Velferdsgapet skal tettes

Av Dag Terje Andersen, arbeids- og inkluderingsminister, publisert i VG 1. juli 2008.

Tiltak som får flere i arbeid er det viktigste vi gjør for å avskaffe fattigdom. Å gripe fatt i selve velferdssystemet er ikke en lettvint løsning. Jeg er likevel overbevist om at den reformen vi nå er i ferd med å gjennomføre vil gi resultater på lang sikt.

Regjeringens mål er å avskaffe fattigdom i Norge. En rød-grønn regjering kan neppe sette seg et bedre mål. Men det er et ambisiøst mål som lett gjør oss til skyteskive for andre.

Norge ligger helt på topp i verden når det gjelder levekår. Ikke bare fordi vi er rike, men fordi velstanden i Norge er jevnere fordelt enn i de fleste andre land. Det er ikke tilfeldig, men et resultat av politiske valg.  Den nordiske velferdsmodellen er unik i global sammenheng når det gjelder å bekjempe store inntektsulikheter.

På tross av dette ser vi at fordelingen av inntekt mellom ulike grupper i samfunnet er blitt skjevere de siste årene. I 1990 disponerte den tidelen av befolkningen med høyest inntekt til sammen 18,7 prosent av de samlede inntektene i landet. I 2006 hadde denne andelen økt til 20,6 prosent. De ti prosentene med lavest inntekt fikk redusert sin andel av samfunnskaka fra 4,4 til 4,1 prosent.

Det er likevel feil å si at den eventyrlige oppgangen vi har sett i norsk økonomi de siste årene ikke har kommet fattige til gode. Oppgangen har fått mange mennesker ut av fattigdom. På fire år er ledigheten mer enn halvert, og det siste året har det blitt 15.000 færre sosialhjelpsmottakere. Det betyr at flere har en inntekt å leve av.

Fattigdom
Hvem er fattig i Norge?  Fattigdom er lett å kjenne igjen for den som føler den på kroppen, men er vanskeligere å telle.  I Norge måler vi fattigdom som et relativt fenomen. Det handler om å ha betydelige mindre å rutte med enn andre.

Vi kan alle komme i en situasjon der vi havner på utsiden av velferden, men noen har større risiko for å bli fattige enn andre. Mennesker utenfor arbeidslivet er mer utsatt for fattigdom enn de som har en jobb. Mangel på kvalifikasjoner er en av flere faktorer som påvirker arbeidstilknytningen. Problemer knyttet til helse, bolig og andre levekår påvirker også den enkeltes muligheter.

Det finnes ingen enkel oppskrift på hvordan vi sikrer gode levekår for alle. Tidligere handlet kampen for sosial rettferdighet om å løfte store grupper ut av fattigdom. Dagens utfordring er å nå mennesker med ulike livshistorier og behov.

Fattigdom må angripes fra flere kanter. Gjennom årets trygdeoppgjør har vi gitt et historisk løft til de pensjonistene som har minst å rutte med, og denne regjeringen er den første som har hevet sosialhjelpssatsene ut over prisstigningen. Begge deler bidrar til å heve bunnen i velferdsstatens sosiale sikkerhetsnett.

Barns levekår avhenger av familiens inntekt, men også av offentlige velferdsordninger. I tillegg til å øke de økonomiske ytelsene til den enkelte, må vi bygge gode felleskapsløsninger som møter barna i deres hverdag. Det kan dreie seg om alt fra fritidstilbud til gratis kjernetid i barnehagen.

Sosial bakgrunn
Barn skal kunne leke og utfolde seg uavhengig av foreldrenes lommebok. Sosial bakgrunn skaper større forskjeller i skoleprestasjoner i Norge enn i mange andre land. Heldagsskole og leksehjelp er to tiltak som skal bidra til å minske disse forskjellene. Vi må bryte den onde spiralen der fattigdommen går i arv til neste generasjon.

En ny innfallsvinkel til å bedre levekår er såkalt områdesatsing, som vi blant annet gjør i Groruddalen. Mens tradisjonelle tiltak tar sikte på å løse et enkeltproblem, tar vi denne gangen fatt i Groruddalen og menneskene som bor der. Tiltak for å styrke innvandrerkvinners språkkunnskaper og dermed arbeidsmuligheter er bare en del av satsingen. Like viktig er det å gjøre noe med trafikken. Poenget er at vi gjør det samtidig. Målet å gi området et løft. Vi må snu den negative utviklingen. Gode resultater fra andre europeiske storbyer, gjør at dette er noe vi tror på.

Vi trenger målrettede tiltak for spesielt utsatte grupper. Regjeringen prioriterer innsatsen overfor barn med rusmiddelavhengige eller psykisk syke foreldre, barn og unge i familier med lavinntektsproblemer, bostedsløse og andre vanskeligstilte på boligmarkedet, samt innsatte. Her er det mange ulike tiltak under flere departementer.

Men dette er ikke nok. Målet om en mer rettferdig fordeling vil aldri nås om vi bare setter ressursene inn på tiltak som på kort sikt bidrar til å bedre situasjonen for de som har det vanskeligst. Vi må ta bedre grep for å forebygge at folk faller utenfor. En lang sykemelding blir for mange det første skrittet ut av arbeidslivet. Det er bakgrunnen for at regjeringen nå reformerer hele arbeids- og velferdssystemet.

En runddans
Vi har ikke vært gode nok til å gi nødvendig bistand. Mange har opplevd å bli sendt fra kontor til kontor, og fra det ene tiltaket til det andre uten at det har brakt dem nærmere arbeidslivet. Snarere enn å bygge stein på stein har det blitt en runddans med stadig omstarter. De har manglet noen som holder i trådene og som kan se helheten.

Med NAV-reformen bygger vi et hjelpeapparat som skal se den enkelte og som kan skreddersy bistanden etter individuelle behov. Gjennom det nye kvalifiseringsprogrammet kan vi kombinere hjelp til bolig, medisinsk behandling og arbeidstrening på en måte vi ikke har fått til tidligere.

De første deltakerne startet i kvalifiseringsprogrammet på nyåret. Fram til utgangen av mai hadde vel 700 søkt om å få delta. Innen året er omme er målet 5.400 deltakere. Det er ambisiøst, men viktig.  Jeg har stor tro på at det vi nå gjør med å reformere hele velferdssystemet er riktig og vil gi resultater.

Etter snart tre år med rød-grønn regjering betaler de rike mer i skatt, færre er arbeidsledige og færre er avhengige av sosialhjelp. Det offentlige velferdsordningene er styrket, noe som er spesielt viktig for de som har lite å rutte med. I 2006 minket for første gang på mange år forskjellene i Norge. Regjeringen vil fortsatt forsvare den norske modellen.