Åpning av Kvello-konferansen

Sjekkes mot framføring

Dere arbeider med en av de aller viktigste og samtidig vanskeligste av samfunnets oppgaver: Å passe på at utsatte barn får riktig hjelp til riktig tid. Dette er krevende og dere stilles hver dag overfor komplekse saker som er faglige og etisk utfordrende. Jeg vil berømme dere for den viktige jobben dere gjør hver dag.

Barnevernet har hovedansvaret for å hjelpe de ca 44 000 barna som hvert år får bistand fra barnvernet. Målet for regjeringen er å få til en styrking av det kommunale barnevernet – i kapasitet og kvalitet. Vi har økt ressursbruken betydelig de siste årene. Men samtidig har antall saker økt enda mer. Slik jeg ser det har det rett og slett ikke vært nok saksbehandlere til å klare alle sakene.

Dermed bryter mange barneverntjenesten loven hver eneste dag, ved at sakene ikke behandles innen fristen. Eller verre - alvoret i barns lidelser blir ikke oppdaget. Slik kan vi ikke ha det. Jeg er glad for at opposisjonen er samstemt med regjeringen i denne saken: barnevernet må styrkes.

Jeg vil kort si noe om hvordan regjeringen vil arbeider for å nå målet om et barnevern med nok ressurser og god kompetanse.

Flere stillinger

Kommunene får store deler av inntekten sin gjennom rammeoverføringer fra staten. Dette er inntekter som kommunen selv kan bestemme over hvordan skal brukes. Det har over flere år vært en vekst i de frie inntektene til kommunene som jeg mener legger til rette for at også barnevernstjenesten kan prioriteres bedre.

Regjeringens økte bevilgning til kommunene med 4,2 milliarder kroner i år og dette gir rom for å styrke barnevernet med 400 nye stillinger i 2010. Jeg mener også vi bør klare å nå totalt 1500 flere stillinger i det kommunale barnevernet innen 2014.

Og det trengs. I Aftenposten denne uken  kunne vi lese et intervju med barnevernpedagog Nina Stanghov Ulstein. Ulstein var bekymret for barnevernsansatte og det presset de opplever. Ulstein sa at ”[…] ettersom antall saker har økt, så har de (barnevernsansatte) fått beskjed om å heve terskelen for når de skal gripe inn og hva de skal gjøre.”

Dialog med KS

Det er helt åpenbart at slik kan vi ikke ha det. Vi politikere må ta ansvar for at Ulstein og andre av deres kolleger kan gjøre en ordentlig jobb.

Derfor er også mitt departement i dialog med KS for å få til denne prioriteringen av barnevernet. Vi mener det kommunale selvstyret er viktig. Derfor håper vi styrkningen av barnevernet kan skje uten sentral dirigering. Om det ikke skjer, må vi vurdere andre tiltak.

 

Bedre samarbeid

Vi må forsikre oss om at barns rettsikkerhet ivaretas. Og vi må yte enda bedre hjelp til de barna som har behov for det, uavhengig av hvor i landet de bor.

I dette arbeidet må vi også få til et bedre samvirke mellom det statlige barnevernet og kommunene. Den samlingen dere har i dag er viktige initiativ for å styrke dette samvirke.

Jeg tror at en viktig utfordring vil være å bedre tydeliggjøre ansvarsfordelingen mellom statlig og kommunalt barnevern.

I tillegg må vi bli flinkere på interkommunalt samarbeid. Små enheter er sårbare, både faglig og menneskelig. Derfor er det ekstra inspirerende å høre at alle kommuner i Vest-Agder deltar i et slikt samarbeid, med unntak av ”storebror”  Kristiansand, som står godt på egne ben.

Kanskje kunne Aust-egdene følge etter Vest-Agder her?

Evaluering av statlig barnevern

Et viktig mål med barnevernsreformen i 2004 var å få et mer likeverdig barnevern i Norge. Nå når reformen har virket en del år – er tiden inne for å snu hver stein og se på hvordan vi kan utvikle barnevernet videre. Vi er i gang med å evaluere hele reformen – på alle sentrale områder – også forholdet mellom kommuner og regionalt barnevern.

Jeg forutsetter at denne evalueringen vil gi noen svar som jeg kan bruke i den videre utviklingen av barnevernet i Norge – til beste for barna det gjelder.

