40 års homokamp i Bergen

Sjekkes mot framføring

Kjære alle skeive Bergensere, kjære alle sammen!
Gratulerer til en fantastisk førtiåring!
Gratulerer med årets homodager!

Homobevegelsen i Norge har mye å takke Bergen for. Ja, homokampen i Norge er nesten utenkelig uten denne frittalende, modig og standhaftig damen fra Fana, som alle kjenner i dag.

Vi hadde aldri kommet like langt uten denne standhaftig skarrende, støyende, sosialistkvinnen, som har talt både biskoper og stortingsmenn til rette.

Det er alltid nyttig å stoppe opp å reflektere litt, over fortiden, over samtiden og over framtiden.

Homokampen

Synet på homoseksualitet har endret seg dramatisk de siste 40 årene. Vi har gått fra at homoseksualitet var en synd og perversjon til å være en respektert minoritet som bidrar til mangfold. For førti år siden var homoseksualitet forbudt. I dag er homoseksualitet akseptert og blir langt på vei feiret som en del av et verdifullt mangfold.

For 30-40 år siden var representanter fra myndighetene den største trusselen mot lesbiske og homofiles livskvalitet.
Både Kirken, psykiatrien, politiet og en rekke nasjonale politikere har hatt grunn til å gå i seg selv. Å snakke negativt om lesbiske og homofiles rettigheter er etter hvert blitt et sikkert tegn på dårlig dømmekraft.

I dag er bildet et helt annet – for meg er det å være homominister en ære.
Hvordan har vi kommet så langt på disse førti årene?

 

Historien
Mange seire de siste 40 årene:
• 1972 avkriminalisering
• På slutten av 1970-tallet fikk vi også flere reformer:
• Homoseksualitet som sykdomsdiagnose oppheves av Norsk Psykiatrisk Forening (1977)
• Kirke- og undervisningsdepartementet garanterer full rettssikkerhet for åpne homofile ansatte (1978)
• Fulle rettigheter for homofile i Forsvaret (1979): heller ikke mulig å bli dimmitert selv om man var homofil.
• 1992 LLH dannet (DNF-48 og FHO sammenslått)
• 1993 Lov om partnerskap
• Homofile inkludert i egen antidiskrimineringsparagraf i arbeidsmiljøloven (1998) 
• 2008 Felles ekteskapslov (trådte i kraft fra 1. januar 2009)
• Endringene i folks syn har kommet etter politisk kamp ført fra homser og lesber selv, for eksempel Kim Friele, i og utenfor homobevegelsen. Samt modige politikere som har frontet kampen politisk og i media.

Bergen
Jeg har forsøkt å sette meg inn i historien. Det er fascinerende.
Det skulle mot til å stå fram som homofil i 1970 – også i Bergen. Det er én person fra den gang som bergenserne har forbundet med homofil frigjøringskamp, og det er Kenneth Brophy. Han var med fra første stund. Av de andre som frontet homokampen da, er flere døde og noen bor i utlandet.

De første par årene var det 4-5 stykker som sto fram, dels i mediene, dels i demonstrasjoner 1. mai og 17. mai.  Blant annet gjorde det et sterkt inntrykk på mange at Kenneth og tre andre gikk under homoparole i 17. mai-toget i 1972.

Modig og viktig, fordi det var levende mennesker som andre kunne se og identifisere seg med. 

Bergen: kollektiv innsats – indre strid

• Homofil og lesbisk frigjøringskamp i Bergen har aldri vært bare frontfigurenes kamp, men tvert imot vært preget av kollektiv innsats.
• Mange kvinner og menn har deltatt, og det har vekslet mellom hvem som har frontet og hvem som har holdt seg litt lengre bak i kulissene.
• Derfor er det vanskelig og heller ikke rettferdig å framheve enkeltpersoner spesielt. Mange vil likevel være enige om at Rolf Monsen har vært en person som har spilt en viktig rolle både sosialt og organisatorisk store deler av tiden etter at han ble med i 1971.

