Politikk overfor nasjonale minoriteter, med særskilt fokus på kulturminner

Kjære forsamling. Mitt navn er Raimo Valle. Jeg er statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Jeg Vi har et særskilt ansvar for samordning av politikk overfor nasjonale minoriteter, deriblant skogfinner. Med meg har jeg hilsninger fra statsråd Dag-Terje Andersen som ikke hadde anledning til å komme. Desto hyggeligere er det for meg å komme hit, jeg har gledet meg til det.

2009 er utpekt til å være regjeringen sitt kulturminne år. Det er derfor en stor glede å være her i dag som regjeringens representant. I forhold til bevaring og formidling av skogsfinsk kultur har kulturminnene en svær sentral plass. Jeg håper derfor kulturminneåret blir til nytte i dette arbeidet. Kulturminneåret 2009 må også ses på som en oppfølging av mangfoldsåret 2008.

Det første kulturminneåret var i 1997. Fra 2009 skal det etter planen arrangeres hvert tiende år.

Hovedansvarlig for kulturminneåret er Miljøverndepartementet og Kultur- og kirkedepartementet.  Samtidig er året ansett som så viktig at alle departementer er trukket inn i dette arbeidet, også Arbeids- og inkluderingsdepartementet, som jeg representerer.

Hvorfor er kulturminner så viktige? Riksantikvaren uttrykker det veldig konsist på sine hjemmesider. Der heter det:

Kulturarven utgjør vår kollektive hukommelse om tidligere generasjoners samfunn og levekår. Slike spor kan være redskaper og bergkunst, bygninger og anlegg, kulturmiljøer og landskapstrekk. I tillegg er tro og tradisjoner ofte knyttet til landskapet.

Det handler om å knytte fortid, nåtid og fremtid sammen.

Temaet for Kulturminneåret 2009 er dagliglivets kulturminner, med to underoverskrifter kulturuttrykk på vandring og dokumentasjon av kulturminner.

Gjennom perspektivet ”kulturuttrykk på vandring” ivaretas minoritetsperspektivet. Man ønsker å belyse hvilke kulturimpulser som ligger til grunn og hvor disse impulsene kommer fra? Kultur blir ikke bare til ved utvikling og nydannelser innen den enkelte kultur, men for en meget stor del ved at impulser fra andre kulturer fanges opp og innlemmes, noen ganger i uendret men ofte i bearbeidet form. Dette vil dere høre mer om i forbindelse med den foreslåtte fredninga av ei skogsfinsk badstue på Nedre Øyeren. Denne badstua er et eksempel på kombinasjon av norsk og skogsfinsk tradisjon.
Et annet hovedfokus for kulturminneåret 2009 er dokumentasjon av kulturminner. Her vet jeg at Norsk Skogsfinsk Museum har mye å bidra med, både i forhold til bygningsvern, gjenstander, bilder og lydopptak.
Jeg er bedt om å si noe Arbeids- og inkluderingsdepartementet rolle i forhold til nasjonale minoriteter.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har et samordningsansvar for politikken overfor nasjonale minoriteter. Samtidig har de ulike fagdepartementene et selvstendig ansvar, innenfor sitt ansvarsområde. Fagdepartementene har et like stort ansvar overfor nasjonale minoriteter som overfor alle andre borgere.

Ansvarlig departement for nasjonale minoriteters kulturminner er derfor Miljøverndepartementet, med Riksantikvaren og fylkeskommunene som utøvende organer.

Gjennom Arbeids- og inkluderingsdepartementets samordningsansvar har vi imidlertid et særskilt ansvar for dialogen med gruppene. Det har derfor de siste ti årene vært en rekke møter mellom dette departementet og representanter for skogfinnene.

Også her må jeg understreke sektordepartementenes og etatenes ansvar. Saker som involverer skogsfinske interesser løses ofte gjennom å ha møte ansvarlig departement eller etat, uten å gå veien om oss i Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Spørsmål om kulturminnevern løses derfor i utgangspunktet gjennom dialog med Riksantikvaren, fylkeskommunen eller museumssektoren, som har det utøvende ansvaret.

Et sentralt virkemiddel for Arbeids- og inkluderingsdepartementet i forhold til nasjonale minoriteter er organisasjonsstøtte. Organisasjoner som representerer nasjonale minoriteter får støtte av staten for å fremme og ivareta interessene for nasjonale minoriteter. Departementet har derfor gjennom flere år støttet foreningen Skogsfinske interesser i Norge. Dette er en paraplyorganisasjon som samler flere organisasjoner tilknyttet skogsfinsk kultur og skogsfinske interesser. La meg understreke betydningen av å støtte opp om organisasjonene. Min erfaring er at det skjer lite på dette feltet uten et disse er pådrivere.

Departementet har også i oppgave å se til at norsk politikk overfor nasjonale minoriteter er i tråd med internasjonale forpliktelser. Til grunn for politikken ligger Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.  Gjennom ratifisering har Norge bl.a. forpliktet seg til å legge til rette for at nasjonale minoriteter kan uttrykke, bevare og utvikle sin etniske, kulturelle, språklige og religiøse identitet.

