Et arbeidsliv for alle?

Av statssekretær Laila Gustavsen, publisert i Drammens Tidende 4. mars 2008.

Dagens sosialhjelp er en blindvei ut av arbeidslivet. Det viktigste bidraget til å fjerne fattigdom i Norge nå er å få folk ut av en passiv stønadssituasjon og over i aktivitet. Historisk har vi aldri hatt større mulighet til å lykkes i å få alle i arbeid.  For første gang har vi mangel på arbeidskraft, og utfordringen framover blir å skaffe nok ansatte.

På nyåret startet de to første deltakerne på kvalifiseringsprogrammet i regi av NAV Lier. Flere er på vei. Målet er å få dem ut av sosialhjelp. På tross av svært ulik bakgrunn har deltakerne noe til felles. De har opplevd hvordan hjelpeapparatet ikke virker. Ut og inn av ulike tiltak, spredt på ulike etater, har ikke brakt dem nærmere arbeidslivet. Snarere enn å bygge stein på stein har det blitt en runddans med stadig omstarter. De har manglet noen som holder i trådene og som kan se helheten. Gjennom programmet gis det tilbud om arbeidsrettede tiltak, medisinsk behandling, opptrening og egenaktivitet tilpasset den enkelte deltaker. Ved å samle tiltakene får hjelpeapparatet mulighet til å se helheten.

Sosialhjelp er ment som en kortvarig hjelp, men fungerer for mange som en varig stønad. Nær halvparten av sosialhjelpsmottakerne er langtidsmottakere, og det er rundt 30.000 som har sosialhjelp som hovedinntektskilde over lang tid. Mange er ikke i stand til å klare en vanlig jobb, men har heller ikke noen medisinsk diagnose som gir rett til trygd.

Årsakene til at noen faller utenfor arbeidslivet er mange og sammensatte. Sosialhjelpsmottakere har oftere helse- eller rusproblemer, lite skolegang, kriminalitet og vansker i oppveksten enn befolkningen ellers, viser en kartlegging utført av Høyskolen i Oslo. Det betyr ikke at alle har dårlig helse eller lav utdanning. Sosialhjelpsmottakere er forskjellige og kartleggingen viser først og fremst at hver og en bærer på sin egen bagasje og historie.  

Dette er arbeidskraft Norge trenger. De gode tidene på arbeidsmarkedet er ikke bare konjunkturskapte. Den demografiske utviklingen framover tilsier at vår hovedutfordring ikke vil være å skaffe folk arbeid, men å skaffe arbeidskraft. Vi blir flere eldre og vi lever lenger, men det fødes ikke flere barn.

Alle kan ikke jobbe
Det er vanskelig å snakke om arbeidets velsignelse, uten å strø salt i sårene på dem som ikke kan delta. Noen har ikke helse til å stå i jobb. Det gjelder også blant dem som er sosialhjelpsmottakere.

Å være kvalifiseringsprogramsdeltaker er fulltidsbeskjeftigelse over lang tid. Det stiller krav til deltakerne om oppmøte og gjennomføring av de aktiviteter man er blitt enige om. Noen vil nå målet om i komme i jobb etterpå, andre vil ikke være i stand til å møte arbeidslivets krav. Men alle deltakere vil få anledning til å avklare sine muligheter for å klare en jobb, og det kan være verdifullt i seg selv.

Kvalifiseringsprogrammet kan ikke være eneste løsningen for å hindre ekskludering fra arbeids- og samfunnsliv. Andre sosialpolitiske tiltak er også viktige, særlig rus- og boligpolitikk. Programmet erstatter ikke andre tiltak mot fattigdom, men kommer i tillegg. Vi må også videreutvikle arbeidslinja. Målet med arbeidslinja har vært at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet og forsørge seg selv. Mange som ikke klarer en vanlig jobb, har likevel noe å bidra med. Alle erfaringer viser at deltakelse i aktivitet og arbeid bedrer livskvaliteten for den enkelte.

Plass til alle?
Mange snakker om økte krav til ansattes kompetanse og arbeidsevne. Er det rom for alle i dagens arbeidsliv? Andre påpeker at vi har et stramt arbeidsmarked med høy etterspørsel etter arbeidskraft som burde gi muligheter, også for folk uten høyere universitetsgrad. Det er fortsatt behov for folk som kan gjøre en helt vanlig jobb. Vi har enkelteksempler på arbeidsgivere som ansetter folk med en ”belastet bakgrunn”, og som har gode erfaringer med det.

På nyåret besøkte jeg Arbeidslaget på Lillestrøm. Her gir Bymisjonen et arbeidstilbud til folk som ikke klarer en vanlig jobb, i hovedsak til folk utenfor arbeidslivet. Det kan være mennesker som er på vei ut av fengsel eller som har rusproblemer. Tilbud om arbeid og aktivitet virker positivt. Deltakerne har fått noe å glede seg til, de ruser seg mindre og selvfølelsen styrkes av å ha en jobb å gå til. Tiltakene er viktige i seg selv, fordi de har bedret hverdagen for deltakerne. Men like viktig er det at de har gitt oss kunnskap om hva som er mulig å få til. Det er erfaringer fra dette og andre tiltak som gjør at vi har tro på at kvalifiseringsprogrammet kan lykkes.

Kvalifiseringsprogrammet er i sin spede begynnelse. Det henger sammen med gjennomføringen av NAV-reformen. Deltakerne i kvalifiseringsprogrammet trenger tilgang på hele NAVs tiltaksapparat. Derfor bygger vi ut programmet fortløpende med etableringen av NAV-kontorer. Det betyr at ikke alle kommuner kan tilby kvalifiseringsprogram i dag. Om et års tid anslår vi å ha om lag 5500 deltakere.  Jeg forstår utålmodigheten fra dem som ønsker å gå raskere fram. Men etableringen av NAV er en stor og omfattende reform. Det må nødvendigvis ta noe tid å snu hele velferdsforvaltningen.