Omkamp om pensjonsreformen

Vi lever stadig lenger. Pensjonsstriden handler om hvordan vi skal bruke den ekstra tida, skriver arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen i VG 13. februar 2008.  

AFP-utvalget har avsluttet sitt arbeid uten å komme til enighet. Jeg mener likevel at utvalgets rapport er et godt utgangspunkt for den videre behandlingen i lønnsoppgjøret. Men det bekymrer at enkelte forsøker å utnytte situasjonen til å undergrave den pensjonsreformen som allerede er vedtatt av Stortinget.

Folketrygden har i 40 år sikret det norske folk en verdig alderdom. Det skal den fortsatt gjøre. Med pensjonsreformen opprettholder vi en solidarisk pensjonsordning som omfordeler fra de som har mye til de som har mindre.  Reformen handler om å rette opp noen urettferdigheter i dagens system, og å sikre trygghet for pensjonen til framtidige generasjoner.

Alt arbeid skal verdsettes. Mange som har arbeidet deltid, ender i dag opp som minstepensjonister. Denne urettferdigheten som særlig har rammet kvinner fjernes gjennom pensjonsreformen.

Folk skal kunne velge når de vil gå av og hvor mye de vil jobbe ved siden av.  Med pensjonsreformen innfører vi 62-årsgrense for alle. Dette er en viktig velferdsreform, særlig for de som startet yrkeskarrieren tidlig og som ikke er omfattet av AFP-ordningen.

Dagens folketrygd tar ikke hensyn til at levealderen øker. Alle ekstra år leves som pensjonist. Det er ikke smart, fordi det er de som jobber som betaler for pensjonene. Blir det for mange pensjonister i forhold til sysselsatte, kan det velte hele folketrygden.

En bedre løsning er å dele ekstra levetid mellom arbeid og pensjonstid. Ved å arbeide vel 8 måneder av hvert ekstra leveår, kan man opprettholde samme pensjonsnivå. Alle får altså minst like mange gode pensjonistår som i dagens folketrygd, men vi må bruke litt av den ekstra levetiden på å jobbe. Det synes jeg er en grei pris å betale for vissheten om at folketrygden er der for framtidas generasjoner, slik den har vært det for foreldregenerasjonen.

Vi har allerede i dag et stramt arbeidsmarked der mange arbeidsgivere mangler arbeidskraft. I framtida vil vi trenge flere arbeidshender, ikke minst i helse- og omsorgssektoren. Derfor er regjeringen så opptatt av at det skal lønne seg å jobbe. Men hva betyr det egentlig? Det betyr at vi premierer seniorene som står litt lenger i jobb. Men like viktig, er det at systemet premierer lange yrkesløp. I dagens folketrygd er maksimal opptjeningstid 40 år. Det straffer dem som har kort utdanning og har gått tidlig ut i arbeidslivet. Denne grensa fjernes. En person som begynner i jobb som 18-åring vil med pensjonsreformen få fire ekstra opptjeningsår som 62-åring sammenliknet med dagens system. En akademiker som begynner i jobb som 25-åring må jobbe til han er 69 for å få like lang opptjening.

Pensjonsreformen åpner for langt større mulighet til å kombinere jobb og pensjon. Det er en endring som kommer alle til gode.  Det er ikke slik at befolkningen kan deles i to grupper, de som er klare for pensjon ved 62-alder og de som gjerne står i jobb til de er minst 70. Mange er i mellom. Med pensjonsreformen skal alle kunne kombinere pensjon og arbeid på den måten som passer dem best, og trappe ned i den takt de selv ønsker, uten at pensjonen avkortes. Du kan ta ut så stor andel av pensjonen du selv vil, og jobbe så mye du ønsker ved siden av. 

Det er dette pensjonskritikerne sier nei til. De deler regjeringens ønske om å opprettholde en sterk velferdsstat. Men de er mindre opptatt av at de offentlige tjenestene også skal betales. Dermed blir det beste det godes fiende.

Ordningen med avtalefestet pensjon (AFP) er viktig for mange. Derfor er regjeringen opptatt av å videreføre en god AFP-ordning. 8 av 10 arbeidstakere har tariffavtaler som gjør at de er omfattet av ordningen. Rundt 25 prosent av dem går av allerede ved 62 år, blant 66-åringene er det nær 70 prosent som har gått av med AFP.

Rapporten fra AFP-utvalget viser at med regjeringens opplegg kommer sliterne langt bedre ut enn mange har fryktet på forhånd. Nesten alle som har stått lenge i jobb kommer bedre ut enn med dagens system. Jeg har vist et regneeksempel der en gift 63-åring som går av med AFP får 3000 kroner mer enn i dag. Venter han lenger får han betydelig høyere pensjon. Fasiten for den enkelte avhenger av inntekt og antall år i jobb. I eksempelet har vi sett på pensjonen til en typisk industriarbeider som begynte i jobb som 19-åring og som har 327.500 kroner i lønn. Denne kan gå av som 63-åring med høyere samlet pensjon enn i dag, men vil samtidig øke pensjonen ytterligere dersom han jobber ett eller flere år lenger.

Vi er ikke helt i mål på alle punkter. 62-åringene kan komme dårligere ut enn i dag. Dette er et punkt vi må drøfte nærmere i lønnsoppgjøret.