningen og arbeidslivets parter. Det er bred enighet blant dem som har deltatt i dialogen om de temaer som tas opp. Likeså er det enighet om at hovedfokus skal være deltakelse i arbeidslivet og barn og unge.

Deltakelse i arbeidslivet løser ikke alle problem, men det legger premisser for å kunne ta fatt på andre områder. Arbeid gir inntekt, og ikke minst bidrar det til respekt fra omgivelsene og selvrespekt for den enkelte å kunne sørge for seg og sine. Barn og unge er vår viktigste ressurs for framtida og denne ressursen må forvaltes med klokskap og omtanke fra foreldre og samfunnet.

Mange innvandrerforeldre er bekymret for barna sine, og vi må i fellesskap sikre at barn med innvandrerbakgrunn også blir vinnere i skole og arbeidsliv. Tiltak i handlingsplan skal bidra til dette.