Hvem bestemmer over Shahla Valadi?

Av Bjarne Håkon Hanssen, arbeids- og inkluderingsminister, publisert i Smaalenene Avis 24. august 2007.

Smaalenene Avis tar på lederplass 21. august til orde for å gi Shahla Valadi, som har sittet i kirkeasyl i sju år, amnesti. Avisa er opprørt over at jeg ikke vil gripe inn i saken. Jeg vil gjerne gi en forklaring på hvorfor jeg ikke går inn i hennes eller andre enkeltpersoners saker.

Søknader om asyl eller oppholdstillatelse avgjøres av Utlendingsdirektoratet. Hvis direktoratet avslår søknaden, kan vedtaket klages inn til Utlendingsnemnda, UNE. UNE er en frittstående, uavhengig klageinstans. I nemndmøte deltar en nemndleder, som har dommerkompetanse, sammen med to nemndmedlemmer som er lekfolk. Halvparten av disse er foreslått av humanitære organisasjoner. Alle saker som inneholder vesentlige tvilsspørsmål, blir behandlet i nemndmøte. Andre saker kan avgjøres av nemndleder og sekretariat. Saker av stor prinsipiell eller samfunnsmessig betydning kan i tillegg behandles av Stornemnda. Både UDI og departementet kan kreve at en sak behandles i stornemnd. Det skjedde sist da departementet ba Stornemnda vurdere sikkerheten i forbindelse med hjemsendelse for to afghanske borgere.

En ting jeg ofte opplever som statsråd, er å bli konfrontert med enkeltskjebner. Asylsøkere med avslag eller støttespillerne deres kommer gjerne bort til meg når jeg er på reise. Eller aviser ringer og vil at jeg skal kommentere hvorfor akkurat den eller den personen må ut av landet. Men som statsråd har jeg ingen instruksjonsmyndighet over UDI eller UNE i enkeltsaker. Jeg kan ikke gripe inn eller overprøve de vedtak som er fattet av utlendingsmyndighetene.

Slik har det vært siden 2001 da UNE ble opprettet. Tre sentrale hensyn lå til grunn for opprettelsen. For det første et ønske om å bringe enkeltsakene ut av departementet slik at politisk ledelse og embetsverk i stedet kunne konsentrere seg om generelle politikkspørsmål. For det andre ønsket man å oppnå større grad av rettssikkerhet og likebehandling ved å overlate avgjørelsene til en uavhengig klageinstans. Sist men ikke minst mente man at det ville styrke vedtakenes legitimitet og tilliten til utlendingsforvaltningen.

Avslag eller opphold skal ikke avhenge av annet enn situasjonen til den som søker. Det er utlendingsmyndighetene som må foreta en samvittighetsfull vurdering av opplysningene i den enkelte sak, opp mot det lovverket de forvalter. Dette er vanskelige og følsomme saker som engasjerer, fordi det dreier seg om enkeltmenneskers skjebner. Dette gjelder mennesker vi møter som naboer og som venner. Det gjør det ikke mindre viktig at vi følger spillereglene for behandling av sakene. Skal UNE være en uavhengig klageinstans, må statsråden holde fingrene av fatet i enkeltsaker.

Den manglende muligheten til å styre i enkeltsaker, betyr ikke at politikerne er fratatt ansvaret for innvandringspolitikken. Prinsippene som sakene skal avgjøres etter er det fortsatt politikerne som fastsetter. Politikerne trekker opp grensene, mens det er opp til utlendingsmyndighetene å plassere folk på rett side av streken.

Rita Sletner er en av dem som har engasjert seg sterkt i saken til Shahla Valadi. Som tidligere statssekretær kjenner Sletner bedre enn de fleste til myndighetsforholdet mellom departement og utlendingsforvaltningen. Tonen var en ganske annen da statssekretær Sletner i forrige valgkamp uttalte seg om Valadi. Da kunne statssekretæren ikke gripe inn, fordi Utlendingsnemnda ikke kan instrueres. Det er derfor med en viss undring jeg registrer at Sletner nå ”utfordrer” min regjeringskollega Karita Bekkemellem til å ”ta ansvar i denne saken”. Det var for øvrig Bondevik 1-regjeringen som opprettet UNE og dermed flyttet enkeltsakene ut av departementet.

Skal jeg, eller andre statsråder, gripe inn i Valadis eller andres saker, må Stortinget først tilbakeføre myndighet til å gå inn i enkeltsaker til departementet. Utlendingsloven ligger nå til behandling i Stortinget, og spørsmålet om hvem som skal ha siste ordet i enkeltsaker er blant de temaene stortingspolitikerne skal ta stilling til. Regjeringen mener dagens system bør opprettholdes, om Stortinget deler denne oppfatningen gjenstår å se.