Staten som kapitalist

 

 

Debatten rundt statens kjøp i Aker åpner for en viktig diskusjon om hvordan vi kan bruke statens rikdom til å utvikle norsk industri. Men det forutsetter at vi kommer oss opp av de gamle ideologiske skyttergravene

Av statsråd Dag Terje Andersen

Onsdag denne uka gjennomførte stortingets kontroll- og konstitusjonskomite en åpen høring om statens rolle i transaksjonene mellom Aker og Aker Solutions. Bakgrunnen for høringen er den uenigheten som er oppstått mellom aksjonærene denne våren.

Aksjonæravtalen har stått sentralt i debatten. Men ingen av de som i dag hevder at saken kunne vært unngått dersom ordlyden var annerledes, pekte på dette i 2007, enda avtalen var offentlig kjent. Avtalen er utformet av noen av landets fremste jurister på området. Heller ikke stortingsrepresentantene som hadde saken til behandling i et halvt år kom med kritiske merknader til ordlyden i avtalen på dette punktet, til tross for at flere av spørsmålene fra stortinget omhandlet aksjonæravtalen.

Uenigheten har først og fremst dreid seg om forståelsen av allmennaksjelovens § 3.8. Noe av diskusjonen etter vårens transaksjoner har dessuten vært uenighet om informasjon gitt i møte i Aker Holding. Andre formuleringer i avtalen ville neppe forhindret den type uenighet.

En annen myte er at staten ikke benyttet seg av eksterne rådgivere. Det er selvsagt ikke korrekt. Avtalens størrelse og betydning gjorde det naturlig at vi la stor vekt på å knytte til oss ekstern ekspertise. Det samme gjaldt for svenskene. Wikborg og Rein representerte Investor, Wiersholm representerte Saab og Selmer representerte staten ved Nærings- og handelsdepartementet. En finansiell rådgiver ble engasjert for å vurdere alternative modeller. Departementet innhentet analytikerestimater fra en rekke meglerhus, og Selmers corporate avdeling gjennomgikk offentlig tilgjengelig informasjon for å avdekke om det fantes informasjon i markedet som indikerte noe negativt. Det fant de ikke. 

Aksjekjøp er en investering. Staten har, som øvrige eiere, en forventing om avkastning på de pengene som er investert. Når Erna Solberg kan uttale” Det er sjelden en norsk regjering har gitt så mye penger til en av Norges rikeste menn.” kan det vanskelig oppfattes som enten total kunnskapsmangel eller bevisst forsøk på manipulering av opinionen.

Staten skal ha et kritisk søkelys på seg. Når vi investerer i næringslivet skjer det med fellesskapets penger. Slike beslutninger må ha legitimitet. Jeg opplever at mye av debatten både i 2007 og i dag, bunner i ulike syn på staten som eier.

Vår olje- og gasshistorie er et resultat av utradisjonelle og gode løsninger med oppbygging av sterke norske miljøer i petroleumssektoren. Leverandørindustrien har utviklet seg til å bli verdensledene på offshore-teknologi. Det er av nasjonal betydning at vi klarer å ta vare på og videreutvikle denne unike kunnskapen.  Vi trenger industri som er internasjonalt konkurransedyktig.

Ved nedsalgene i Telenor og Statoil har vi sett at aksjene som staten selger nesten i sin helhet har havnet på utenlandske hender. Det er få eiermiljøer i Norge som kan finansiere store enkeltkjøp.

Samtidig sitter staten på betydelig kapital. For meg som næringsminister gjorde dette at jeg så behovet for å tenke nytt rundt statlig eierskap: Hvordan kan vi sørge for at noe av statens rikdom kan investeres i langsiktig utvikling av norsk næringsliv sammen med langsiktig privat kapital?

Investeringen i Aker Solutions er et godt eksempel på hvordan jeg mener staten kan gi et positivt bidrag til norsk næringsutvikling. Aker er et av de viktigste miljøene i petroleumssektoren. Gjennom kjøpet ivaretok vi tre hensyn som er avgjørende for å sikre framtidig kompetanseutvikling. For det første gir avtalen stabilitet på eiersiden i minst ti år. Det betyr at vi har fått med oss de andre eierne på å satse langsiktig, ikke å styre ut fra kortsiktige gevinster. For det andre har vi sikret at selskapet beholder hovedkontoret i Norge. Det er viktig, fordi det er her beslutninger fattes. Beslutninger som har stor betydning for selskapets utvikling, men også for utviklingen av mange andre norske arbeidsplasser. Det kan være underleverandører, forskningsinstitusjoner og andre kompetansemiljøer. Da er nærhet til beslutningene sentralt. For det tredje har vi fått med oss tunge svenske aktører på eiersiden. De bringer med seg industriell kunnskap som åpner for nye utviklingsmuligheter. 

Jeg møtte mye motstand mot avtalen i 2007.  Mye av den var bygd på en prinsipiell uenighet om statlig eierskap. Når Lars Sponheim uttalte at dette er en ”nasjonalisering der staten overtar produksjonsmidlene”, er det en nokså presis oppsummering av den ideologiske holdningen på borgerlig side.

Men det er en total skivebom i forhold til hva som faktisk foregår. I Arbeiderpartiet har vi lagt 70-tallet bak oss. Sponheim hører ut som han fortsatt er der. Det er synd, fordi slik skyttergravstaktikk lukker for videre debatt og tenkning om hvordan vi best utvikler framtidas Norge. Vi bør heller se på mulighetene for at statlig kapital sammen med gode industrielle kapitalister kan utvikle et framtidsretta næringsliv.