Konvensjonen blir fulgt opp gjennom et rapporteringssystem.

Denne rapporteringen, som inkluderer besøk av landene og dialog med minoritetene, munner ut i en resolusjon fra Europarådet. Europarådets andre resolusjon om Norge kom 20. juni 2007. Der ble Norge bl.a. bedt om følgende, jeg siterer:

Å følge opp og videreutvikle tiltak til støtte for nasjonale minoritetskulturer, med
tilpasning av initiativer og ressurser til de konkrete behov som identifiseres i samråd
med de berørte gruppene selv, ikke minst med hensyn til minoritetsmuseene, i
forbindelse med den pågående museumsreformen;

Oppbyggingen av nasjonale minoriteters museer har sammenfalt i tid med den store museumsreformen. Denne reformen har hatt som hensikt å redusere antall organisatoriske museumsenheter. Det konsolideringen har imidlertid vist seg utfordrende i forhold til nasjonale minoriteters museer. Sittende regjering har derfor tatt grep. Museumsreformen er justert slik at Norsk Skogsfinsk Museum og Jødisk Museum i Oslo kan bestå som selvstendige enheter, uten at dette får økonomiske konsekvenser for disse museene. Det har vist seg å være en hensiktsmessig løsning.

Jeg skal si litt mer om rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter. I oppfølging av konvensjonen er særlig artikkel 15 som omhandler effektiv deltagelse vektlagt. Denne artikkel 15 er veldig rundt formulert, med vilje. Essensen er likevel er at minoritetene selv skal involveres i saker som gjelder dem selv. Sett i forhold til museumssektoren og kulturminnefeltet betyr dette at minoriteter må involveres når minoritetens kultur skal formidles og framstilles. Rammekonvensjonen gir ingen klare eller konkrete føringer på hvordan og i hvilken grad minoriteter skal involveres. Departementets egen erfaring er imidlertid at gjennom dialog og tillitsskapende arbeid, kan man etter hvert arbeide seg fram til gode løsninger som alle parter kan være fornøyde med. 

Riksantikvaren og Miljøverndepartementet har gjennom flere år har hatt et fokus på nasjonale minoriteters kulturminner. Et nasjonalt delmål er ” sikre en bedre representativitet i utvalget av varig vernete kulturminner og kulturmiljøer”. I årets budsjettekst er dette formulert tydelig av Miljøverndepartementet. Der heter det (sitat):

”Kulturminne knytte til dei nasjonale minoritetane og til andre minoritetar er sterkt underrepresenterte på fredingslista. I samarbeid med minoritetsgruppene har Riksantikvaren derfor teke initiativ til å få registrert kulturminne for å få laga verneplanar og sikre eit utval for varig vern.”

Det er derfor spesielt gledelig at Hedmark fylkeskommune har startet fredningssak av en skogsfinsk badstue på Nedre Øieren i Kongsvinger kommune. Etter det jeg vet er dette det første skogsfinske objektet som er fredet i Norge.

I brevet fra fylkeskommunen heter det at den godt bevarte badstua på Nedre Øieren er meget spesiell – da bygningen rommer en kombinasjon av bryggerhus og badstue, med en dobbelt røykovn. Dette er, av Norsk Skogsfinsk Museum, tolket som en tilpasning til norsk kultur, samtidig som badstua innebærer aspekter helt typisk for skogfinnene.

Jeg vil i denne anledning gi honnør til alle som gjennom flere år har jobbet med bevaring og revitalisering av skogsfinsk kultur. Birger Nesholen har fått kongens fortjenestemedalje i gull for sitt arbeid. Jeg vil også gi honnør til de andre ildsjelene som har jobbet med skogsfinsk kultur gjennom mange år. Flere av disse er i dag ansatt på Norsk Skogsfinsk Museum. Jeg synes også det er veldig betryggende at tidligere statsråd med samordningsansvar for nasjonale minoriteter, Ragnhild Queseth Haarstad, er styreleder for museet. Jeg vil også trekke fram Hedmark fylkeskommune, som har vært et foregangsfylke i arbeidet med sette minoriteters kulturminner på dagsorden. Jeg vet at fylkeskommunen i tillegg til skogsfinsk kultur, også har engasjert seg i forhold til romanifolket/taternes og sørsamiske kulturminner. Jeg er også glad for kommunens engasjement. Staten har et hovedansvar i politikken ovenfor nasjonale minoriteter. Samtidig kan denne politikken ikke iverksettes uten aktiv deltakelse fra kommuner og fylkeskommuner, som også har et ansvar i forhold til internasjonale forpliktelser.

Dette er mitt første besøk her på Norsk Skogsfinsk Museum - Norjan metsäsuomalaismuseo. Jeg har imidlertid allerede, gjennom internett, merket meg det imponerende omfanget av museets samlinger. Samlingene inkluderer blant annet 700 timer med lydarkiv. Det er derfor en glede å kunne opplyse om at Arbeids- og inkluderingsdepartementet nettopp har tildelt 150 000 kr til Norsk Skogsfinsk Museum til arbeidet med digitalisering av gamle lydopptak. Jeg håper disse midlene blir til nytte. Takk for meg og lykke til videre!