Mangfold som ressurs i arbeidslivet

Sammendrag av tale holdt av arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen på konferansen "Mangfoldsløftet", Oslo 16. mai 2006.

Det er en stor glede å kunne åpne konferansen "Mangfoldsløftet". Inkludering av personer med innvandrerbakgrunn er et viktig tema, og noe jeg jobber mye med. For meg er det spesielt viktig at staten går foran med et godt eksempel. Hvis vi skal klare å møte utfordringene med å inkludere personer med innvandrerbakgrunn i arbeidslivet, må staten være brekkstang. Jeg vil utfordre dere som sitter her i dag til å bidra til at staten kan gå foran i rekrutteringen av personer med innvandrerbakgrunn!

Jeg vil begynne med å snakke litt generelt om innvandrernes situasjon på arbeidsmarkedet. Vi har et godt arbeidsmarked i Norge. Sysselsettingen øker kraftig. Arbeidsledigheten i Norge er ikke høy sammenliknet med andre land, og ledigheten for innvandrerbefolkningen er heller ikke høy sammenliknet med andre land. De aller fleste innvandrere i Norge har en jobb å gå til. Og når sysselsettingen øker generelt, øker den også for innvandrerbefolkningen.

Men selv om ledigheten totalt ikke er veldig høy, er ledigheten for innvandrerbefolkningen tre ganger så høy som for befolkningen for øvrig. I fjerde kvartal i 2005, var ledigheten 8,4 prosent for innvandrerbefolkningen, mot 2,6 prosent hos den øvrige befolkningen. Og dette må vi gjøre noe med.

Vi må også være klar over at det er variasjoner når det gjelder sysselsetting mellom ulike grupper, og stor forskjell i sysselsettingen ut fra hvilken landbakgrunn man har: For eksempel hadde innvandrere fra land som Chile, Filippinene, Ghana, India og Kroatia en sysselsetting på over 60 prosent (sammenliknet med hele befolkningen på cirka 69 prosent). Lavest sysselsetting finner vi blant innvandrere fra Somalia og Afghanistan, med henholdsvis 27 og 29 prosent.

Forskjellene i sysselsetting mellom ulike grupper skyldes blant annet at noen grupper har bodd i Norge i kort tid, noen har flyktet under dramatiske omstendigheter og trenger noe tid før de finner seg til rette.

Så noen ord om ungdom. Det er vanskeligere for ungdom med innvandrerbakgrunn å finne jobb enn annen norsk ungdom. Av de 387 000 menneskene som tilhører innvandrerbefolkningen, er cirka 131 000 under 25 år. Dette gjelder både 1. og 2. generasjons innvandrere. Cirka 68 000 barn og unge er født i Norge med foreldre født i utlandet. Innvandrerbefolkningen er ung, mange er i ferd med å avslutte utdanningen sin og står på terskelen til arbeidsmarkedet.

Dette er juvelen av norsk ungdom. Dette er ungdom som er dedikerte og målbevisste, og de vet at om de skal lykkes, må de være best – og det er de. Derfor må vi gripe dem nå. Vi får bare én sjanse til å gi ungdom som er født eller oppvokst i Norge og som har hele utdanningen sin fra Norge, de samme muligheter som annen ungdom, og det er nå. Greier vi ikke å innfri forventningen om like muligheter på arbeidsmarkedet for ungdom med innvandrerbakgrunn, svekker vi fremtidstroen og troen på at egeninnsats nytter for de kommende generasjoner med innvandrerbakgrunn. Og om vi ikke griper dem, vil noen andre gjøre det. Også i Europa er arbeidsmarkedet preget av mangel på kvalifisert arbeidskraft. Når vår ungdom ikke får jobb her, vil vi oppleve at de reiser ut av landet for å få den jobben de vil ha.

På grunn av situasjonen på arbeidsmarkedet i Norge i dag, har vi gode muligheter til å lykkes med å inkludere ungdom med innvandrerbakgrunn på arbeidsmarkedet. Vi må imidlertid sette inn aktive og konkrete tiltak for å nå dette målet.

Det finnes flere måter å legge til rette for økt rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn til arbeidslivet. Grunnleggende kvalifisering av innvandrere er viktig, men for en del mennesker er ikke dette tilstrekkelig for å få innpass på arbeidsmarkedet.

Vi må i tillegg rette en innsats inn mot holdninger blant arbeidsgivere. Arbeidsgivere, statlige, kommunale og private må være seg sitt ansvar bevisst og å ha en aktiv strategi for å ansette flere med innvandrerbakgrunn. Det er nødvendig å bli bevisst hvilke ressurser som finnes blant ungdom med innvandrerbakgrunn.

Mangfold er en ressurs i arbeidslivet, og det er viktig at alle ressursene i samfunnet utnyttes. Personer med innvandrerbakgrunn kan bidra med nye tenkemåter, kunnskap i andre språk og kulturer og andre erfaringer. Alle arbeidsplasser trenger folk som tenker ulikt ”flertallet”.

