Innlegg ved Skammens stein 7. mai 2009

Mitt navn er Raimo Valle. Jeg er statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, som har samordningsansvaret for politikken overfor nasjonale minoriteter. Jeg er her i dag som statens og regjeringens representant.

Først vil jeg takke for at jeg får lov til å tale ved denne markeringen. Jeg var her også i fjor, og det var en markering som gjorde inntrykk på meg. Det er en viktig markering ved dette symbolet for overgrep mot romanifolket/taterne. Vi er her for å minnes slik at vi ikke skal glemme og slik at vi ikke skal gjenta slike historiske feilgrep.

I år er det elleve år siden regjeringen første gang beklaget disse overgrepene. Det skjedde 11. februar 1998. Daværende kommunalminister Ragnhild Queseth Haarstad uttalte følgende:

På vegne av norske myndigheter beklager jeg sterkt fortidas overgrep. Noe lignende må aldri skje igjen. Norske myndigheter har mye å skamme seg over overfor romanifolket. Det skulle være nok å nevne stikkord som Svanviken arbeidskoloni, tvangssterilisering og tvangsplassering av barn.

Denne unnskyldningen ble gjentatt i St.meld.nr. 15 (2000-2001) Nasjonale minoritetar i Noreg. Meldingen ble lagt fram av den første Stoltenberg-regjeringen. Der het det:

Regjeringa ber om orsaking for dei grove overgrepa romanifolket har vore utsett for av eller med aktiv støtte frå legale, norske styresmakter. Overgrepa mot romanifolket var særs grove og ramma ei etnisk gruppe hardt.

Også stortingskomiteen stilte seg bak unnskyldningen som ble gitt til romanifolket/taterne.

Mange tatere opplever fortsatt at fortiden legger en skygge over eget liv, og mange møter diskriminering og avvisning på grunn av sitt levesett. Som representant for regjeringen vil jeg understreke at vi erkjenner ansvar for de overgrep og den smerte norske myndigheter har påført dere. Jeg vil derfor slutte meg til de beklagelsene jeg her har nevnt.

Jeg forstår at det er vanskelig for dere å tilgi og glemme. Mange av dere etterspør større kunnskap om hva som egentlig skjedde, og hvordan det norske samfunnet og den norske allmennheten kunne la overgrepene skje uten å reagere. Fra myndighetenes siden vet vi at forsoning må være en prosess over tid, og at vi har et eget ansvar for å legge grunnlag for å fortjene deres tillit. En tillit som er nødvendig for at vi sammen skal kunne arbeide for å bevare, styrke og utvikle taternes kultur, språk og tradisjoner.

Jeg var selv tilstede ved lanseringen av Helsingforskomiteens rapport om Norges overgrep mot romanifolket/taterne i april i år, og fikk derigjennom mye ny kunnskap om hvordan norsk politikk overfor taterne resulterte i alvorlige overgrep. Denne rapporten vil, sammen med annen forskning som er foretatt omkring taternes situasjon, være viktige grunnlagsdokumenter i regjeringens videre arbeide med å styrke taternes situasjon.

På tross av undertrykking og overgrep har der klart å ta vare på deres kultur, verdier og tradisjoner. Taternes egne organisasjoner har lagt ned et stort og viktig arbeid for å revitalisere kulturen og ta tilbake stoltheten over å være tater. Dette er noe dere kan være stolte over, og noe vi kan bygge på i det arbeidet vi sammen skal gjøre for å styrke taternes kultur og samfunnsliv i framtiden.

Erfaringen har vist at synliggjøring og positive tiltak bidrar til en positiv holdningsskapning og økt kunnskap om minoriteter blant allmennheten. Jeg er derfor glad fot at man i dag både gjennom litteratur, musikk og dokumentarfilmer opplever økt fokus på taternes kultur og taternes situasjon i det offentlige rom. Detter er noe regjeringen også vil bidra med i framtiden.

Med disse ord vil jeg takke for meg og ønske lykke til med resten av arrangementet.