El:etikk - Ja takk!

God morgen alle sammen!
Det er veldig hyggelig for meg å kunne ønske dere velkommen hit, ganske nøyaktig ett år etter at vi startet et arbeid med forbrukerinformasjon om mobiltelefonens livssyklus.

Det var på denne tiden i fjor at NRK satte fokus på etiske, sosiale og miljømessige utfordringer ved produksjon og avfallshåndtering av mobiltelefoner. Jeg reagerte på mye av det som kom frem. Dels fordi dokumentarene avslørte svært alvorlige forhold og dels fordi dette jo angår de aller fleste av oss. Vi har mobiltelefoner alle sammen.

Det handler om moralsk ansvar over landegrensene. Under framveksten av vår egen velferdsstat var solidaritet noe vi knyttet til norske arbeideres arbeids- og lønnsforhold. I dag produseres stadig flere av våre forbruksvarer i land hvor man ikke har de samme rettigheter og muligheter. Det har vi alle sammen et ansvar for å gjøre noe med.
Dette handler også om miljøkonsekvensene av den forbrukskulturen vi lever i. Vi vet at omfanget av ressursutvinning, produksjon og forbruk ikke er bærekraftig. Mobiltelefonen kan tjene som en illustrasjon på flere av utfordringene ved forbruksveksten: Vi kjøper stadig nytt, vi resirkulerer for lite, og stadig etterspør vi nye varer som skaper miljøproblemer både lokalt og globalt.

Mitt utgangspunkt for å engasjere meg i denne saken som forbrukerminister, var at forbrukerne i Norge må ha en mulighet til å ta etiske og miljømessige hensyn når de handler. For å kunne ta et slikt ansvar trenger man relevant og tilstrekkelig informasjon. Denne informasjonen er det ikke media, men produsenter og forhandlere som må fremskaffe.

Derfor inviterte jeg representanter fra mobilbransjen hit til departementet for å diskutere hva som kan gjøres. Jeg gav dere en tydelig utfordring: Norske forbrukere må kunne få vite hva mobiltelefonen inneholder, under hvilke arbeidsforhold den er produsert og hvordan man kan resirkulere telefonen sin.

Jeg er glad for at dere tok denne utfordringen! Noen av resultatene fra arbeidet som er gjort til nå, oppsummeres i denne konferansen. Men jeg håper at dette også kan være starten på et arbeid med bevisstgjøring i bransjen, og at det etter hvert kan utvides til å gjelde andre elektronikkprodukter.

Bærekraftig forbruk, dvs sosiale, etiske og miljømessige-, i kombinasjon med økonomiske aspekter ved forbruket, må ha en fremtredende plass i forbrukerpolitikken. Og selvfølgelig står etikk og miljø på dagsorden også på andre politikkområder. Hvordan kan og må vi jobbe på flere fronter for å skape endring?
For det første må norske forbrukere stille krav til de varene de kjøper.
Regjeringen har i vår politiske plattform sagt at forbrukerne lettere skal kunne ta miljøvennlige valg. Den samme ambisjonen gjelder for etiske hensyn. Fra forbruksforskningen vet vi at mange forbrukere ønsker å handle etter miljømessige og etiske kriterier, men at forutsetningene ikke alltid er tilstede. Tilgjengeligheten til etisk produserte varer og vareutvalget er dårlig, og informasjonen er mangelfull.

Et av virkemidlene vi har, er merking. Vi vet at Svanen er et viktig og godt bidrag til veiledning av forbrukere. Samtidig er produktmerking et krevende felt, fordi det finnes så mange ordninger at det er en viss fare for at forbrukerne forvirres mer enn de veiledes. Forbrukerrettede merkeordninger er noe av det vi arbeider med, og jeg vet at ulike former for merking har vært tema også i arbeidsgruppen. 

Når det gjelder mobiltelefoner er det nok ofte andre hensyn enn miljø og etikk som kommer i første rekke når forbrukerne velger produkt. Det utvikles stadig nye og bedre funksjoner og applikasjoner, og forbrukerne bytter mobiler i takt med den raske teknologiske utviklingen.

