Statssekretær Laila Gustavsens innlegg på Arbeidsinstituttet i Buskeruds 25 års-jubileum, 12. desember 2005.

Jeg takker for invitasjonen og muligheten til å treffe en gruppe jeg kjenner godt, og få anledning til å snakke om regjeringas politikk for unge, sammen med min kollega, statssekretær Lisbeth Rugtvedt.

Regjeringas mål er et arbeidsliv med plass til alle. Det nye Arbeids- og inkluderingsdepartementet, som etableres fra 1. januar, er et viktig organisatorisk og politisk virkemiddel for inkludering i arbeidslivet, sammen med den nye arbeids- og velferdsforvaltningen, som etableres i 2006.

Temaet og problemstilling for denne konferansen handler om å videreutvikle samarbeidet som kan gi ungdom videre utdanning og inkludere dem i arbeidslivet. Min innledning vil trekke opp regjeringas arbeidsmarkedspolitiske innsats. Jeg starter derfor med rammene for regjeringas arbeidsmarkedspolitikk og situasjonen på arbeidsmarkedet for ungdom. Deretter vil jeg si litt om aktuelle arbeidsområder, for deretter å vende tilbake til ungdom og samarbeidet mellom arbeids- og utdanningssektoren.

Arbeidsmarkedet har stor gjennomstrømming. I løpet av 2004 hadde nesten 470 000 ledige og yrkeshemmede personer vært registrerte som brukere av Aetat. Siden arbeidsmarkedet er i bedring ser gjennomstrømmingen i 2005 ut til å bli noe lavere. Ved utgangen av november var registrert ledighet 3,0 prosent. En av fire var langtidsledige. Ledigheten og langtidsledigheten er gått ned fra oktober, og i forhold til november i fjor.

Blant unge i alderen 20-24 år var om lag 10 600 ledige, med en ledighetsprosent på 5,3. Ungdom er i en fase med stor mobilitet, fordi de prøver ut jobber før de kommer i en mer stabil situasjon. Dette, sammen med at arbeidsstyrken i aldersgruppen er liten, er årsak til at ledigheten for denne aldersgruppen relativt sett er høyere enn ledigheten totalt. De fleste kommer raskt i arbeid. Om lag 70 prosent er i arbeid etter tre måneder. Bare 14 prosent er langtidsledige.

De aller yngste under 20 år er i stor grad i utdanning, og er ellers omfattet av ungdomsgarantien, som gjør at ledigheten for denne gruppen er lav. I november var 2 500 ledige, med en ledighetsprosent på 2,3. Men vi ser at det kan være vanskelig å finne relevante tilbud til enkelte i denne gruppen. Dette er Arbeidsinstituttet i Buskerud et svar på.

Ledighetsstatistikken viser at personer uten fullført videregående opplæring stiller svakere på arbeidsmarkedet. I den yngste aldersgruppen er det ikke overraskende at andelen uten fullført videregående opplæring er høy, om lag 70 prosent ved utgangen av november. Blant yrkeshemmede arbeidssøkere i samme alder er andelen over 80 prosent. Andelen uten fullført videregående opplæring i aldersgruppa 20-24 år var 55 prosent for både yrkeshemmede og helt ledige arbeidssøkere. Andelen øker til 65 prosent for langtidsledige i samme alder.

Behovet for kvalifisering av arbeidssøkerne er derfor betydelig. Det er likevel viktig å huske at samfunnet har behov for å få utført arbeid som ikke stiller krav til faglært arbeidskraft. Det er derfor ikke slik at alle må ha fullført videregående opplæring for å komme i arbeid.

Trass i et bedre arbeidsmarked har Aetat en betydelig oppgave med å få flere i de mest utsatte gruppene i arbeid. Regjeringa styrker derfor den aktive arbeidsmarkedspolitikken. I budsjettet for 2006 øker arbeidsmarkedstiltakene med drøye 2 000 plasser for ordinære og 1 200 plasser for yrkeshemmede arbeidssøkere. Et høyere tiltaksnivå kommer særlig ungdom, langtidsledige og innvandrere til gode. Hensikten med å øke antall tiltaksplasser når arbeidsmarkedet er i bedring, er nettopp å målrette og forsterke innsatsen overfor grupper av arbeidssøkere som erfaringsvis blir hengende noe etter når arbeidsmarkedet bedrer seg.

Ny arbeids- og velferdsforvaltning - NAV - er regjeringas hovedgrep for å løse en rekke samordningsbehov i arbeids- og velferdspolitikken. Etableringen av NAV blir en av de største reformene i vår tid. NAV har som mål å få flere i arbeid, sørge for at brukerne skal oppleve bedre tjenester og løsninger, og gi en mer helhetlig og effektiv forvaltning. Organisering er et virkemiddel i seg selv. Det er likevel viktig å understreke at NAV ikke bare er en organisatorisk reform, men en reform som krever endring av innhold, kompetanse, kultur og arbeidsmåter. Den nye organisasjonen må også ha andre effektive virkemidler. Dette arbeider vi nå med i forbindelse med en stortingsmelding om arbeid, velferd og inkludering.

