Statssekretær Jan-Erik Støstads innlegg på Arbeidslivsforskningskonferansen i regi av Norges Forskningsråd, 9. november 2005

Kjære konferansedeltakere!

Jeg vil aller først takke for invitasjonen til å holde åpningsinnlegget på denne konferansen.

Arbeidslivsforskningsprogrammet er en sentral forskningsinnsats for Arbeids- og sosialdepartementet. Forskningen i dette programmet er viktig for politiske problemstillinger både om de ansattes situasjon, bedriftenes rammevilkår og samfunnet som helhet.

I dette korte innlegget skal jeg ikke gi konkrete signaler om departementets syn på arbeidslivsforskningen, men isteden bruke det meste av tiden til å si litt om regjeringens mål og reformer innenfor arbeidsmarked og arbeidsliv. Jeg håper at også dette kan være til nytte for konferansen og for dere som er forskere.

Temaet for mitt innlegg er ”Inkluderende arbeidsliv; Ny regjering – ny giv”. Regjeringen har vunnet flertall for en ny kurs. Det vil føres en politikk for å redusere forskjellene i samfunnet. Vi vil styrke de offentlige sikkerhetsnettene bl.a. ved å reversere Bondevik II´s innstramminger for eksempel i dagpengeordningen, og gi flere ledige mulighet til å komme tilbake til aktivt arbeid. Kampen mot arbeidsledigheten er derfor en høyt prioritert oppgave. Arbeid til alle er det viktigste vi kan gjøre for å redusere sosiale forskjeller. De første grepene legges fram i morgen, gjennom budsjettproposisjonen og Odelstingsproposisjon om arbeidsmiljøloven.

Regjeringen arbeider med flere reformer og tiltak knyttet til arbeidsmiljøet;

• Arbeidet med avtalen om et inkluderende arbeidsliv vil videreføres.
• Svekkelsene i arbeidstakernes vern som forrige regjering innførte vil reverseres.
• Gjennom opprettelsen av den nye arbeids- og velferdsetaten skal arbeidsmarkedstjenestene målrettes mot den enkelte bruker og særskilt for å inkludere grupper som har problemer på arbeidsmarkedet.
• Jeg viser også til gjennomføringen av pensjonsreformen som viktig for utviklingen på arbeidsmarkedet.

Å få til et inkluderende arbeidsliv er en hovedutfordring for det nye Arbeids- og sosialdepartementet. Mitt budskap til forskerne her i dag er at vi ønsker deres bidrag til å forstå bedre sammenhengene mellom alle de faktorer som påvirker et inkluderende arbeidsliv og et effektivt arbeidsmarked – herunder både økonomiske og ikke-økonomiske faktorer.

Jeg synes kunnskapsstatusrapporten fra Arbeidslivsprogrammet ”Et bærekraftig nytt arbeidsliv?” oppsummerer denne utfordringen på en relevant måte når den sier at det er behov for ”mer komplekse bilder av arbeidslivet, flere faktorer og typer prosesser som samvirker og på motsetningsfylte måter bestemmer arbeidsmiljø og (samtidig) er grunnlag for både trivsel og belastninger. Skal vi forstå de samlede endringene, må vi ta med flere aspekter, flere perspektiver og flere tilnærminger som til sammen kan utfylle bildet.”

Ja – og så vil jeg legge til – det bør også være en del av forskernes oppgave, etter å ha påvist kompleksiteten, å forenkle begrepene, mekanismene og konklusjonene slik at vanlig oppegående folk, og herunder må vi vel kunne regne (håper jeg) politikerne, kan gripe det og bruke det.

Jeg vil for øvrig peke på, som jeg antydet innledningsvis, at arbeidslivsforskningen også bør ses i et bredere samfunnsmessig perspektiv. Den norske arbeidslivsmodellen er en viktig, antakelig avgjørende, komponent i vår versjon av den nordiske velferdsmodellen. Det blir nå stadig bedre kjent at den nordiske velferdsmodellen ikke bare gir god fordeling, men at den også er effektiv. Men forståelsen av hvorfor det er slik er ikke like utbredt. Trolig er måten vi ordner arbeidslivet på en viktig del av forklaringen, og videre forskning på dette kan vise seg å være nyttig.

IA-avtalen

Vi har vært gjennom en periode på fem år med utprøving av virkemidler innenfor rammen av intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv. Dette har vært et utviklingsprosjekt som har gitt verdifulle erfaringer, og disse erfaringene evalueres av forskere. Med utgangspunkt i erfaringene vil Regjeringen videreføre IA-avtalen og fortsette drøftingene med arbeidslivets parter om hvordan og med hvilket innhold avtalen om et inkluderende arbeidsliv skal videreføres. Det er vårt håp at vi kan bli enige innen utgangen av året, slik at IA-arbeidet kan fortsette i samme gode spor som det nå er kommet inn i.

Arbeidsmiljø og arbeidstakernes vern

Gode arbeidsforhold, et godt arbeidsmiljø, et sikkert og tryggt arbeid er viktig for den enkelte, for virksomhetene og for samfunnet. For å oppnå et ”fullt forsvarlig” arbeidsmiljø som arbeidsmiljøloven pålegger oss, må vi vite hva som er farlig, hva som fører til skader og uhelse og hvordan årsakssammenhengene er.

Det har gjennom flere år vært en økende erkjennelse om at vi i Norge har en for dårlig oversikt over data og dokumentasjon om arbeidsmiljø og arbeidsliv. Det er blant annet derfor dette programmet i sin tid ble satt i gang.