Lesbiske er dobbelt undertrykt, både som kvinner og homofile. Særegen lesbisk organisering har vært viktig gjennom store deler av disse 40 årene. Det har vært kamp for aksept i kvinnebevegelsen og homobevegelsen.

Men den lesbiske organiseringen har også vært viktig ved å formidle støtte fra kvinnebevegelsen til homokampen.
Lesbiske i Bergen etablerte Sappfo på slutten av 70-tallet og lesbisk kamp har dels skjedd gjennom slik særskilt organisering, dels sammen med homsene gjennom innsats i DNF-48, Homofil Bevegelse i Bergen og LLH.

40 års kamp
Jeg er imponert over de 40 år med utrettelig innsats for homofiles rettigheter som dere har ført. Jeg er sikker på at det har vært gode, rike år. Og dere har fått til mye.
Jeg vet at det samtidig ikke har vært konfliktfritt.

I 1978 skjedde det en splittelse i DNF-48, og Homofil Bevegelse i Bergen ble startet. Etter noen år fant man sammen igjen, og i en del år nå har kreftene vært forent i LLH, med Skeiv Ungdom som ungdomsorganisasjon. Jeg tror det er bra at så mange som mulig forener seg i én organisasjon.

Samtidig skal det være takhøyde nok også innen homopolitisk arbeid for uenighet og diskusjon.
Ingenting er bedre dersom dette fører til en vitalisering av debatten, et mangfold av organisasjoner og nytt, folkelig engasjement.

Det sosiale aspektet av homokampen

For lesbisk og homofil frigjøringskamp er både den sosiale og den homopolitiske delen viktig. I disse 40 årene har den sosiale delen spilt en stor rolle her i Bergen.

Å møte likesinnede, kunne være seg selv, finne kjærester, utfolde seg som et helt menneske, der evnen til kjærlighet og seksualitet er en så viktig del av livet.

Det organiserte miljøet i Bergen har hele tiden vært preget av at det sosiale og det homopolitiske har gått hånd i hånd.  Ofte har de som står på stand, driver informasjonsarbeid, fronter i mediene, deltar i debattene - også vært å finne som arrangementskomité, bak diskoteket eller i baren.

Homo-dagene er uten tvil et viktig sosialt bidrag. Viktig for å skape synlighet og sette politiske saker på dagsorden. Viktig for å skape trygge, sosiale møteplasser også for lesber og homser. Viktig som en synlig manifestasjon på homokultur og mangfoldighet.

Lokalt og nasjonalt
Miljøet her i Bergen har gjort en stor innsats i å kjempe fram de seirene som homokampen i Norge har oppnådd.

I de senere årene har arbeidet overfor Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune spilt en særlig viktig rolle. Spesielt er mye oppnådd overfor Bergen kommune, blant annet gjennom handlingsplanen mot diskriminering av homofile, lesbiske og bifile. 

Den organiserte homokampen i Norge fyller 60 år i år. 40 av disse 60 årene har den hatt ulike organisatoriske uttrykk her i Bergen. Mye er oppnådd.

Men når vi vet at "homo" er et av de vanligste skjellsordene blant ungdom, og at det skjer mobbing av lesber og homser, ikke minst i skolen, rettet mot lesber og homser i tenårene, skjønner vi at det står mye igjen.  

Avslutning
40-åringen trenger krefter for fortsatt innsats. Selv de som har stått fram som lesber og homser i disse 40 årene, opplever at jobben aldri er gjort: Stadig dukker det opp episoder og anledninger der man føler at "jeg må visst si ifra enda en gang".

I tillegg hører vi om en utvikling hvor eldre homser og lesber, mennesker som har vært åpne i 30-40 år, kryper inn igjen i skapet i alderdommen. Dette er noe jeg er spesielt opptatt av og ønsker å få mer kunnskap om.

Alle trenger et miljø og støttende mennesker for å hente mot og vilje til å stå på videre. Da er det godt at det er en rimelig vital og høyst oppegående 40-åring som gjennom ulike former for organisering er i fullt driv inn i de neste ti-årene.

Gratulerer med 40 års dagen! Og lykke til med årets homo-dager og de neste 40 års arbeid for homofiles rettigheter!