I regjeringas politiske plattform (Soria Moria-erklæringen) er et arbeidsliv med plass til alle, en sosialpolitikk basert på arbeid og fordeling, kamp mot fattigdom og integrering og inkludering av innvandrere og deres etterkommere, viet sentral plass. Regjeringa signaliserer aktiv handling på disse områdene. Regjeringa vil derfor legge fram

Stortingsmelding om arbeid, velferd og inkludering.

Handlingsplan mot fattigdom.

Handlingsplan for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen.

Disse tre prosessene vil bli koordinert i tid og innhold. Alle er forankret i ASD.

Det er store utfordringer på arbeids-, velferds- og inkluderingsfeltet som regjeringa må ta tak i:

Et stort og stigende antall personer i yrkesaktiv alder er på trygd. Nær en firedel av befolkningen i yrkesaktiv alder er ute av arbeid og mottar inntektssikring fra folketrygden, eller sosialhjelp.

Arbeidsledigheten er nesten tre ganger så høy blant innvandrere som i befolkningen for øvrig.

Et ikke ubetydelig antall mennesker lever i fattigdom.

Innvandrere fra ikke-vestlige land og deres etterkommere scorer lavere enn befolkningen som helhet på en rekke levekårsvariabler. Det kan være fare for at det utvikles en ny underklasse, som følger etniske skillelinjer. Se for eksempel hva som har skjedd i Frankrike. Dersom det ikke settes inn tiltak for å motvirke en slik utvikling, kan også Norge få miljøer på utsiden av samfunnet med grobunn for ekstremisme og kriminalitet. Det er, som kjent, sammenhenger mellom sosiale ulikheter i arbeid, utdanning, inntekt og helse. En del barn og unge har sosiale problemer, og kan i liten grad påvirke egne levekår. Felles arenaer er da viktige.

Et arbeidsliv med plass til alle utgjør en viktig del av regjeringas politiske plattform. Stortingsmeldinga om arbeid, velferd og inkludering skal innrettes mot dette. Hovedformålet med meldinga må være å utforme en helhetlig arbeids- og velferdspolitikk som skal bidra til å fremme målet om arbeid for alle, sosial trygghet og fordeling. Høy yrkesdeltaking er dessuten nødvendig for å sikre bærekraftig velferd. Hovedstrategiene bør være å forebygge utstøting og fremme inkludering og attføring. Stortingsmeldinga og handlingsplanene mot fattigdom og for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen bygger videre på arbeidslinja og målet om at flest mulig kan leve av egen arbeidsinntekt.

Meldinga skal fokusere på personer ” i utkanten” av arbeidsmarkedet som har problemer med å få innpass og/eller fotfeste i arbeidslivet, og personer som kan være eller er på vei ut av arbeidslivet på grunn av omstillinger, nedleggelser, helseproblemer, sosiale problemer etc. Innvandrerbefolkningen er en særlig utsatt gruppe i denne sammenheng. Meldinga må bygge på den generelle arbeidsmarkeds- og arbeidsmiljøpolitikken og den økonomiske politikken, og bygge videre på senere års arbeid med å integrere flere i arbeidslivet. Meldinga bør bl.a. sees i sammenheng med HOD`s arbeid med Nasjonal plan for rehabilitering.

Regjeringa har klare ambisjoner om å avskaffe fattigdom i Norge. Videreføring og forsterking av fattigdomssatsingen står sentralt i regjeringas politiske plattform. Regjeringa vil derfor også legge fram en helhetlig plan for avskaffelse av fattigdom. I den politiske plattformen står det at den helhetlige planen blant annet skal inneholde ”rett til velferdskontrakter”, bedre samordning av ytelser og gjennomgang av sammenheng mellom ulike typer ytelser. Handlingsplanen skal konkretisere ytterligere disse spørsmålene, som også behandles i en bred sammenheng i stortingsmeldinga. Handlingsplanen mot fattigdom vil også inneholde andre spørsmål og saker enn de som omfattes av meldinga. Handlingsplanen bør blant annet se på utjamning av sosiale ulikheter i utdanning, bolig, helse og offentlige tjenester.

Regjeringa starter nå også arbeid med en handlingsplan for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen. Handlingsplanen skal inneholde konkrete tiltak med utgangspunkt i flertallsregjeringas politiske plattform, og skal i tillegg konkretisere ytterligere tiltak i stortingsmeldinga. Målet skal være å motvirke at det utvikles store levekårsforskjeller som følger etniske skillelinjer i Norge. Vi har et godt utgangspunkt i den politiske plattformen til flertallsregjeringa, og den må utvikles videre.

