60 års homokamp: Stå oppreist og samlet

Sjekkes mot framføring

Tillitsvalgte fra hele landet, nyvalgte og tidligere ledere, homofile, lesbiske, bifile, transpersoner og alle andre mer eller mindre straighte OG skeive - av alle lag av befolkningen: Riktig god morgen alle sammen!

Synet på homoseksualitet har endret seg en hel del de siste 10-årene. Vi har på et vis gått fra at homoseksualitet var en synd og perversjon til å være en respektert minoritet som bidrar til mangfold. For mindre enn førti år siden var homoseksualitet forbudt. I dag er homoseksualitet akseptert og blir langt på vei feiret som en del av et verdifullt mangfold.

For 30-40 år siden var representanter fra myndighetene den største trusselen mot lesbiske og homofiles livskvalitet.
Både Kirken, psykiatrien, politiet og en rekke nasjonale politikere har hatt grunn til å gå i seg selv. Å snakke negativt om lesbiske og homofiles rettigheter er etter hvert blitt et sikkert tegn på dårlig dømmekraft.

Jeg er stolt og glad for at jeg har fått æren av være her og få være her sammen med dere. Hvor mye jeg enn ønsker å være en del av homoarbeidet – jeg mener jo kampen for full frihet, fulle rettigheter og retten til trygge og diskrimineringsfrie liv er veldig viktig – og hvor mye jeg enn ønsker å være homominister – er det dere her som har gjort, og gjør, den viktigste jobben.

 

Hvordan har vi kommet så langt på disse seksti årene?

Ja, for det er jo en stor forskjell fra den spede begynnelse i mai 1950, da den organiserte homobevegelsen endelig så dagens lys.

Historien
Fremst i denne kampen har dere stått. Og seirene er mange de siste 60 årene:
• 20. mai 1950 ble Det Norske Forbundet av 1948 stiftet, hjulpet og inspirert av danske venner.
• Utover på 60-tallet fikk homokampen kraft fra andre, radikale frigjøringsbevegelser (for eksempel kvinnebevegelsen)
• 1972 avkriminalisering
• På slutten av 1970-tallet fikk vi også flere reformer:
• Homoseksualitet som sykdomsdiagnose oppheves av Norsk Psykiatrisk Forening (1977)
• Kirke- og undervisningsdepartementet garanterer full rettssikkerhet for åpne homofile ansatte (1978)
• Fulle rettigheter for homofile i Forsvaret (1979): heller ikke mulig å bli dimmitert selv om man var homofil.
• 1992 LLH dannet (DNF-48 og FHO sammenslått)
• 1993 Lov om partnerskap
• Homofile inkludert i egen antidiskrimineringsparagraf i arbeidsmiljøloven (1998) 
• 2008 Felles ekteskapslov (trådte i kraft fra 1. januar 2009)
Hvorfor endring?

• Endringene i folks syn har kommet etter politisk kamp ført fra homser og lesber selv, for eksempel Kim Friele, i og utenfor homobevegelsen.
• Samt modige politikere som har frontet kampen politisk og i media.
• Jeg er enig med Sissel Bunkholdt, en opprørsk lesbe aktiv i DNF -48, i dag 76 år, som sier at disse seirene ikke har kommet uten kamp.
• Sissel sier også at det er naivt å tro at homokampen er vunnet en gang for alle. Historien viser at rettigheter som frihet og demokrati ikke er noe vi skal ta lett på.

Åpenhet

• Vi vet at "homo" er et av de vanligste skjellsordene blant ungdom, og at det skjer mobbing av lesber og homser, ikke minst i skolen. Daglig hetses unge lesber og homser i tenårene, og vi skjønner at det står mye igjen.  
• Men også de som har stått fram som lesber og homser i flere ti-år opplever at jobben ikke er gjort én gang for alle: Stadig dukker det opp episoder og anledninger der man føler at "jeg må visst si ifra enda en gang".
• I tillegg hører vi om en utvikling hvor eldre homser og lesber, mennesker som har vært åpne i 30-40 år, kryper inn igjen i skapet i alderdommen. Dette er noe jeg er spesielt opptatt av og ønsker å få mer kunnskap om.
• Verre en fortielse og selvfornekting, er vold og trakassering av homofile. Dessverre er hatvold et problem både jeg og justisministeren er nødt til å ta tak i. I februar i år skjedde det igjen, denne gangen i min hjemby Bergen.