Innføringen av et systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid har bidratt til at virksomhetene i større grad tar ansvar for arbeidsmiljø og sikkerhet. Forskning og erfaring viser at mange er fornøyde med sin arbeidsplass og sitt arbeidsmiljø. Men det er likevel store utfordringer spesielt når det gjelder å ivareta den typen arbeidskraft som ikke nødvendigvis passer til det moderne arbeidslivets forventninger til produktivitet og effektivitet – det gjelder blant annet funksjonshemmede, syke og eldre arbeidstakere. Arbeidslivet er i stadig endringer, og ufrivillig utstøtning er en av de største risikofaktorene når virksomheter omorganiserer.

Ny arbeids- og velferdsforvaltning

En ny arbeids- og velferdsforvaltning (NAV) er en omfattende organisatorisk reform for å samordne forvaltningen av ytelser og tjenester fra Aetat, trygdeetaten og kommunale sosialkontor. Men reformen er mer enn et organisatorisk grep; Det er gjennom utformingen av den samlede velferdspolitikken at målet om et inkluderende samfunn kan nås. En forutsetning for reformens suksess er at den følges opp med en helhetlig gjennomgang av virkemiddelapparatet som ser stønadsordninger og tjenester i sammenheng.

Vi har i Soria-Moria erklæringen sagt at Regjeringen vil gjennomgå virkemidlene rettet mot personer i arbeidsdyktig alder for å klarlegge hvordan en best kan bidra til å realisere målene om hjelp til selvhjelp, sosial trygghet og inkludering av personer som har problemer på arbeidsmarkedet.

For å realisere Regjeringens arbeidsmarkedspolitikk trenger vi fortsatt detaljert kunnskap som kan kaste lys over utviklingen av arbeidsmarkedet og norsk økonomi. Dessuten trenger vi en løpende evaluering av aktive arbeidsmarkedstiltak, for eksempel kvalifiserings- og attføringsprogrammer.

Samordning mellom Aetat, Folketrygdens og kommunenes virkemidler er ikke helt nytt for oss. Det har vært forsøksordninger i flere kommuner med alternative organisasjonsformer som har vært fulgt og evaluert av forskere. Når vi nå begynner å realisere den nye felles etaten, må vi likevel vente at det vil dukke opp utfordringer vi ikke har tenkt på. Derfor må evalueringer på dette feltet fortsette.

Integrering av innvandrere gjennom arbeidslivet

Denne regjeringen knytter sammen ansvaret for innvandring, integrering, samer og minoriteter med den øvrige arbeids- og sosialpolitikken.

Selv om mange innvandrere er i jobb og bidrar til verdiskapning er det likevel en kjensgjerning av vi ikke klarer å ta i bruk de ressursene de representerer godt nok. Fortsatt er ledigheten omtrent tre ganger så høy blant innvandrere som i hele befolkningen, og lå på 9 prosent i 2. kvartal 2005. Innvandrernes deltakelse i arbeidslivet varierer med botid og landbakgrunn. Manglende norskkunnskaper, lav utdanning, eller kompetanse som ikke er tilpasset det norske arbeidsmarkedet, er faktorer som bidrar til ledighet. Dette gjelder særlig nyankomne innvandrere. Diskriminering i arbeidslivet er også en årsak til arbeidsledighet, selv for innvandrere med høy utdanning og gode norskkunnskaper. Dette er selvsagt tragisk for den enkelte som rammes, men det er også et samfunnsøkonomisk problem når personer med høy kompetanse ikke får bidra i verdiskapningen.

Departementet vil satse på å framskaffe systematisk kunnskap som vi trenger i forbindelse med politikkutvikling og evaluering av tiltak på migrasjons- og integreringsfeltet. Det gjelder bl.a. arbeidsmigrasjon, som det ikke har blitt forsket så mye på de siste tiårene. Vi trenger å vite mer om sammensetning, omfang og virkninger for det norske samfunnet av midlertidig og varig arbeidsmigrasjon. Dessuten er vi interessert i kunnskap om hvordan de mange regelverksendringene i løpet av siste femårs-periode har virket.

Det er nok også behov for samordning av de ulike forskningsinnsatsene på dette området. Arbeids- og sosialdepartementet er hovedbidragsyter til tre viktige forskningsprogrammer under Norges forskningsråd som er særlig relevante når det gjelder spørsmål om innvandring og integrering. Det er Arbeidslivsforskningsprogrammet, Velferdsforskningsprogrammet, og det nye programmet for Innvandrings- og migrasjonsforskning (IMER).

Avslutning

Utfordringene i arbeidslivspolitikken er altså mange og sammensatte, og målene kan være konfliktfylte. På den ene siden dreier det seg om å få arbeidsmarkedet til å fungere effektivt og å få flest mulig inn i arbeid. På den andre siden må det sørges for at de som er i arbeid unngår sykdom, skade eller utstøtning som følge av mangler i arbeidslivet. I det politiske ordskiftet blir ofte ambisjonen om høyeste internasjonale arbeidsmiljøstandard fremstilt som å rive grunnlaget for konkurransedyktige norske arbeidsplasser. Men dersom effektivitet og lønnsomhetskravene fører til forhøyet sykdoms- eller uførhetsrisiko, er det likevel samfunnet som må bære kostnadene. Og det er nettopp i slike situasjoner, hvor det kan være motsetninger, at forskningen skal sørge for at det finnes en god kunnskapsbase når vernehensyn, verdiskapning og samfunnshensyn skal veies i utformingen av arbeidslivspolitikken.

Takk for oppmerksomheten!