Virkeliggjøring av regjeringas ambisjoner krever samarbeid mellom flere aktører. For å lykkes trenger vi blant annet en god og smidig samhandling mellom utdannings- og arbeidsmarkedssektoren.

Ungdom, grunnopplæring, kompetanseheving og arbeidsliv er viktige samarbeidstemaer mellom politikkområdene for utdanning og arbeid. Utdanning skal legge grunnlaget for en kompetent og omstillingsdyktig arbeidsstyrke. Arbeidsmarkedspolitikken skal bidra til et velfungerende og inkluderende arbeidsmarked med høy yrkesdeltaking. Derfor er kompetanseheving i arbeidsmarkedspolitikken et supplement til den ordinære utdanningen, som er utdanningssektorens ansvar. Arbeidsmarkedspolitikken gir likevel et betydelig bidrag til kompetanseheving for arbeidsmarkedet. Til en hver tid går nesten 40 000 personer på utdanning eller opplæring i Aetats regi.

Ungdom i alderen under 25 år har rett til utdanning, og fylkeskommunen har en plikt til å gi dem et tilpasset tilbud. Arbeidsledige i disse aldersgruppene er dermed også en klar målgruppe for utdanningssektoren. Utdanningssektoren har et ansvar for å motivere for utdanning og tilpasse utdanningen til den enkeltes forutsetninger, selv om den arbeidsmarkedspolitiske innsatsen også kan bidra til å få unge tilbake til videre utdanning. I samarbeidet mellom de to politikkområdene er oppfølgingstjenesten en lovfestet og viktig samarbeidsarena.

Det er stor interesse både hos arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen og kunnskapsminister Øystein Djupedal for et nærmere samarbeid i skjæringsfeltet mellom de to politikkområdene. Med basis i regjeringas politiske plattform, vil samarbeidet bygge videre på arbeid som er startet opp i de to departementene. Dette omfatter samarbeid om yrkes- og utdanningsveiledning, realkompetansevurderinger, bedring av basisferdigheter, og opplæring på tvers av grunnskole og videregående opplæring.

I tillegg må samarbeidet ta tak i nye utfordringer. I denne sammenheng vil jeg særlig trekke fram regjeringas ambisjon om å innføre garantiordinger, både for ledige 20-24-åringer og langtidsledige. Selv om mange unge ønsker å komme i arbeid, vil utdanning og opplæring være aktuelt for en del, og mange av disse vil ha rett til videregående opplæring. Garantiordninger krever en grundig utredning og kom derfor ikke på plass i budsjettet for 2006. Men i første omgang vil økningen i arbeidsmarkedstiltakene i praksis kunne dekke behovet for tiltak i ungdomsgruppa.

Jeg er opptatt at vi må få tidlig og godt tak i ungdom som er i ferd med å droppe ut av skolen, og som ikke får innpass eller fotfeste i arbeidslivet. Vi må blant annet bygge bedre broer mellom skolen og arbeidslivet. De fleste unge klarer seg godt, og regjeringas oppgave er å legge til rette for at flest mulig kommer i den kategorien. Alternativet kan bli lange klientkarrierer, kanskje rusmisbruk og kriminalitet. Jeg er opptatt av yrkesfagene. Vi vet at Norge trenger flere håndverkere og folk som utdanner seg til praktisk arbeid. I min hjemby, Kongsberg er det for eksempel vanskelig å få tak i maskinoperatører som behersker teknikken i produksjonen. Ikke fordi næringsparken og den høyteknologiske industrien ikke er attraktive arbeidsplasser, men fordi Norge nærmest er støvsugd for personer som har den rette kompetansen. Samtidig er frafallet fra yrkesfag bekymringsfullt. Spørsmålene vi må stille oss er da: Hvordan kan vi utvikle skolen slik at flest mulig kan lykkes? Går det an å høyne statusen for eventuelle alternative opplæringsmåter? Hvorfor brukes full opplæring i bedrift lite som virkemiddel? Her har fylkeskommunen er stort ansvar, sammen med partene i arbeidslivet.

Hva kan vi gjøre med dette? Det er eksempel på spørsmål som vi gjerne vil finne gode svar på i ”arbeids- og inkluderingsmeldinga”.

I arbeidet med å nå målene i arbeids- og utdanningspolitikken ønsker vi blant annet dialog med og innspill fra ”ildsjeler”, kunnskapsmiljøer, personer og organisasjoner som har begrunnete erfaringer og synspunkter på slike spørsmål. Slik som for eksempel Arbeidsinstituttet i Buskerud. Dere har viktige erfaringer og kunnskap om tverretatlig samarbeid for å gi ungdom god, relevant og tilpasset kompetanse for videre utdanning og arbeid.

Jeg gratulerer med jubileet og ønsker dere lykke til i det videre arbeidet.