Regjeringens politikk overfor kvensk språk og kultur

Baaski-festivalen 11. juni 2009

Kjære forsamling.

Mitt navn er Raimo Valle. Jeg er statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, med ansvar for samordning av politikken for nasjonale minoriteter og samer, og altså også kvenpolitikken.

Først vil jeg takke for invitasjonen til å delta på Baaskifestivalen og dette seminaret. Med min bakgrunn som både kven og same har jeg stor interesse for de spørsmål som i dag skal diskuteres. Det er også nyttig for meg som statssekretær å få være tilstede her hvor viktige kvenpolitiske spørsmål skal diskuteres. Dessverre gjør andre gjøremål at jeg denne gangen ikke kan ta del i det øvrige festivalprogrammet.

Seminaret i dag skal omhandle kvensk/finsk språk i skolen. Jeg mener at det er av avgjørende betydning for den kvenske kulturs fremtid at kvenske barn får en sikker forankring i kvensk språk og kultur, både gjennom barnehagen og skolen, og gjennom familien og lokalsamfunnet.

Fornorskningspolitikken norske myndigheter førte så lenge har satt sitt sterke preg på de nasjonale minoritetsgruppene og samene i Norge. Nasjonale minoriteter som kvener, skogfinner og romani – og samene – har alle vært utsatt for sterkt press for å forlate sin egen språklige og kulturelle arv til fordel for det norske språk og norsk kultur. Dette har ført til tap og smerte for mange, og fått store konsekvenser for bevaring og utvikling av bl.a. kvensk språk og kultur.

Mange gikk bort fra sitt eget språk i denne perioden. Denne språklige og kulturelle fornorskingsprosessen strakte seg i mange lokalsamfunn over flere generasjoner. Følgen var at mange av disse samfunnene gikk over fra å være trespråklige eller tospråklige til å bli tospråklige med norsk og samisk eller ettspråklig norske.

Følgen av at den naturlige overføringen av språk og kultur fra generasjon til generasjon er brutt de fleste steder er at det kreves ekstra innsats for å få tilbake et levende språklig og kulturelt samfunn. I dag finnes det få aktive kvenske språkbrukere, og de fleste av disse er middelaldrene og eldre mennesker. Kvensk skriftspråk har manglet med de følgene det har hatt med få lærere som kan undervise i kvensk og stor mangel på kvensk terminologi og kvenske læremidler. Jeg er derfor glad for at det fra kvensk side er lagt ned så mye arbeid i å utvikle kvensk som skriftspråk, få kvensk inn i skolen, få kvenske aviser og bygge opp kvenske organisasjoner og institusjoner. Kvensk språk er i dag i en utsatt posisjon, men kvenenes eget engasjement i dag gir grunn til forsiktig optimisme.

Jeg er klar over at vi står overfor mange utfordringer både når det gjelder utforming og standardisering av det kvenske skriftspråket, når det gjelder å ta tilbake kvensk som bruksspråk og når det gjelder å skape arenaer der kvensk språk og kultur kan få rom til å være et levende samhandlingsspråk.

Jeg er derfor tilfreds med at det blant dere er mange som ønsker å ta vare på språket og utvikle det videre. Dere som har arbeidet for revitalisering av kvensk språk og kvensk kultur har gjort en viktig og avgjørende innsats for opprettholdelsen av kvensk språk og kultur i fremtiden.  Deres iherdige innsats har klart å snu utviklingen fra at kvensk språk og kultur var i ferd med å forsvinne til at det i dag er stor aktivitet for å ta tilbake både språket og kulturen som mange har mistet.

En revitalisering av det kvenske språket fordrer imidlertid at staten tar sin del av ansvaret for å legge til rette for å sikre og utvikle det kvenske språket. Dette er et ansvar vi er oss bevisst og ligger til grunn for den innsats som i dag gjøres, også fra statens side, for å sikre grunnlaget for at det kvenske språket og den kvenske kulturen skal kunne videreføres også til de kommende generasjoner.

