Innvandringens mange dilemmaer

Innlegg av Bjarne Håkon Hanssen, arbeids- og inkluderingsminister, publisert i VG 29. juni 2007

Regjeringen legger i dag fram forslag til ny utlendingslov.  Det er en god anledning til en bred debatt om hvilke verdier og prinsipper Norge skal legge til grunn for sin utlendingspolitikk. Hvilke regler skal vi ha for innvandringen til Norge? Hvem skal vi slippe inn, og hvem skal holdes ute? 

I møtet med enkeltmennesker er det lett å la prinsippene fare. Hvorfor kan ikke et av verdens rikeste land la Ashok på tolv få vokse opp på Lørenskog, eller gi plass til afghanerne som kjemper mot hjemsendelse?

Hver sak er et menneske, med sin helt spesielle historie. Alle har krav på en individuell behandling. Men også på likebehandling. Det vil alltid gå en grense, og den vil være smertefull for de som havner på feil side av streken. Og jo nærmere streken vi kommer, jo vanskeligere blir dilemmaene.

For den enkelte er oppholdstillatelsen en avgjørende forskjell. For noen gir den mulighet til å leve livet sammen med menneskene de elsker, for andre gir den beskyttelse mot forfølgelse. 

Men oppholdstillatelsen er også inngangsbillett til den rike verden. Retten til familieliv og et liv i frihet er grunnleggende menneskerettigheter som vi skal hegne om. Det gjør vi ikke ved å gi asylsøkere opphold på andre grunnlag enn beskyttelse eller humanitære grunner, eller å la ekteskap bli skalkeskjul for innvandring.

Det høres kanskje enkelt ut. I praksis er det langt vanskeligere. Særlig når vi kommer inn på hvem som skal få oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn, for eksempel ved sykdom. Mange vil kunne få en bedre behandling i Norge enn i hjemlandet, men det i seg selv kan ikke gi grunnlag for opphold. Grensen for når sykdommen er alvorlig nok, og når det kan henvises til behandling i hjemlandet, er vanskelig men nødvendig å trekke.

Og hvem er det som skal ta disse beslutningene? I dag er det politikerne som trekker grensene, mens det er opp til utlendingsmyndighetene å plassere folk på rett side av streken. Fremskrittspartiet vil gi politikerne makt til å bestemme også i enkeltsakene. Regjeringen mener det er et dårlig forslag. Ikke fordi vi som politikere synes det er bekvemt å skyve ansvaret over på andre, men fordi vi er overbevist om at avgjørelsene i enkeltsaker blir best slik. Vi husker nemlig hvordan det var den gang statsråden hadde siste ordet. Det var muligens en fordel for de asylsøkere som gjorde seg godt i media og som ellers kunne mobilisere sterke pressgrupper, men det bidro ikke til en rettferdig likebehandling.

Samtidig er det viktig å holde fast på at det er politikerne som skal styre, og regjeringen gjør to andre viktigere grep. For det første flytter vi mer makt til Stortinget ved at flere regler gjøres til lov. På et felt som er gjenstand for så stor debatt, er det viktig for den demokratiske legitimiteten at flere av reglene blir vedtatt av Stortinget gjennom loven, og ikke ved forskrift av regjeringen. For det andre har vi sørget for klarere prinsipper for den skjønnsutøvelsen som utlendingsmyndighetene skal ta. Politikerne skal holde fingrene av fatet i enkeltsaker, men må ha styring med hvilke prinsipper den enkelte avgjørelse skal bygge på. Her kan det for så vidt legges til at det også er gjort et stort arbeid for å klargjøre styringsforholdet mellom departementet og UDI, som følge av UDI-granskingen i 2006. 

Mange har vært opptatt av at loven må ha regler som ivaretar barns rettssikkerhet. For regjeringen er det viktig å sikre barns rettigheter, og det er derfor foreslått en rekke nye bestemmelser som er rettet særskilt mot barn. Blant annet er det foreslått en uttrykkelig presisering i loven av at terskelen for oppholdstillatelse på humanitært grunnlag skal være lavere for barn enn for voksne.

Særregler for barn er riktig, men vi må samtidig passe på at de ikke blir et redskap for foreldrenes utnytting. Vi vil derfor ikke, som enkelte andre, gi barn automatisk oppholdstillatelse fordi de har vært en viss tid i landet. Utsiktene til oppholdstillatelse, vil kunne friste foreldre til bevisst uthaling av saksbehandlingen. Økning i saksbehandlingstid kan derfor være en utilsiktet virkning av en slik tidsgrense. Det vil ikke være til barnets beste. Manglende samarbeid skal ikke belønnes med opphold.

Vi skal sikre alle rett til familieliv, men samtidig forhindre misbruk. Regjeringen mener det er nødvendig å gjøre kontrollen med proformaekteskap enklere. Statlig kontroll av privatsfæren kan komme i konflikt med privatlivets fred.  På den annen side er det ikke ønskelig at ekteskapskontrakten blir et middel til å omgå innvandringsreglene. Det er ikke å la folk få gifte seg med den de vil, snarere tvert i mot.

Og da er vi over på et annet vanskelig tema, nemlig tvangsekteskap. Det er bred enighet i å bekjempe tvang. Dilemmaet er å gjøre det uten samtidig å ramme andres kjærlighet. Alle innvandringsbegrensende tiltak, enten det gjelder aldersgrense eller tilknytningskrav, vil kunne ramme kjærester på tvers av landegrensene. Det gjelder også regjeringens forslag om å skjerpe underholdskravet. Vi mener likevel det er et godt forslag, fordi evne til å forsørge ektefelle er et rimelig krav. Samtidig må det understrekes at den viktigste innsatsen mot tvangsekteskap skjer gjennom en aktiv inkluderingspolitikk.

Jeg mener regjeringens forslag til ny utlendingslov viser vei gjennom noen av dilemmaene på utlendingsfeltet. Men alt løses ikke gjennom lov. Regjeringen har gitt løfter om en human, solidarisk og rettsikker flyktning- og asylpolitikk. Skal vi innfri, må vi styrke alle sider av innvandrings- og inkluderingsfeltet. Gjennom forslaget til ny lov har vi styrket og tydeliggjort den enkeltes rettigheter. Raskere avklaring av sakene og effektiv retur av de som ikke skal være her forutsetter en styrket utlendingsforvaltning. Sist men ikke minst, må vi finne gode løsninger for den som skal bli gjennom en aktiv inkluderingspolitikk.