Vi kan ikke bare skylde på mangelfull informasjon og dårlig utvalg. Vi trenger helt klart et større engasjement hos norske forbrukere. Jeg tror mobilkjøpere trenger å minnes på at de kan etterspørre modeller som er bedre enn andre når det gjelder etikk og miljø.

Og hvis flere etterspør informasjon om etiske og miljømessige forhold ved varer, og får mulighet til å ta informerte valg, så vil det ha betydning for hvordan markedet ivaretar disse spørsmålene.
Fra myndighetenes side arbeides det med å fremme arbeidstakerrettigheter og miljøhensyn innen flere politikkområder: i utenrikspolitikken, gjennom bistandsarbeid, og i nærings- og handelspolitikken.

Regjeringens stortingsmelding om næringslivets samfunnsansvar har løftet debatten om hva næringslivet selv kan og bør gjøre. Jeg tror dette har bidratt til å endre både holdninger og praksis i deler av norsk næringsliv.

I tillegg har vi satt fokus på offentlig sektor som landets største innkjøper. Her har vi en betydelig mulighet til å sette makt bak kravene vi stiller næringslivet om å tilby miljøvennlige og etiske produkter. Vi har i tre år jobbet med en handlingsplan for miljø og etikk i offentlige anskaffelser. Dette har satt i gang viktige prosesser i statlige virksomheter og i flere kommuner. Offentlige innkjøp handler om forvaltning av fellesskapets midler. Vi vet at mange offentlige innkjøpere og folkevalgte i større grad enn før er oppmerksomme på sitt ansvar. Dessuten finnes det en kompetanse i forvaltningen på etiske og miljømessige hensyn som ikke var der for få år siden.

Gjennom Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har vi etablert en permanent støtte- og rådgivningsfunksjon som både skal motivere og tilby rådgiving og kompetanse om etiske innkjøp til offentlige innkjøpere.

I tillegg har Regjeringen finansiert en veileder for privat sektor som utarbeides av Initiativ for etisk handel. Denne lanseres på nyåret, og vil være et godt hjelpemiddel for dere i næringslivet som ønsker å ta samfunnsansvar og arbeide systematisk med etisk handel.
 
Men selv om både forbrukere og myndigheter kan og skal bidra til et mer bærekraftig forbruk, så er det altså først og fremst næringslivet som har ansvaret og mulighetene  til å skape mer miljøvennlige løsninger, og å sikre akseptable arbeidsforhold ute i verden.

Norsk næringslivs holdninger og praksis i møte med internasjonale partnere er viktige premisser for endring. Både varehandelen, produsenter og tjenesteytere må stille etiske og miljømessige krav til sine underleverandører, og følge opp at kravene etterleves. Dette gjelder ikke bare mobiltelefoner, men en lang rekke produkter fremstilt i fattige land. Samfunnsansvar handler jo om å stille krav!

I dag er det heldigvis slik at det å vise samfunnsansvar i stadig større grad anses som et konkurransefortrinn. Og det er en realitet at merkevarer og omdømme fort faller i verdi dersom det avsløres manglende kontroll eller til og med fravær av akseptable standarder for næringsvirksomhet.

Jeg vet at det er mange som jobber seriøst og grundig med samfunnsansvar i næringslivet. Og jeg er glad for den entusiasmen som deler av mobilbransjen har vist det siste året. Jeg vil rette en spesiell takk til Synnøve og Jan fra Stiftelsen Elektronikkbransjen. Mine folk i departementet sier det har vært en fornøyelse å samarbeide med dere, og at dere viser et geniunt ønske om å ta tak i de utfordringene elektronikkbransjen står overfor.

Det mest konkrete resultatet av arbeidet dere har gjort i løpet av dette året er en ny nettbasert informasjonsløsning. Den nye nettsiden er utviklet med forbrukere som målgruppe, men jeg håper den også skal være en positiv drivkraft for utvikling i bransjen. Jeg gleder meg til å se resultatet og jeg ser frem til nye initiativ.  

Takk for oppmerksomheten! Jeg håper dere får en utbytterik dag!