Mange språk i verden er i dag truet. Små språk som kvensk eksisterer stort sett bare som talespråk og er derfor spesielt sårbare overfor storsamfunnets kulturelle og språklige press. Det er derfor blitt en felles internasjonal forståelse av at disse språkene trenger en spesiell innsats for å bli tatt vare på.  Europarådets pakt for regions- og minoritetsspråk ble utviklet for å fortplikte statene til å gi disse minoritetsspråkene bedre vilkår for å overleve og utvikle seg.

I og med ratifiseringen av den europeiske pakten for regions- og minoritetsspråk i 1993 påtok den norske stat seg større forpliktelser overfor minoritetsspråk i Norge. Dette var en viktig milepæl for å sikre det kvenske språkets fremtid i Norge.

Den europeiske pakten for regions- og minoritetsspråk, Språkpakten, har hatt betydning for prosessen rundt anerkjennelse av kvensk som et eget språk. I St.meld. nr. 15 (2000-2001) Nasjonale minoritetar i Noreg – Om statlig politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skofinner, ønsket ikke regjeringen å ta stilling til spørsmålet om kvensk var å anse som et eget språk. Denne posisjonen medførte imidlertid respons fra Europarådet. I deres første resolusjon om Norges oppfølging av minoritetsspråkpakten ble staten bedt om å “klargjøre det kvenske språkets status med den målsetting å styrke situasjonen for det kvenske språk i tråd med språkpaktens del II”.  På denne bakgrunn ble det gjennomført en utredning og høring. Som kjent ble resultatet at kvensk i april 2005 offisielt ble anerkjent som eget språk i Norge. I språkmeldingen fra Kultur- og kirkedepartementet (St.meld. nr 35 2007-2008 Mål og meining) slås det fast at en systematisk styrking av kvensk språk må inngå som en helhetlig del av norsk språkpolitikk og at aktiv statlig medvirkning er nødvendig for at arbeidet med revitalisering av kvensk språk skal lykkes.

Ved ratifiseringen av Europarådets rammekonvensjon i 1999 bekreftet og utvidet staten disse forpliktelsene. Ratifikasjonen har medført at samordningsansvaret for kvenpolitikken er klart forankret hos én statsråd og i ett departement; i dag statsråden i Arbeids- og inkluderingsdepartementet. I praksis betyr dette bl.a. at Arbeids- og inkluderingsdepartementet vurderer om hensynet til kvenene er tilstrekkelig ivaretatt i saker som legges fram av regjeringen. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har også hovedansvaret for dialogen med representanter for kvenene. Samtidig vil jeg understreke at de andre departementene med underliggende virksomheter har et selvstendig ansvar overfor kvenene innenfor sine ansvarsområder. Tilsvarende gjelder for kommunene og fylkeskommunene i kvenske områder.

En annen konsekvens av ratifikasjonen var at det ble opprettet en egen tilskuddsordning for nasjonale minoriteter. Norske Kveners Forbund har riktignok fått statsstøtte siden 1990, men organisasjonsstøtten til de nasjonale minoritetene har økt betraktelig det siste tiåret. I 2009 har Arbeids- og inkluderingsdepartementet gitt organisasjons- og prosjektstøtte på vel 3 millioner kroner til kvenske formål. I tillegg kommer midler fra andre departement.

Det er viktig for regjeringen å følge opp rammekonvensjonen, som sier at “partene skal skape de forutsetninger som er nødvendige for at personer som tilhører nasjonale minoriteter, sikres effektiv deltakelse i det kulturelle, sosiale og økonomiske liv og i offentlige anliggender, særlig de som berører dem”. En lojal oppfølging av denne bestemmelsen har vært å prioritere organisasjonsstøtte for å gjøre de nasjonale minoritetene bedre i stand til selv å fremme sine krav og prioriteringer.

Europarådet har særskilt pekt på utfordringer i forhold til språk, medier og kultur. Jeg er enig i denne vurderingen. For den videre utviklingen av kvenpolitikken vil jeg derfor anbefale at kvenske organisasjoner bruker konvensjonene og rekommandasjonene fra Europarådet aktivt. Erfaring viser at bruk av konvensjoner kombinert med aktivt engasjement fra minoritetene selv, er hva som er mest effektivt i dialog med myndighetene.