• Christoffer Pederson, 20 år og homofil ble angrepet midt i Bergen sentrum. Fordi han er homofil. Jeg fortalte om dette overfallet i både bloggen min og i andre anledninger, både for å advare mot dette, men også for å hedre Christoffer. Fordi han sa fra. Han meldte det til politiet. Han stod fram med sin historie i Bergensavisen.

• Det er utrolig viktig at noen har styrke til å fortelle om hatvolden. Det opprører meg inderlig at primitive holdninger til homofile fortsatt får åpent utløp på gater i vårt land, og at mennesker skal utsettes for trakassering og vold fordi de viser hvem de er.

• Overfallet i Bergen er dessverre ikke det eneste eksempelet vi har på hatvold mot homofile. Mange har opplevd det. Det er viktig at politiet prioriterer slike saker og at myndigheter og media snakker om det og viser holdning.

For vi skal ikke finne oss i denne uretten. Det vet jeg, og det vet dere. Og det er jo ikke minst takket være dere i homobevegelsen at vi politikere må og skal ta disse sakene opp.

Men så vil jeg si at det likevel – og dessverre – er en ferdighet lhbt-personer flest har øvd mer på og er flinkere i, enn befolkningen forøvrig. Og det er å holde seg usynlige. Homser og lesber jeg kjenner forteller at det å komme ut av skapet – det er ikke noe man gjør én gang for alle. Det må man – eventuelt – velge å gjøre på nytt og på nytt. Eventuelt velger man å holde sin seksuelle orientering skjult. Om og om igjen.

Det handler kanskje om skamfølelse og frykt – men i mitt hode er disse følelsene en konsekvens av noe som skjer i omgivelsene rundt en lesbisk, homofil, bifil eller transperson.

For å bruke et sentralt begrep fra arbeidet mot diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne – det er noe i omgivelsene rundt lesbiske og homofile som ikke er universelt tilrettelagt. Og det som må tilrettelegges er folks holdninger.

For på tross av alle viktige positive ting som er kjempet fram: Diskrimineringsvern, felles ekteskapslov og at undersøkelser melder om at folk blir gradvis mer positive til å ha en homo som nabo: Det er en god del som står igjen.

Ingen reagerer på at ulven spiser bestemor i eventyret om Rødhette, men det kommer voldsomme protester når barna i norske barnehager nå også skal få lest et eventyr der to prinser blir glade i hverandre. Det forteller oss at vi fortsatt har en jobb å gjøre. Derfor har vi ting som må gjøres – i arbeidslivet, i skoleklasser og i idrettslag.  Kjærlighet skal ikke være noe å skamme seg over!

 

Og så til politikken.

I Norge og i andre land er det et par sentrale spørsmål vi aldri må glemme. Særlig vi som vanligvis ikke opplever stadig å bli påminnet vår minoritetstilhørighet.

- Er majoriteten berettiget til å bestemme hvem som skal betraktes som marginal, og som fortrinnsvis bør holde seg usynlig og ikke bruke sin stemme?
- Er det innenfor flertallet privilegier – eller kanskje heller ulike representanter for de mange – å begrense og svekke de fundamentale rettighetene til de få?

Jeg mener svaret på disse spørsmålene er åpenbare. Samtidig mener mange at det er helt på sin plass at deres ord og handlinger hindrer store grupper fra å leve på egne premisser.

Perspektivet må snus på hodet. Regjeringer, myndigheter og autoritetspersoner må spørre oss selv: Hvordan må vi organisere oss selv –  og alle offentlige tjenester – slik at vi sikrer at det staten tilbyr er tilgjengelig for hele befolkningen – til hele det spekteret av mangfold som befolkningen representerer?

Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet har nå koordineringsansvaret for all nasjonal diskrimineringspolitikk. Det viktigste som foregår når det gjelder lovverk, er arbeidet med å følge opp forslaget om en samlet diskrimineringslov. Etter planen skal det legges fram en proposisjon om dette for Stortinget i 2012.

Diskrimineringslovutvalget la i fjor frem forslag til en ny samlet diskrimineringslov som skal gjelde seksuell orientering, kjønn, etnisitet og andre diskrimineringsgrunnlag.

Homofile, lesbiske og bifile har i dag bare vern mot diskriminering i arbeidslivet og i boligsektoren. Utvalget foreslo at loven også skal gjelde helsetjenester, utelivet og andre samfunns¬områder. Dette var det ingen av høringsinstansene som var imot.