I et samfunn preget av mangfold er det nødvendig at den offentlige forvaltningen er et speilbilde av samfunnet. En forvaltning som ikke speiler befolkningssammensetningen vil ha problemer med å levere gode og målrettede løsninger på de utfordringene dagens samfunn står overfor. Mangfold i sammensetningen av arbeidsstyrken er en effektiv strategi for å hente inn ny kunnskap, kulturell og praktisk erfaring og bedre målgruppeforståelse.

Samtidig er mangfold selvsagt forbundet med utfordringer. Vi skal være bevisst disse utfordringene, men heller ikke dramatisere dem. Jeg har vært på besøk på Posten, og sett hvordan de har løst muslimske medarbeideres ønske om bønnerom. Her har de bygd et rom der de som ønsker det, kan komme for å be. Dette er et spørsmål som mange kan se som problematisk, men som i praksis er veldig ukomplisert. Og det fører til mer mangfold, og til at Posten får de ansatte de ønsker seg.

Hva bør dere, som statlige toppledere, gjøre for å rekruttere flere personer med innvandrerbakgrunn? I statsforvaltningen er arbeidsgivere pålagt å innkalle minst én søker med innvandrerbakgrunn til intervju ved tilsettinger, forutsatt at søkeren er kvalifisert. Dette har gitt gode resultater. Fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys vil redegjøre nærmere for dette tiltaket i sitt innlegg.

Jeg hadde tidligere i år et møte med direktørene for heleide statlige virksomheter, som NSB, Helseforetak og Posten. Der oppfordret jeg dem til å ta sitt ansvar og til å ha en aktiv satsing for å rekruttere innvandrere. Blant annet ba jeg om at også disse virksomhetene pålegger seg selv å gjøre som statsforvaltningen; å innkalle minst én person med innvandrerbakgrunn til intervju, forutsatt at han eller hun er kvalifisert til stillingen.

Jeg vil også invitere ledere av de store bedriftene i Norge, som Statoil og Hydro , til et møte for å diskutere og oppfordre til en bevisst og aktiv rekrutteringspolitikk. Jeg vil også ta opp de samme problemstillingene med kommunesektoren.

I tillegg til at vi må arbeide for at innvandrere og deres etterkommere får jobb, må vi også ha fokus på at innvandrere og deres etterkommere får tilgang til alle typer jobber. Et delt arbeidsmarked hvor personer med innvandrerbakgrunn kun får jobb i noen få bransjer og stenges ute fra resten av arbeidsmarkedet, er ikke ønskelig og kan ikke aksepteres. Det må være like muligheter til forfremmelse, nye oppgaver, mer ansvar og lederoppgaver for alle, uavhengig av etnisk bakgrunn.

Min utfordring til dere er at dere skal sørge for mangfold når det gjelder sammensetningen av arbeidstokken. Jeg forventer også av dere som ledere i staten at dere følger opp regjeringens politikk om å bli verdens mest inkluderende samfunn. Det betyr i praksis:

• Dere som sitter her i dag har et ansvar for å stille til disposisjon lærlingeplasser og praksisplasser. Her er det offentlige en sinke.
• Dere må fortsatt aktivt ta i bruk ordningen med å innkalle minst én kvalifisert søker med innvandrerbakgrunn til intervju.
• Ansatte i statlige virksomheter bør gjenspeile befolkningen der de er lokalisert. I Oslo betyr det at en av fem tilsatte skal ha innvandrerbakgrunn.

Statlige virksomheter bør gå foran med et systematisk opplegg som viser at mangfold lønner seg. Dere blir herved utfordret til å forplikte virksomheten gjennom å sette konkrete mål for andel med innvandrerbakgrunn. Det er viktig å tenke gjennom rekrutteringen på ulike nivåer, også i ledelsesfunksjoner. Virksomheten bør utarbeide en plan for måloppnåelse og rapportere i forhold til denne. En defensiv holdning, slik NHO har tatt til orde for den siste tiden, skaper ikke bedre integrering og inkludering: Vi kan ikke bare håpe det beste, men må jobbe aktivt for å få resultater!

Jeg har derfor klare forventninger til statlige ledere om at dere følger opp disse utfordringene. Og dette budskapet er det ikke bare jeg som inkluderingsminister som fremmer. Det er regjeringens mål at Norge skal være et inkluderende samfunn og da må alle gjøre en innsats!

Hvordan dere som statlige lederne forvalter dette oppdraget, vil bli fulgt opp. Det gjelder ikke bare de 32 statlige bedriftene som tidligere i år ble kalt inn og fikk et oppdrag av meg – også øvrige statlige virksomheter vil bli etterprøvd for å sikre at vi oppnår resultater!

Virksomheter som trenger veiledning vil jeg oppfordre til å ta kontakt med relevante miljøer. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet kan gi veiledning når det gjelder rekruttering. Likestillings- og diskrimineringsombudet skal dessuten bygge opp en særskilt veiledningstjeneste.

Jeg håper dere her i dag vil få inspirasjon og ny kunnskap til arbeidet med å styrke rekrutteringen av personer med innvandrerbakgrunn og det å lede inkluderende statlige virksomheter.

Lykke til med dette viktige arbeidet!