Språkmeldingen (St.meld. nr 35 2007-2008 Mål og meining) fra 2008 har et eget kapittel om kvensk språk. Gjennom denne meldingen har regjeringen ytterligere stadfestet sine forpliktelser overfor det kvenske språket.

Kulturdepartementet har i meldingen slått fast at aktiv språkplanlegging er avgjørende for at kvensk skal vinne ny vitalitet. Slik språkplanlegging kan sies å ha to hovedelementer:

• formalisering av rettighetene til språkbrukerne
• utvikling av språklig infrastruktur som terminologiutvikling, standardisering og språkrøktarbeid.

Arbeidet med å standardisere det kvenske språket har kommet i gang.  Jeg er kjent med at enkelte privatpersoner har nedlagt et stort arbeid for å utvikle kvensk som skriftspråk. Disse har gitt et stort og viktig bidrag til det arbeidet som i dag gjøres for å standardisere kvensk språk gjennom Kvensk institutt. Erkjennelsen av at det var nødvendig å komme i gang med standardisering av kvensk var fulgt opp ved at det ble satt av midler til etablering av Kvæntunet – Norsk senter for kvænsk språk og kultur. I desember 2005 var senteret omorganisert gjennom etablering av en stiftelse med navnet Kvensk institutt (Kainun institutti) og tilskuddet er i 2009 kommet opp i vel 4,5 mill. kroner (økt med 1 mill kr i 2009). Kvensk institutt skal være et nasjonalt senter for kvensk språk og kultur, og det samlede driftstilskuddet fra staten skal gå til utvikling, dokumentasjon og formidling av kunnskap og informasjon om kvensk språk og kultur. Tilskuddet omfatter også driftsutgifter til administrasjonsbygningen på Kvæntunet, som stod ferdig i 2005. Kulturdepartementet har i språkmeldingen understreket at de i vurderingen av rammevilkårene for Kvensk Institutt vil legge vekt på behovet for å få fortgang i arbeidet med å standardisere kvensk språk.

Kvensk språkråd ble etablert i 2007. Rådet skal være en faggruppe som først og fremst skal arbeide med å utforme de prinsipielle retningslinjene for etablering av et felles kvensk skriftspråk. Det er også meningen at det skal dannes et bredere forum, foreløpig omtalt som et språkting, der det skal være med språkbrukere frå flere ulike miljø enn de som har fått plass i rådet. Språktinget er ment å være et vedtaksorgan; det skal gjøre vedtak i prinsipielle spørsmål etter forslag og tilråding frå Kvensk språkråd.

I 2006 startet et helt nytt studium i kvensk språk og kultur ved Universitetet i Tromsø. Til dette studiet er det bl.a. utarbeidet egne tekster, ei ordliste og forslag til en grammatikk.

Kvensk språk er i dag langt på vei er borte som daglig samhandlingsspråk i mange områder. Skal det kvenske språket overleve er det derfor nødvendig er at offentlige ordninger som for eksempel barnehagen og skolen må ta rollen som språkformidler til de oppvoksende generasjoner. I språklig revitaliseringsarbeid blant andre minoritetsgrupper har man sett at tospråklig stimulering i barnehagen og språkreirtiltak er viktige tiltak for å kunne fremme minoritetsspråklig utvikling hos barn. Det generelle målet med et språkreir er å verne og revitalisere et truet minoritetsspråk. Gjennom naturlig kommunikasjon i barnehagen vil barnet lære seg minoritetsspråket, samtidig som den tilhørende kulturen også blir en naturlig del av barnehagehverdagen. Dette vil være med og styrke den kulturelle og språklige identiteten. Utfordringen i nærmeste fremtid vil bl.a. være å skaffe til veie tospråklig barnehagepersonell og utvikle nødvendige læremiddel.

