Forskjells-Oslo

Innlegg av arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen, publisert i Dagsavisen 9. juni 2007

Oslo Høyre har satt i gang en debatt om byens evne til å inkludere innvandrerbefolkningen.   Det som nå skjer i Groruddalen er et godt utgangspunkt for å diskutere hva slags politikk som faktisk virker.

Et av Oslos kjennetegn er store forskjeller i levekår. Forskjellene tegner seg skarpere her enn i resten av landet. 

Groruddalen er blant områdene som ligger i feil ende av levekårsskalaen. Mange trives i Groruddalen. Ifølge en Fafo-rapport opplever innbyggerne lite vold, hærverk og kriminalitet. Men befolkningen skårer dårligere på helse, bolig, utdanning og arbeid enn gjennomsnittet.  Blant personer med innvandrerbakgrunn er det en større andel som har særlig dårlige levekår. Mer enn 30 prosent av beboerne i Groruddalen har innvandrerbakgrunn.  

Regjeringen og Oslo kommune inngikk i januar i år en langsiktig samarbeidsavtale for Groruddalen. I Hovedstadsmeldingen inviterer regjeringen Oslo kommune til et tilsvarende samarbeid i Bydel Søndre Nordstrand.  Bydelen har vokst raskt og har relativt mange beboere med levekårsutfordringer. 

Tiltakene for å inkludere innvandrerbefolkningen er bare en del av satsingen i Groruddalen Like viktig er det å gjøre noe med trafikken. Poenget er at vi gjør det samtidig. Mens tradisjonelle tiltak tar sikte på å løse et enkeltproblem, tar vi denne gangen fatt i Groruddalen og menneskene som bor der. Målet å gi området et løft. Vi må snu den negative utviklingen.. Gode resultater fra andre europeiske storbyer, gjør at vi har stor tro på denne type områdesatsing. 

Språk er nøkkelen
Barn i innvandrerfamilier går mindre i barnehagen enn andre barn. Gratis kjernetid for 4-5 åringer er innført i Groruddalen og Søndre Nordstrand. Stovner bydel som har hatt gratistilbud siden 2006, melder nå at det er flere som søker plass og at det er flere som ønsker heldagsplass. Bydelens helsesøstere møter større forståelse for at barnehagen er viktig for barnas språkutvikling før skolestart. Samtidig ser vi at det tar tid før forsøket får full effekt. Dette viser også erfaringer fra et tidligere likende forsøk i bydel gamle Oslo. De endelige resultatene vil vi først se om flere år.

Med ungene i barnehagen får mødrene tid til selv å lære seg norsk og til å skaffe seg et nettverk. De fleste mødre takker ja til norskkurs. På Stovner får kvinnene også tilbud om norsktrening sammen med ungene etter barnehagetid. Etterspørselen etter mer avansert norskopplæring er et godt tegn. Kvinnene trengs, både i samfunnet og arbeidslivet. Ikke minst trenger vi aktive mødre og kvinner til å utvikle gode oppvekstsvilkår lokalt.

Sosial bakgrunn skaper større forskjeller i skoleprestasjoner i Norge enn i mange andre land. Heldagsskole og leksehjelp er to tiltak som skal bidra til å minske disse forskjellene. Styrkingen av skolen retter seg mot både sterke og svake elever. Fra høsten av vil elever på ungdomstrinnet få mulighet til å følge matematikkundervisningen på Hellerud videregående skole.

Skolen som samlingspunkt
Å bygge gode lokalsamfunn handler om å bygge gode fellesskap. Flere steder i Groruddalen foregår det nå forsøk på å utvikle skolen til samlingspunkt. Jenter fra innvandrerfamilier har i dag få arenaer for felleskapsaktiviteter, fordi mange foreldre setter strenge grenser for jentenes bevegelsesfrihet. Skolen er allerede etablert som en fellesarena som er akseptert av alle, og som vi kan bygge videre på.

Skal vi lykkes i dette arbeidet, er vi avhengig av innvandrermiljøenes deltakelse. Innvandrerorganisasjonene må delta på linje med idrettslaget og korpset. Det handler ikke om å få ”de norske organisasjonene til å integrere innvandrerne”, men om å skape flerkulturelle møteplasser.

I vår iver for å skape gode fellesskap, skal vi ikke glemme dem som har falt utenfor. Det er for mange gutter med innvandrerbakgrunn som ikke fullfører skolen. Å få ungdom tilbake til samfunnet er en krevende oppgave. Det handler ikke bare om å skaffe en skoleplass eller et arbeidsmarkedstiltak, men å ta tak i livet til hver enkelt. Sentralt i det prosjektet som nå er under planlegging, står derfor satsingen lokale rollemodeller. Vi trenger brobyggere som ungdommen kan identifisere seg med, som kan skape tillitt og tro på at det finnes en vei tilbake.

Det gode nabolag
123.000 mennesker lever livene sine i Groruddalen. De vil være der også når de statlige tiltakskroner er brukt opp. Derfor er det viktig at vi investerer ressursene i å bygge opp robuste miljøer lokalt som kan utvikle samfunnet videre. Det må ikke skapes en forventning om at staten nå kommer og ordner opp for groruddølene. Tvert i mot må vi ta i bruk innbyggernes egen ressurser dersom vi skal lykkes. Folk må ha tro på at de selv kan ta kontroll med utviklingen, og at hver enkelts bidrag teller. På sikt er det groruddølene som gjør dalen til et bedre sted å leve.