Tale til nye statsborgere

Tale holdt av Hadia Tajik ved statsborgerseremoni i Stavanger Rådhus i Rogaland, søndag 13. mai 2007.

Kjære nye statsborgere,
Kjære vertskap,

På vegne av regjeringen vil jeg gjerne si: Gratulerer med dagen. Det er tross alt ikke hver dag man får et nytt statsborgerskap. For mange av dere er antakelig denne dagen en merkedag på lik linje med andre store begivenheter i livet. Det er også en historisk begivenhet for meg, siden det er første gang vi har et slikt arrangement her i Rogaland.

Jeg vil gjerne si noen ord om å høre hjemme et sted. Det er en assosiasjon som mange knytter til statsborgerskap, at den signaliserer hvor man hører hjemme. Statsborgerskap kan i hvert fall gi sterke signaler om følelsesmessige eller praktiske bånd - men den trenger ikke gjøre det. For noen av dere betyr et statsborgerskap veldig mye. For andre er den bare en formalitet.

Et nytt statsborgerskap betyr først og fremst en endret rettslig status. Om det betyr noe mer eller ikke er det dere selv som avgjør. Og slik skal det også være.

Å bli norsk statsborger trenger ikke bety at man gir avkall på tilknytning til sitt fødested eller stedet man vokste opp på. Det er mulig å føle seg hjemme i flere land.

Jeg vil gjerne benytte denne muligheten til å advare dere litt mot noe som dere kanskje allerede har opplevd noen ganger. Nemlig at folk spør dere hvor dere føler dere hjemme. Det kan være at dere møter folk som forsøker å kreve entydige svar og få dere til å si at du føler deg mer hjemme i Norge enn i Pakistan, eller Vietnam eller Kina – eller omvendt. Det er mulig at noen av dere vil synes at det er helt greit å måtte velge ett sted, og si at dette er mitt hjem. Men jeg vil at dere skal vite at det ikke er nødvendig å velge vekk ett av landene. Fra i dag av er dere norske statsborgere med alt det innebærer av rettigheter og plikter i henhold til norsk lov og internasjonale konvensjoner – men dere kan fortsatt ha flere hjem.

Som medborgere har vi alle ansvar for at landet vårt fortsetter å utvikle seg og at samfunnet vårt går i takt med menneskerettighetene. Men det er ingen motsetning mellom dette og å fortsatt ha følelsesmessige bånd til flere steder. Faktisk, tror jeg, så kan dette være en styrke for dere som individer og et gode for oss som nasjon.

Det er en kjent forfatter som en gang har sagt noe veldig klokt om dette med tilhørighetsfølelse, eller det å ha røtter et sted. Han sa at ”røtter er bare en konservativ myte, konstruert for å holde oss på plass”. Vi har en tendens til å snakke om oss selv som om vi var trær eller busker, eller en eller annen plante, som rent fysisk må slå rot et sted. Dette er en veldig upresis måte å snakke om mennesker på. Vi har jo føtter. Det er jo dét som tillater at vi kan bevege på oss og bli innvandrere i utgangspunktet.

Det er viktig, både for dere som nye statsborgere og for regjeringen, at dere dyrker den evnen dere har til å omstille dere til nye omstendigheter. En del av dere har flyttet over veldig lange avstander. Kanskje flere ganger. Den følelsesmessige utfordringen dette kan være, tror jeg at det er mange som undervurderer. For sannheten er at man må være veldig sterk for å kunne forlate stedet man har vokst opp på, og kanskje også forlate familie og venner, for å finne seg til rette i et annet land. Jeg beundrer den styrken dere representerer.

At dere har evnet å flytte og omstille dere til nye forhold, er et tegn på den sosiale kompetansen dere har. Nå som dere er norske statsborgere håper jeg at dere vil investere denne kompetansen i utviklingen av landet vårt.

Jeg vil gjerne at dere skal ha drømmer og visjoner for dere selv og for landet. Gjerne store drømmer og visjoner.

Foreldrene mine kom til Norge fra Pakistan for mer enn 30 år siden. Selv er jeg født her. Jeg håper at det at jeg, med min bakgrunn, står her i dag, og taler på vegne av den norske regjeringen, også gir dere troen på at det finnes muligheter for dere på alle nivåer i samfunnet. Vær ambisiøse. Landet vårt har alt å vinne på å ha innbyggere som vil noe med landet og for landet. 

Til slutt vil jeg gjerne også si takk. Takk for at dere valgte Norge som ett av deres hjem. De ressursene og den kompetansen som dere representerer er noe vi trenger i en internasjonal hverdag. Dere vet hva det vil si å høre hjemme flere steder. Mange av dere kan et språk som ikke mange andre nordmenn kan. Dere har førstehåndsinnsikt i en kultur som andre nordmenn kanskje bare har overfladiske kunnskaper om. Dette kommer i tillegg til alt det andre dere kan.

Jeg gleder meg over den ressursen dere utgjør for Norge.

Så, kjære nye statsborgere: Velkommen hjem.