Tale for nye statsborgere

Tale holdt av arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen ved den første statsborgerseremonien i Oslo Rådhus, 17. desember 2006.

Kjære nye statsborgere,

La meg få begynne med å si: Gratulerer med dagen. Det er tross alt ikke hver dag man får et nytt statsborgerskap. For mange av dere er antakelig denne dagen en merkedag på lik linje med andre store begivenheter i livet. Det er også en historisk begivenhet for meg, siden det er første gang vi har et slikt arrangement i Norge.

I sakens anledning vil jeg gjerne si noen ord om å høre hjemme et sted. Det er en assosiasjon som mange knytter til statsborgerskap, vil jeg tro, at den signaliserer hvor man hører til. Statsborgerskap kan i hvert fall gi sterke signaler om emosjonelle eller praktiske bånd - men den trenger ikke gjøre det. Det er det nok mange av dere som vet. De fleste har vel hatt et statsborgerskap før, og kan ha hatt ulike følelser knyttet til dette. For noen betyr et statsborgerskap veldig mye. Den kan spille en vesentlig rolle i deres selvforståelse, eller hvordan de forstår sin identitet på. For andre er det mindre viktig. Den er bare en formalitet, og knapt nok det. Jeg er sikker på at blant alle dere som har møtt opp her i dag, finner vi begge disse standpunktene og nesten alle mulige mellomstandpunkter.

Et nytt statsborgerskap betyr først og fremst en endret rettslig status. Om det betyr noe mer eller ikke er det dere selv som avgjør. Og slik skal det også være.

Å bli norsk statsborger trenger nemlig ikke bety at man gir avkall på tilknytning til sitt fødested eller stedet man vokste opp på. Det er mulig å føle seg hjemme flere steder og i flere land.

Jeg vil gjerne benytte denne muligheten til å advare dere litt mot noe som dere kanskje allerede har opplevd noen ganger. Nemlig at folk spør dere hvor dere føler dere hjemme. Det kan være at dere møter folk som forsøker å avkreve entydige svar og få dere til å si at du føler deg mer hjemme i Norge enn i Pakistan, eller Vietnam eller Kina – eller omvendt. Det er mulig at noen av dere vil synes at det er helt greit å måtte velge ett sted, og si at dette er mitt hjem. Men jeg vil at dere skal vite at det ikke er nødvendig å velge bort ett av stedene eller ett av landene. Fra i dag av er dere norske statsborgere med alt det innebærer av rettigheter og plikter i henhold til norsk lov og internasjonale konvensjoner – men dere kan fortsatt ha flere hjem.

Troskapsløftet dere skal avgi er ment som en personlig handling som symboliserer de formelle båndene dere i dag etablerer med Norge og det norske samfunnet. Som medborgere har vi alle ansvar for at landet vårt fortsetter å utvikle seg og at samfunnet vårt går i takt med menneskerettighetene. Men det er ingen motsetning mellom dette og å fortsatt ha emosjonelle bånd til flere steder. Faktisk, tror jeg, så kan dette være en styrke for dere som individer og et gode for oss som nasjon.

Det er en kjent forfatter som en gang har sagt noe veldig lurt om dette med tilhørighetsfølelse, eller det å ha røtter et sted. Han sa at ”røtter er bare en konservativ myte, konstruert for å holde oss på plass”. Vi har en tendens til å snakke om oss selv som om vi var trær eller busker, eller en eller annen plante, som rent fysisk må slå rot et sted. Dette er i beste fall en upresis måte å snakke om mennesker på. Vi har jo føtter. Det er jo blant annet dét som tillater migrasjon i utgangspunktet.

Men vi skal jo ikke underslå heller at vi som mennesker kan ha behov for å føle en viss tilhørighet til en gruppe mennesker og ofte også til spesifikke steder. For mange kan det bli en utvidet definisjon av hvem de er. Jeg er for eksempel Hanssen fra Nord-Trøndelag. Men det betyr ikke at Oslo ikke kan være hjemme for meg. Nå er jo ikke den geografiske avstanden mellom Nord-Trøndelag og Oslo helt sammenlignbar med de avstandene som mange av dere har til landet eller byen eller stedet dere ble født. Men lange avstander trenger ikke å være et hinder i å føle tilhørighet til flere steder eller til flere folk.

I en stat som Norge, der befolkningen blir stadig mer sammensatt og mangfoldig, vil også mangfoldet i identiteter fortsette å øke. Begreper som norsk-pakistaner, norsk-iraker eller norsk-bosnier er med på å illustrere dette. De rommer denne opplevelsen mange kan ha av å ha flere tilhørigheter og flere identiteter. Målet til regjeringen er at alle i Norge i størst mulig grad selv skal kunne velge hvordan de skal forme sin framtid, hvordan de vil uttrykke seg og hvordan de vil definere seg selv. For at vi skal lykkes forutsetter det også at dere benytter dere av de mulighetene som finnes til å utnytte deres eget fulle potensial som mennesker. Jeg skal ikke underslå at det finnes utfordringer på dette feltet. Det finnes personer i Norge som har ambivalente følelser til folk som er annerledes enn dem selv. Dette er en utfordring for regjeringen, og for samfunnet. Det er et mål for oss i regjeringen at dere skal nå deres fulle potensial som individer så fort og smertefritt som mulig.

Det er viktig, både for dere som nye statsborgere og oss som regjering, at dere dyrker den evnen dere har til å omstille dere til nye omstendigheter. En del av dere har flyttet over veldig lange avstander. Kanskje flere ganger. Den følelsesmessige utfordringen dette kan være, tror jeg at det er mange som undervurderer. At dere har evnet å flytte på denne måten og omstille dere til nye forhold, er et tegn på den sosiale kompetansen dere har. Nå som dere er norske statsborgere håper jeg at dere vil investere denne kompetansen i utviklingen av landet vårt. For noen av dere vil dette si å fortsette å investere sin sosiale kompetanse i landet, for en del har tross alt bodd her en stund uten å velge norsk statsborgerskap. I dag formaliserer dere båndet mellom dere og Norge. Dere inngår en slags samfunnskontrakt, med gjensidige rettigheter og plikter, der deres innsats og vårt arbeid er like viktig. Idealet om like muligheter, rettigheter og plikter for innbyggerne tilser at det er ønskelig at innvandrere som blir permanent boende i Norge, blir norske statsborgere.

Til slutt vil jeg gjerne også si takk. Takk for at dere valgte Norge som ett av deres hjem.

De ressursene og den kompetansen som dere representerer er noe vi trenger i en globalisert hverdag. Dere vet hva det vil si å høre hjemme flere steder. Mange av dere kan et språk som ikke mange andre nordmenn kan. Dere har førstehåndsinnsikt i en kultur som andre nordmenn kanskje bare har overfladiske kunnskaper om. Mange av dere har allerede en fagkompetanse innen ett eller flere felt, mens andre kanskje vil få det etter hvert.

Med de erfaringene dere har vet dere med andre ord noe som mange andre ikke vet. Dere kan noe som mange andre ikke kan. Hele det mennesket hver og en av dere er, representerer en potensiell berikelse av samfunnet vi lever i. Derfor gleder jeg meg spesielt over at dere er her, og over det dere vil kunne bidra med for landet vårt.

Så, kjære nye statsborgere: Velkommen hjem og gratulerer med dagen.