Enslig mindreårig søker framtid

Norge har de siste to årene opplevd en kraftig vekst av enslige mindreårige asylsøkere. Mens det i hele 2007 kom 403 personer er antallet hittil i år 930. Norge er nå det landet i Norden som mottar flest enslige mindreårige asylsøkere.

De er ikke flyktninger i tradisjonell forstand. Bare et lite fåtall har et individuelt beskyttelsesbehov, og er å regne som flyktninger etter flyktningkonvensjonen. Men norske utlendingsmyndigheter klarer sjelden å oppspore foreldrene i hjemlandet. Fravær av omsorgspersoner kan gjøre retur uforsvarlig, enten sikkerhetsmessig eller humanitært, og det er årsaken til at så mange som 90 prosent likevel får bli i Norge.

Den typiske enslige asylsøkeren er en ung gutt fra Afghanistan. Afghanistan og Irak står til sammen for 70 prosent av asylsøkerne. 95 prosent er gutter og ni av ti oppgir selv at de er over 16 år.

Erfaringer fra både Norge og andre land tilsier at disse ungdommene kommer fra etter forholdene velstående familier. Reisen til Europa er kostbar og farefull. De aller fleste asylsøkere, også mindreårige, er avhengig av menneskesmuglere. De vet å ta seg betalt. Smuglerne driver business, ikke barmhjertighet. Dette er en kynisk utnytting av menneskeskjebner av verste sort, og en forferdelig realitet i dagens migrasjonsbilde.

De reiser ut fordi de ikke ser noen framtid for seg selv i hjemlandet, eller foreldrene sender dem av gårde for å skaffe familien et bedre livsgrunnlag ved å sende penger hjem. Ut fra den situasjonen disse menneskene befinner seg i, er beslutningen forståelig. Hvem ønsker ikke en bedre framtid for sine barn?

Samtidig vet vi at mange enslige asylsøkere får det vanskelig. Høy gjeld og store forventninger fra foreldrene om å lykkes gjør bagasjen tung for mange av ungdommene. Erfaringer fra mottak både i Sverige og Norge tyder på at mange kan ha ønsker om å reise hjem. For når det kommer til stykket, har de fleste en familie. En kartlegging av Folkehelseinstituttet i 2008 viser at flertallet av de som kommer som enslige mindreårige asylsøkere til Norge har kontakt med familien i hjemlandet. Det er bra. Kontakt med foreldre gjør ensomheten litt lettere å bære, og disse ungdommene oppgir å ha det bedre psykisk.

Jeg mener dagens politikk overfor enslige mindreårige asylsøkere har brakt oss opp i følgende tre hoveddilemmaer:

For det første, hensynet til ungdommen selv. Kunnskapen om livssituasjonen til enslige mindreårige asylsøkere gjør det nødvendig å stille spørsmålet: Er dagens praksis til barnets beste?

For det andre, situasjonen i hjemlandet. Ungdomskullene er store  i landene enslige mindreårige asylsøkere kommer fra. Det er neppe noe problem for Afghanistan om noen tusen ungdommer forsvinner til Norge. Samtidig vet vi at det er mye ressurser hos mange av de som reiser. Kunne ikke Afghanistan ha bruk for disse?

For det tredje, situasjonen i Norge. Vi har både plass og penger. Samtidig ser vi at økningen i enslige asylsøkere er en stor utfordring i forhold til bosetting. Myndighetene kan gjøre mye for å tilrettelegge, og det gjøres. Men vi er avhengig av lokalsamfunn som vil ta imot ungdommene, ellers blir de sittende fast i asylmottak.

Vi trenger en ny kurs. Vi må søke løsninger som gir ungdom en framtid i sitt eget hjemland.

Mange får i dag bli i Norge, fordi vi ikke klarer å finne omsorgspersoner i hjemlandet. I norske myndigheters ansvar for å ivareta barnets beste i henhold til barnekonvensjonen, ligger det også et ansvar for å spore opp omsorgspersoner.

Regjeringen vil endre praksis, slik at utlendingsmyndighetene heretter skal vurdere omsorgssituasjonen i hjemlandet. Det betyr at vi åpner for retur til andre omsorgspersoner enn foreldre, for eksempel storfamilie. Men også til omsorgs- og utdanningsinstitusjoner.

Per i dag er ikke det siste et reelt alternativ. En viktig del av regjeringens strategi, er derfor å se på muligheten for at Norge kan bidra til å opprette internatskoler eller omsorgssentre i asylsøkernes hjemland. Det kan enten skje ved at Norge bidrar til å finansiere institusjoner drevet av hjemlandet, eller ved at organisasjoner får dette i oppdrag. Uansett må arbeidet skje i tett samarbeid med landets myndigheter.

På denne måten kan Norge bistå noen av disse landene med å bygge et omsorgs- og utdanningstilbud som også omfatter lokalbefolkningen. Da oppnår vi to ting. For det første sikrer vi forsvarlig retur fra Norge, for det andre gir vi et tilbud til lokal ungdom. For eksempel kan det være en internatskole der noen av plassene er forbeholdt unge som returneres fra Norge.

Nederland har omsorgssentre i flere land. En erfaring de har gjort, er at enslige mindreårige asylsøkere som returneres til en slik institusjon, svært ofte hentes av foreldrene ved ankomst. Dermed kan de forenes med sin familie.

Frivillig retur vil alltid være den beste løsningen. Ikke minst når det gjelder mindreårige. Men mange føler at de svikter familien hvis de reiser hjem. Dermed kan det være vanskelig å få til frivillige returer, uten at tvang er et reelt alternativ. Erfaringene fra Sverige, er en kraftig økning i frivillige returer etter at de startet tvangsmessige returer til Irak.

La meg gjøre det helt klart: Norge skal fortsatt gi opphold til de som har behov for beskyttelse. De nye tiltakene retter seg mot ungdom som ikke har grunnlag for beskyttelse i henhold til flyktningkonvensjonen.  

Det er et viktig mål at de som reiser tilbake kan bli en ressurs for hjemlandet. Vi har i dag gode returprogrammer for voksne, der de får hjelp til å skaffe bolig og til å etablere virksomhet. Disse må videreutvikles og tilpasses ungdom. Mange av de som vil være aktuelle for å retur vil være over 18 år. De vil trenge ulike yrkes- og opplæringstiltak som kan kvalifisere til arbeid.  

Norge kan ikke etablere returprogrammer, omsorgsinstitusjoner eller gjennomføre tvangsreturer uten at det skjer i forståelse og samarbeid med myndighetene i de aktuelle landene. Dette må skje i dialog med berørte myndigheter.

Samtidig vet jeg at dette er et tema som opptar mange i Norge. Behandlingen av enslige mindreårige asylsøkere reiser mange dilemmaer, og det kan være flere svar på spørsmålet om hva som er barnets beste i disse sakene. Dette er viktige problemstillinger som fortjener et fordomsfritt ordskifte, ikke bare i regjeringslokalene men også i det offentlige rom.