Lokalsamfunnet fra sidelinja

Innlegg av Dag Terje Andersen, arbeids- og inkluderingsminister, sendt lokal- og regionalaviser 25. oktober 2008. 

Velforeningen og idrettslaget har i for liten grad blitt det naturlige møtepunktet mellom innvandrere og resten av befolkningen  Det er et problem for alle, både innvandrerbefolkningen selv og resten av samfunnet.

De frivillige organisasjonene er viktige i Norge. Få land har flere lag og foreninger per innbygger enn Norge. Disse sosiale fellesskapene er viktige for dagliglivet vårt. Her føler vi oss hjemme og kjenner oss trygge, og her knytter vi bånd til andre. 

Gode sosiale fellesskap bidrar til velfungerende samfunn. Felleskap får oss til å føle ansvar for samfunnet og våre medmennesker, og samhandlingen mellom mennesker og myndigheter blir preget av tillit. Noen forskere går faktisk så langt som til å hevde at alle organisasjonsmedlemskapene bidrar til å gjøre samfunnet mer effektivt fordi behovet for kontroll og byråkrati blir mindre.

Innvandrere er underrepresentert både som medlemmer og tillitsvalgte i tradisjonelle, norske organisasjoner. Derimot er innvandrerbefolkningen aktiv i sine egne organisasjoner. De er aktive i frivilligheten, men på andre arenaer.

Hvorfor klarer vi ikke å skape fellesskap der alle kjenner tilhørighet? Er fellesskapene vendt inn mot seg selv, og ikke ut mot hverandre? Lukker vi oss for hverandre?

Jeg tror mange lag og foreninger opplever innvandrerbefolkningens manglende deltakelse som et problem, nettopp fordi foreningslivet er viktig for lokalsamfunnet. Derfor har jeg bedt et knippe organisasjoner om innspill til hvordan myndighetene kan stimulere frivillige organisasjoner til å rekruttere flere medlemmer og bidra til økt deltakelse fra personer med innvandrerbakgrunn og å skape møteplasser og dialog på tvers av opprinnelsesland og kulturell bakgrunn.

Organisasjonene peker på flere årsaker til manglende deltakelse. Det kan skorte på informasjon om hvordan det norske organisasjonssamfunnet fungerer og det kan være at innvandrerbefolkningen etterspør andre idretter eller kulturaktiviteter enn det som tilbys. Mange av organisasjonene sier også selv at de kan virke lite inkluderende og lukkede for ”andre”.

Organisasjonene har gitt oss en tipunktsliste over tiltak der myndighetene kan bidra, der alt fra å trekke inn foreninger og lag i introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger til å skape lokale møteplasser for alle organisasjoner er blant forslagene.

Jeg er glad for innspillene og for det engasjementet organisasjonene viser. Et godt lokalsamfunn besluttes ikke av myndighetene, det skapes og formes av menneskene som bor der.  Myndighetenes oppgave er å skape gode rammebetingelser. Regjeringen styrker nå det frivillige arbeidet med opp mot en milliard årlig.

I årene fremover vil flere flyktninger bosettes i kommunene. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) starter nå opp et samarbeid med de store frivillige organisasjonene for å koble nyankomne flyktninger med lokalt foreningsliv. 

Jeg vil utfordre lag og foreninger til å ta aktiv del i den utfordringen dette er for nærmiljøet.  Det er i lokalsamfunnet folk deltar i fritidsaktiviteter, det er i lokalsamfunnet asylmottaket befinner seg og det er her integreringen starter for de som skal bli i Norge. Det kan handle om å arrangere aktiviteter for barn som bor på mottak, men ikke minst å trekke innvandrere og asylsøkere inn i fotballaget og husflidsgruppa. Organisasjonene er fremfor alt et sted der vi kan møtes.

Folk driver med idrett fordi de har interesse for det, og de deltar i frivillig arbeid fordi de ønsker å dyrke egne eller barns aktiviteter, ikke for å drive samfunnsarbeid eller integrering. Samtidig er det nettopp møtet mellom mennesker som er viktigst når det gjelder å inkludere andre. Aktiviteten er en møteplass, enten det gjelder fotball eller fløytespilling. Det er her vi har mulighet til å oppdage det vi har til felles og til å lære hverandre å kjenne. Likheten mellom mennesker er flere enn forskjellene. Og det er gjenkjennelse av likhet som bygger tillit.