Språkopplæring i grunnskolen er viktig for at barna skal få kompetanse i å skrive og lese sitt eget språk. Etter opplæringsloven har elever med kvensk/finsk bakgrunn ved grunnskolen i Troms og Finnmark rett til opplæring i finsk. Vilkåret er at det minst er tre elever som krever det. I dag blir det undervist i finsk i grunnskolen og i den videregående skole. Ved godkjenningen av kvensk som eget språk var det en forutsetning at undervisning i kvensk skulle skje innenfor rammene til det eksisterende finskfaget.  I læreplanene for finskfaget er det lagt til grunn at undervisning i kvensk framover vil kunne skje innenfor den eksisterende finskundervisningen Det er videre lagt stor vekt på at undervisningen tar utgangspunkt i den lokale kvenske dialekten. Det er viktig at skoleeierne tar ansvar for at dette blir fulgt opp i praksis, slik at de som har kvensk bakgrunn, får den kvenskopplæringen de ønsker. Jeg er klar over at det er mange utfordringer knyttet til dette.

Ved siden av opplæring i barnehage og skole er det viktig at man skaper møteplasser hvor kvensk språk og kultur kan utøves i samhandling med andre. Kvenske språk- og kultursentra vil kunne være viktige møteplasser for den kvenske befolkningen i ulike områder.  Jeg er derfor glad for å kunne fortelle at Arbeids- og inkluderingsdepartementet for 2009 gir 250 000 kroner i prosjektmidler til Halti kvenkultursenter i Nordreisa. Sentrale stikkord for bevilgningen er å dokumentere og formidle kvenkulturen i Troms, drive holdningsskapende arbeid og revitalisere kvensk språk og kultur i Nord-Troms. Varanger museum er tildelt 100 000 kroner til et forprosjekt som skal utrede muligheten for å etablere et kvensk språksenter i Vadsø. I tillegg har museet fått 60 000 kroner til prosjektet ”Kvenske navn på nett og kart”, et prosjekt som skal samle inn og kvalitetssikre kvenske stedsnavn.

Mange minoriteter har hatt felles erfaringer i det språklige og kulturelle revitaliseringsarbeidet. Kontakt og samarbeid mellom kvenene og andre minoriteter kan derfor gi en viktig stimulans i arbeidet med å styrke kvensk språk og kultur. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har på denne bakgrunn tildelt 144 000 kroner i 2009 til et prosjekt i regi av Kvenlandsforbundet for å utvide samarbeidet mellom kvenene og andre finsk-ugriske minoriteter.

 
Tilgjengelig materiale på kvensk språk er viktige for språkutviklingen. Avisen Ruijan Kaiku, den eneste kvenskspråklige avisen i Norge, spiller her en viktig rolle som felles organ for kvensk språk og kvensk – kultur. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har i 2009 gitt tilskudd til avisen på 400 000 kroner. Dette kommer i tillegg til tilskuddet fra Norsk kulturråd på 1 million kroner.

 Det har vært arbeidet med å legge til rette for at Ruijan Kaiku kan utvikles til en ukeavis. At det på denne måten blir skapt et fast offentlig forum for kvensk språk og kultur, vil kunne ha mye å si for å gi kvensk en synlig plass i det offentlige rom.
Kulturdepartementet har i språkmeldingen slått fast at de vil ta sikte på å trappe opp tilskuddet til den kvenske avisen dersom det ellers kan legges til rette for overgang til ukeavis

Stedsnavn er en av de viktigste kulturelle markørene for den kvenske minoritetsbefolkningen og har derfor stor symbolverdi. Men de kvenske stedsnavnene er også en del av kulturarven i Norge som bør vernes og gjøres kjent som en del av den allmenne kulturarven vår.

