Tale ved lansering av boka "Ingen armer ingen kake"

Takk for boka. Jeg tar den i mot på vegne av vegne av Arbeids- og inkluderingsministeren Han har også deltatt i denne boka sammen med statssekretær Laila Gustavsen.

Vi har stor sans for denne boka i departementet. Jeg synes jeg ser noen viktige røde tråder i den. De går ut på å avlive myter. Det gjør de, både gjennom de 5 mytene som er omtalt i innledningen og gjennom spissformulerte ”tett på-intervjuer” med hver person. Boka ”alminneliggjør” funksjonshemming, men uten å bagatellisere det. Det sies jo at vi alle er mer og mindre funksjonshemmede i ulike situasjoner, oppgaver og omgivelser. Boka illustrerer mange funksjonshindre i arbeidsliv og dagligliv – som ofte kan de virke banale, men som like fullt er viktige i hverdagen og ofte annerledes enn man kanskje trodde i utgangspunktet.

Det er fortsatt en kjempestor utfordring at mange funksjonshemmede ikke får arbeid. Vi vet at yrkesdeltakingen blant funksjonshemmede er lav, og vi vet også at den ikke øker.  Yrkesdeltakingen blant personer i yrkesaktiv alder som oppgir å ha funksjonshemming er 46 prosent, mot 75 prosent i totalbefolkningen. Både i Sverige og Danmark er yrkesdeltakingen blant funksjonshemmede betydelig høyere enn i Norge.[1] Vi har tydeligvis en vei å gå.

Selv om vi gjør mye, må vi aldri la det vi gjør bli en sovepute. Derfor er jeg også glad for at det i denne boka stilles krav til oss. Så får det være vår oppgave som politikere å innfri disse kravene over tid. Vi er allerede i gang gjennom oppfølgingen av Syse-utvalget, IA-avtalen og arbeidet med en ny handlingsplan om tilgjengelighet.

Den lave yrkesdeltakelse blant funksjonshemmede er spesielt uheldig nå som arbeidslivet skriker etter arbeidskraft. Hvordan oppleves det da å ikke slippe til? Og hva hvis og når den sterke etterspørselen avtar igjen?

Det er viktig nå å bruke den gode arbeidsmarkedssituasjonen nå til å skape et inkluderende arbeidsliv – som er varig. Det står svært høyt om ikke aller høyest på denne regjeringens politiske agenda.

En kjepphest for meg er å understreke at det å rekruttere funksjonshemmede ikke handler om veldedighet. Det handler ikke om almisser. Det handler ikke om at bedriftene skal være ”snille” mot de ”stakkars funksjonshemmede som ikke klarer seg selv”. Det handler om at bedriftene skal være snille mot seg selv. De må gjøre seg selv den tjenesten det er å ansette personer som i tillegg til å være faglig kompetente også har erfaringer, tanker og perspektiver som mange andre ikke har. Bedriftene har alt å tjene på å bruke den tilgjengelige arbeidskraften vi allerede har i landet. Det handler om å bruke gode folk og skape attraktive plasser. Og det handler om informasjon, holdninger, tilrettelegging, smidighet og menneskelig klokskap. Virksomheter som kan slå i bordet med dette vil stå sterkt, fordi de har ansatte og ledere som i tillegg til å være faglige dyktige vet en del ting som andre ikke vet. Og som de har godt av å vite.

Nettopp dette synes jeg boka illustrerer så godt. Den viser at det går an, at mange lykkes, at de har mye å tilføre, og at de selv, kollegene, bedriften og samfunnet blir bedre, og sterkere, gjennom mangfold. Men det kommer ikke av seg selv. Man kan ikke bare si ”hallluja”, man må gjøre det også. Hele tiden. Det er vel bl.a. det disse ressurspersonene i boka gjør. For eksempel som Nils Martin Kristensen sier når han blir spurt om arbeidskravets krav til effektivitet bidrar til å begrense mulighetene hans. Da sier han: ”Nei, jeg er mer effektiv enn de fleste.”

Takk for det, og takk for boka!