Ressurser og evalueringer løser ikke barnevernets utfordringer alene. Vi må også styrke kunnskapen og kompetansen hos ansatte i barnevernet på viktige områder. Det forutsetter at hvert enkelt barnevernkontor er opptatt av å finne nye kunnskap og bruke den. Samtidig må kunnskapen gjøres lett tilgjenglig. Det har vi gjort noe med. Vi har gitt Barne-, ungdoms- og familieetaten ansvar for nettbiblioteket for barnevernet og familievernet.

Samtidig må vi også sørge for å skaffe ny kunnskap på områder hvor vi har lite, eller det er mangler. Derfor har departementet over flere år arbeidet systematisk for å få forskning på barnevernområdet.

Det har ført til at vi nå har langt mer kunnskap enn tidligere, men vi har fortsatt en vei å gå. For eksempel mangler vi forskning om hjelpetiltak. Det er et område vi starter med nå.

Ett område vi etter hvert har fått god kunnskap om er barn som utsettes for vold og overgrep.

Barn som utsettes for vold og overgrep må sees og hjelpes

Det er en grunnleggende rettighet for alle barn å få en trygg og god oppvekst. Etter barnekonvensjonen artikkel 19 skal barn beskyttes mot alle former for fysisk eller psykisk vold, misbruk og overgrep.

Det er først og fremst barnevernet som kan hjelpe barn som er utsatt for omsorgssvikt i hjemmet. Men barnevernet kan ikke gjøre jobben sin om ikke de voksne som omgir barnet i det daglige er oppmerksomme og våger å ta inn over seg det ubehagelige: at mange barns sviktes av dem som skulle passet på og beskyttet dem.
Vi vet at barn utsettes for overgrep og vold uten at noen griper inn. Noen ganger fordi de som er nærmest barna – som lærere, barnehagepersonalet, SFO ansatte eller helsepersonell– nøler med å fortelle barneverntjenesten om bekymringen sin. Andre ganger fordi barneverntjenesten selv ikke undersøker sakene godt nok.

 

Helsetilsynets tror at så mange som 9 barn under 3 år dør hvert år på grunn av omsorgssvikt og overgrep fra sine nærmeste (jf tilsynsmeldingen for 2009). Dette gir oss en alvorlig påminnelse om hvor viktig barneverntjenestens jobb er. Og Helsetilsynet har sagt de er redd dette tallet bare er toppen av isfjellet.

Jeg er redd for at saker som den om de to brødrene fra Vestfold som er omtalt i A-Magasinet nylig, kan bidra til å undergrave tilliten til barnevernet. Slik at færre går til barneverntjenesten når de er bekymret for barn fordi de tror de ikke nytter.

Det er en utvikling vi ikke vil ha. Vi vet jo at ansatte i barnevernet i all hovedsak hver dag gjør en god og samvittighetsfull innsats for barn og unge.  Og at dere hele tiden jobber hardt for å bli enda bedre.  Ikke minst derfor deltar dere i samlinger som denne.

For det er ikke til å leve med at barn utsettes for vold og overgrep. Det er lovbrudd og det utfordrer bildet av at vi lever i et sivilisert samfunn.

Det er en gjennomgående erfaring at når bekymringen meldes til barnevernet har mange voksne i barnets omgivelser vært bekymret– gjerne over lengre tid. Mange har sittet med ubehaget – og sittet med det for seg selv.  Slik kan vi ikke ha det.

For at barnevernet skal kunne komme tidlig inn, må andre som møter barn og foreldre melde bekymring for barn til barnevernet. Særlig viktige er helsestasjonen og barnehagen. Barnehagene sto i 2008 for om lag 3.5 pst av meldingene til barnevernet. Helsestasjonene for ca. 5 pst. Det er altså mye å hente på å styrke samarbeidet mellom barnevernet og andre sentrale instanser. Og det er viktig å øke kunnskap og hele tiden jobbe med holdninger hos dem som treffer barna i det daglige.

Styrke samarbeidet mellom barnehage og barnevernet

Mitt departement har tatt flere initiativ for å fremme slikt samarbeid. Sammen med Kunnskapsdepartementet utviklet vi nylig en veileder for å få barnehagene til å bli flinkere til å melde bekymring til barnevernet.

