Åpningstale ved utstillingen ”Våre hellige rom” i Internasjonalt Kulturmuseum i Oslo

Deres Kongelige Høyhet Kronprinsesse Mette Marit, Internasjonalt kulturmuseum, kjære alle sammen.

Jeg vil gjerne begynne med å takke Internasjonalt Kulturmuseum for at dere har denne utstillingen. Det er en unik utstilling. Kunnskap om hverandre og hverandres religion øker forståelsen og reduserer fordommer mellom mennesker. Inkludering er vanskelig, for ikke å si umulig, om vi ikke også jobber mot de forutinntatte holdningene vi kan ha overfor våre medmennesker. 

Daglig ser vi at troende møter på praktiske utfordringer i hverdagen for å kunne utøve sin religion. Dette kan arte seg på mange måter alt fra å ha et sted å be, få tak i mat man kan spise og gå kledd slik man selv ønsker.

Vi ser at for mange jøder byr det på utfordringer å få tak i matvarer som oppfyller de religiøse vilkårene. Vi har sett muslimske trossamfunn leie gamle lagerbygninger for å bruke de som gudshus. Vi har sett at sikher flytte sine helligdager til helgene for å kunne markere dem.

Samtidig har vi, både som samfunn og som myndigheter et ansvar for å bidra til å løse disse utfordringene. Dette er en viktig del av inkluderingspolitikken.

Noen vil kanskje si at det som i størst grad skiller det sekulære fra det religiøse, er nettopp det vi ser i denne utstillingen her. Nemlig oppfattelsen av at noe er ”hellig”. Det er ikke riktig, mener jeg.

Ofte forståes hellighet som en egenskap ved personer, gjenstander, steder, handlinger, ord eller forestillinger som vanligvis er knyttet til en guddom og som er religiøst opphøyet.

Men også sekulære kan holde visse verdier eller tradisjoner hellige. Noe som er ukrenkelig, dyrebart og umistelig. Noe som ikke må vanæres, men behandles mer ærefrykt og dyp respekt. Denne forståelsen trenger altså ikke å være knyttet til religion, eller til tro. For hellig kan også bety noe ikke-religiøst.

Spørsmålet er hva man holder hellig. Det er det som kan variere.

Dette ble satt på spissen under karikaturstriden i første halvdel av 2006. Her så vi, blant annet, at en del troende på den ene siden holdt islams siste profet mer hellig enn ytringsfriheten. Mens en rekke andre, både religiøse og sekulære stemmer, mente at ytringsfriheten var noe av det aller helligste vi har.

Likevel opplever nok mange begrepet ”hellig” som noe særegent religiøst. Dette kan være med på å skape avstand mellom folk som oppfatter seg som sekulære, og folk som oppfatter seg som religiøse. At vi tror at vi har så grunnleggende forskjellig virkelighetsforståelse.

Her i Vesten har mange lenge trodd at fornuft og vitenskap ville utkonkurrere religion. Dette har vist seg å være sannhet med store modifikasjoner. Deler av verden er nok sekularisert i den betydning at religiøs autoritet er svekket, men religion har ikke blitt borte av den grunn.

Ikke minst derfor er utstillinger som denne viktige. På denne måten blir seks religioners hellige rom tilgjengelige for flere enn de som vanligvis oppsøker disse.

Hadde jeg hatt en hang for klisjeer ville jeg sagt at denne utstillingen bygger broer mellom religionene, og mellom det religiøse og det sekulære. Men det har jeg ikke tenkt å si. Forutsetningen for at man skal bygge bro, er at det eksisterer en avgrunn som broen må bygges over. Og det gjør det ikke her. Ikke egentlig. Ikke hvis vi ser etter.

Med disse ordene vil jeg gjerne gratulere dere så mye med ustillingen og ønske dere lykke til.