Transpersoner: Utvalget mente også at alle transpersoner burde ha et diskrimineringsvern, og ikke bare transseksuelle som i dag. Utvalget foreslo at andre transpersoner skulle kunne påberope seg loven i særlige urimelige enkelttilfeller.

Høringsinstansene var uenige om utvalgets forslag. Flere var kritiske til at transpersoner etter forslaget ikke vil få et like godt vern som andre. Det er viktig for meg at vi får en lov som styrker diskrimineringsvernet for homofile, lesbiske, bifile og transpersoner.

Ros til LLH

Å stå oppreist - og samlet: Når man hører hva enkelte klarer å lire av seg av ukvemsord og motvilje – er ikke åpenhet og inkludering noe som kommer gratis. Det krever integritet og styrke av den enkelte. Og det krever fellesskap. Det er kanskje ikke så lett å huske sånn til daglig – men det er her LLH har gjort sin kanskje viktigste jobb.

Dere har i 60 år stått oppreist og samlet. Imponerende!

LLH gir fellesskapets tyngde når ledere og tillitsvalgte skal diskutere lhbt-saker med ordførere og stortingsrepresentanter – og LLHs lokallag tilbyr fellesskap og tilhørighet til homofile kjøpmenn på Snåsa og Skeiv Verden gir kanskje et livsnødvendig tilbud om felleskap til en lesbiske innvandrerungdom fra Eritrea. Dette må det skje mer av!

Og så har dere landsmøte i dag. Det skal jeg selvsagt ikke blande meg opp i – alt for mye. Men jeg har likevel en liten tanke som jeg har lyst til å lufte med dere.

Å få bukt med homofobi er som dere selvsagt vet en langsiktig jobb – og en jobb som alltid har krevd konstruktive allianser. Jeg tror at en stor utfordring i 2010 er å nå ut til der lhbt-personer er i sine daglige liv, siden det er der homofobi på forskjellige måter kommer til uttrykk. Jeg tror det er helt nødvendig å trekke fram de gode eksemplene - dvs alle de som forstår at lhbt-personer ikke er annet enn del av det menneskelige mangfold.

Jeg vet at ulike måter å synliggjøre lhbt-vennlige utesteder og forretninger, skoler og idrettslag - og kanskje NAV-kontorer(!) på - allerede er i virksomhet i andre land enn Norge. Men jeg er sikker på at også Norge er klar for neste trinn i prosessen mot større åpenhet.

Dersom det blir attraktivt å bli kjent i nærmiljøet som homovennlig – blir det også mindre attraktivt å bli kjent som den homofobe kafeen eller idrettsforeningen. Og – det kan bli litt lettere å være trygg og åpen lhbt-person - til både til hverdags og til fest.

Skeiv verden

Departementet og regjeringen har gitt økonomisk støtte til Skeiv verden og jeg mener det arbeidet som gjøres der er et av de aller viktigste enkelttiltakene vi kan satse på.

Og jeg vet at det er noen viktige nøkkelpersoner som gjrø en uvurderlig jobb der, at mange lhbt-personer som har innvandret til Norge har fått en utrolig viktig møte plass. Og som  følge av det – har det etter hvert også blitt noen klare og tydelige stemmer fra lesbiske, homofile, bifile og transpersoner med minoritetsbakgrunn som selv tar bladet fra munnen.

Disse stemmene har gjennom de siste tre-fire årene har utvidet og konkretisert vår bevissthet om kulturelle og religiøse dilemmaer, om hva som kan være et verdig muslimsk liv med det 10-dobbelte. Vi har i dag relativt opplyste debatter, her på Grønland, på Litteraturhuset og på NRK - som vi ikke innså at vi kunne og burde ha – for bare fem år siden!  

LLH – 60 år
Uansett hvordan dagens landsmøte ender – er det slik at alle trenger et miljø, og støttende mennesker, for å få litt større mot og vilje til å stå på videre. Da er det godt at det er en rimelig vital og høyst oppegående 60-åring som gjennom ulike former for organisering er i fullt driv inn i de neste ti-årene.

Til slutt vil jeg ønske dere et godt landsmøte.

Gratulerer med 60 års dagen! Og lykke til med årets homo-dager og de neste 60 års arbeid for homofiles rettigheter!