Dette er en veileder som er etterspurt, og vi håper at det vil gi resultater. Både i at barnehagen blir flinkere til å melde fra tidlig, og at vi får et tettere samarbeid mellom hjelpetjenestene og barnevernet.

Endringer i barnevernloven – tilbakemelding til melder

Vi har også endret barnevernloven på et sentralt område. Fra 1. juli i fjor trådte en ny lov i kraft: Barnevernet ble forpliktet til å gi tilbakemelding til melder. Loven kom fordi mange blant barnevernets samarbeidspartnere etterlyste mer informasjon om hva som skjer med barna de jobber med etter at barnevernet er kommet inn.

Barnevernets tilbakemeldings plikt fremmer samarbeid og tillit. Denne lovendringen er en av flere som skal gjøre barnevernet enda bedre i stand til å ta vare på barnas interesser.

Flatø utvalget: Én dør inn

Vi må også få til et bedre samarbeid mellom viktige velferdstjenester for barn og unge. Ofte kan barnevernet bli den instansen som må gi hjelp når andre tjenester svikter. Ingen barn skal bli kasteballer mellom ulike tjenester. Det kan være med på å forlenge en negativ utvikling for barnet.

Regjeringen har nå fått innspill fra et offentlig utvalg (Flatø- utvalget) som har sett på hvordan dette kan bli bedre. Både organiseringen av tjenestene, lovgrunnlaget og økonomiske virkemidler er vurdert av utvalget.

Gjennom en høring får nå mange anledning til å komme med sine synspunkter på forslagene. Dette vil jeg følge opp. Jeg har forventninger om at dette arbeidet vil bidra til at barn får mer og bedre helhetlig hjelp.

 

Er terskelen for omsorgsovertakelse for høy?
Også for barneverntjenesten selv kan det være vanskelig å ta inn over seg at barnas og foreldrenes problemer var verre enn man trodde først. Det kan være tøft å gjøre taktskifte- gå over fra små til mer omfattende inngrep – inkludert omsorgsovertagelse. Jeg mener at denne vurderingen blir både faglig bedre og kanskje lettere å gjøre ved å styrke fagkompetansen.

Mitt departement er nå i gang med å utrede problemstillinger knyttet til disse tersklene. Gjennom å legge til rette for flere saksbehandlere i barneverntjenesten vil det også være mulig å lage gode fagmiljø for å drøfte vanskelige saker. Og vi skal fortsette å bruke lovverket for å styrke barneverntjenestens juridiske muskler, og peke ut en retning.

Fra første juli i fjor kom det en ny bestemmelse i barnevernloven som påbyr barneverntjenesten regelmessig evaluering av forebyggende tiltak for å vurdere om de er tilstrekkelige for å ta vare på barnets rett til forsvarlig omsorg. Det tror jeg vil bidra til at barnevernet raskere enn før avdekker når hjelpetiltak ikke er nok.

Avslutning

Til slutt vil jeg understrekes at det er en moralsk plikt – også for mennesker som ikke er offentlig ansatt – å si fra når de er bekymret for et barn.
Alle som har med barn å gjøre, og særlig de som har det som jobb, må skjerpe blikket for barn som ikke har det bra.

Opplæringen på alle nivåer fra grunnutdanning til etterutdanning og kurs, må ta inn omsorgsvikt som en selvfølgelig del av pensum. Det samme må den daglige fagutviklingen på hver enkelt arbeidsplass gjøre.

Vi skal nå følge opp forslag fra det såkalte Befring-utvalget for å se på hvordan vi kan styrke grunnutdanningen slik at de som arbeider i barnevernet blir enda bedre rustet til å møte krevende oppgaver som venter i praksisfeltet.

Gjennom økt kunnskap vil alle bedre rustes opp til å fange opp de tidlige, og mindre dramatiske, tegnene på problemer. Og oppdage de alvorlige tidligere, slik at barn kan hjelpes ut av uholdbare situasjoner.
Vår mål må være at alle barn som utsettes for omsorgsvikt og overgrep må få hjelp tidligst mulig. Vi kan ikke akseptere å ha et samfunn der barn og unge utsettes for omsorgsvikt og overgrep fordi det offentlige svikter.

Med dette viktige budskapet vil jeg ønske dere lykke til med konferansen og med det viktige arbeidet dere gjør. Jeg ser fram til å få innspill og synspunkter fra dere om barnvernet.

Takk for meg.