Mange kvenske stedsnavn er ikke skrevet ned og dokumentert. Det haster derfor med å samle inn kvenske stadsnavn både i Troms og Finnmark. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har på denne bakgrunn i 2009 gitt midler til et prosjekt i regi av Varanger museum – Ruija kvenmuseum som skal samle inn kvenske navn på nett og kart og kvalitetssikre kvenske lokale stedsnavn. Minst like viktig er det å formidle det kvenske navnematerialet som alt er samlet inn, og som i dag i liten grad er tilgjengelig for den kvenske befolkningen. Det er ellers behov for å videreutvikle den kvenske stedsnavnbasen. Som en del av forvaltningsapparatet etter stedsnavnloven finnes i dag en egen navnekonsulent for kvensk som arbeider i halv stilling. Kulturdepartementet vil vurdere hva som kan gjøres for å legge til rette for innsamling og registrering av kvenske stedsnavn.

Etter at stedsnavnloven var endret i 2005, fikk loven en formålsparagraf der sikring av kvenske stedsnavn er spesielt nevnt. Etter ordlyden skal stedsnavn sikres i samsvar med nasjonalt lovverk og internasjonale avtalar og konvensjoner, og i merknadene til bestemmelsene heter det at loven skal dokumentere, bevare og synliggjøre språklig og kulturelt mangfold slik det manifesterer seg i samiske, kvenske og skogfinske stedsnavn. Skrivemåten av kvenske stedsnavn skal basere seg på finske rettskrivingsprinsipp fram til det eventuelt er utarbeidet egne rettskrivingsprinsipp på kvensk.

Flere kommuner i Troms og Finnmark har innbyggere som hører til i både norsk, samisk og kvensk/finsk kultur. Storfjord kommune i Troms erklærte seg i mai 2007 som en trespråklig kommune.  Fra før har Porsanger kommune i Finnmark lenge markert seg som en trekulturell kommune. Jeg mener flere kommuner bør følge etter.

Storfjord kommune har satt i gang et pilotprosjekt – Mangfold styrker – der målet er å synliggjøre og likestille norsk, samisk og kvensk/finsk kultur og språk. I prosjektet skal det blant annet utvikles en opplæringspakke for de ansatte i kommunen, og en skal se om det er mulig å opprette et språksenter som dekker både kvensk/finsk, samisk og norsk språk. Jeg er svært fornøyd med å kunne fortelle at Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil støtte språksenteret med 500 000 kroner i 2009. Departementet vil også støtte kommunen med 70 000 kroner til en arbeidsgruppe som skal bidra til å trekke representanter for språklige minoriteter inn i arbeidet slik at disse kan brukes aktivt i utviklingsarbeid innen språk og kultur.

Selv om det ikke er til å komme i fra at staten har et særlig ansvar for å følge opp internasjonale konvensjoner, vil jeg avslutningsvis igjen peke på at det også ligger et ansvar på kommuner og fylkeskommuner for å følge opp rammekonvensjonen og minoritetsspråkpakten. Det vil fremover være behov for å etablere og utvikle kvenske institusjoner, herunder språk- og kultursentra. I dette arbeidet er det avgjørende for staten å ha et nært samarbeid med kommuner og fylkeskommuner. Med det engasjement som har vært fra mange kommuner og også Finnmark og Troms fylkeskommuner, samt de bidrag som nu kommer fra statens side, så ser jeg konturene av en styrket kvensk utvikling som også er bygd på egne kvenske institusjoner. Det er svært viktig, både i et lokalt, regionalt og nasjonalt perspektiv.

Jeg er godt kjent med at det er stor utålmodighet blant kvenene og deres organisasjoner i forhold til hvor raskt kvenpolitikken i Norge utvikles. Jeg føler likevel at vi i dag har en helt annen utvikling enn for bare få år siden, og ser frem mot at vi sammen skal møte de utfordringene som ligger i å utvikle og sikre et levende og bærekraftig kvensk språk og kvensk kultur også for kommende generasjoner.

Til syvende og sist er det likevel ikke til å komme fra at innsatsen fra staten, fylkene og kommunene bare kan legge til rette for en positiv utvikling. En positiv utvikling forutsetter at kvenene selv aktivt dyrker sitt språk og sin kultur. Baaskifestivalen er i så måte et positivt bidrag.

Takk for oppmerksomheten!