Barnefattigdomskonferanse

Sjekkes mot fremføring

Kjære alle sammen

Et av regjeringens viktigste mål er å bekjempe fattigdom. Jeg er derfor glad for bydelene i Oslo indre øst – Gamle Oslo, Sagene og Grünerløkka – har tatt initiativet til denne samlingen.  I disse bydelene finner vi flest fattige barn i Norge. Oslo er den mest klassedelte byen i Norge, noe tallene fra rapporten viser. Det er store sosiale kontraster mellom bydelen i Oslo. Samtidig finner vi også de tjenestene som har størst erfaring med bekjempelse av barnefattigdom.  Innsatsen som dere gjør er viktig - vi trenger deres initiativ og erfaring. Dere kan fortelle om hvilke tiltak som virker – og hvilke som ikke virker.

Tiltakene mot barnefattigdom må favne alle, og de må fungere godt lokalt. Stat og kommune må samarbeide for å få dette til. Jeg er derfor glad for at byrådslederen er til stede. Jeg vil også takke Fafo for deres bidrag til å gi oss kunnskap om barnefattigdom og sette temaet på dagsordenen.

I 2008 kjøpte nordmenn nesten 2 300 000 nye mobiltelefoner .
Vi liker også nye fjernsyn, så i fjor gikk vi til innkjøp av 636 000 splitter nye TV-apparater.
Vi liker også å dra på ferie. I fjor dro nesten 1, 1 millioner nordmenn på pakkereiser verden over.

Og nye biler er også en hit, tross finanskrisen: i fjor trillet nesten 140 000 flunkende, nyregistrerte biler ut på norske veier for første gang.

I tillegg bekymrer rikfolk seg over skattenivået og vil flytte utenlands.

Men: ikke bare det private forbruket øker. Også vi, det offentlige, bruker mer penger. Til tross for at finanskrisen herjer også våre breddegrader, øker den offentlige pengebruken.

Denne overfloden er et paradoks når vi vet at antall fattige i Norge har økt.  Dette er en utvikling vi godt må reflektere over. Er det slik vi vil ha det? 

Barnefattigdom i Norge handler om ikke å ha nok penger til det folk flest tar som en selvfølge. Fattige barn vokser mange steder opp i dårlige boforhold, og med foreldre som ikke har råd til å sende barna til aktiviteter eller gi dem utstyr de fleste av oss oppfatter som nødvendige i Norge. Dette påvirker barna.

Selv om foreldre generelt er flinke til å prioritere barna sine, viser forskning at jo dårligere familiens økonomi er, jo oftere føler barn seg mobbet, upopulære eller utenfor fellesskapet. Dette må vi ta på alvor.

Vi må få barna inn i gode fellesskap slik at de ikke arver foreldres fattigdom. Barn i innvandrerfamiliene står for den største økningen av barnefattigdom i Norge. Å bekjempe fattigdom blant innvandrerbarn er derfor avgjørende for å styrke integreringen i det norske samfunnet.

Barn må ha det godt her og nå. Vi må arbeide for å utjevne forskjeller i barnehagen, i skolen, på fritiden, og mellom barnefamilier i Norge.

Om barnefattigdom i Norge
Nadims og Nielsens rapport (FAFO 2009) viser at antall fattige barn i Norge har økt i perioden 2000 til 2006. 85 000 barn var fattige i Norge i 2006.

Rapporten viser at noen barn er mer utsatt for fattigdom enn andre. Disse er:
• Barn med foreldre som har lav utdanning
• Barn som bor i hushold der ingen voksne har arbeid
• Barn med bare én forsørger, oftest kvinner.
• Barn i husholdninger som mottar sosialhjelp
• Vi ser også at barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert blant fattige barn. Dette fordi de ofte både har foreldre med lav utdanning, og foreldre som står utenfor arbeidsmarkedet og mottar sosialhjelp.
• Èninntektsfamilien i minoritetsgrupper. Å få flere kvinner med innvandrerbakgrunn ut i arbeid er et middel for å senke fattigdommen blant barn. Det vil også øke integreringen for de kvinner som kommer ut i arbeid, og familiene vil bli mer økonomisk uavhengige av støtte. Dette er derfor et viktig satsingsområde. Dette viser at likestillingspolitikk henger sammen med fattigdomsbekjempelse.

Barnefattigdom i Oslo indre øst
Oslo indre øst har flest fattige barn i Norge. I Gamle Oslo lever et av tre barn i en inntektsfattig familie, i bydel Grünerløkka er et av fire barn fattige, og mer enn et av fem barn er fattige i Sagene bydel (jf FAFO rapport).

Det er også levekårsforskjeller i disse bydelene. Blant barnefamilier er enkelte innvandrergrupper og de som bor i kommunale boliger spesielt utsatt. I enkelte innvandrergrupper er det for mange som har vært avhengige av offentlige overføringer over mange år.

SSB anslo i 2006 at vel 2500 barn og unge var bosatt i kommunale boliger i Oslo indre øst. Mange av disse barna lever i oppvekstmiljø som er belastet med opphopning av sosiale problemer. Hva kan gjøres med det?

Her er det utfordringer både for kommune og stat. Jeg vil si litt om regjeringens innsats.

Regjeringens innsats mot barnefattigdom
Regjeringen har fokus på tre hovedområder i bekjempelsen av barnefattigdom:
1. Hvordan forbedre utsatte barnefamiliers økonomi
2. Hvordan benytte tiltak som skal begrense konsekvensene av fattigdom for barn og familier
3. Hvordan hjelpe barn og unge til å hjelpe seg selv på sikt, også gjennom å sørge for at de har det bra her og nå.

Barnefamiliens økonomi
For å trygge barnefamiliens økonomi må vi styrke foreldrenes tilknytning til arbeidslivet. Folk må inn i arbeid og kvalifisering. Vi må tilrettelegge for at nyankomne innvandrere kan delta og bidra inn i det norske samfunn på lik linje med alle andre. Kvalitet i norskopplæringen og gode kvalifiseringsprogram er viktige virkemidler her.  Gjennom tiltaket Ny Sjanse gjør vi en innsats for at folk med innvandrerbakgrunn som har vært flere år i Norge, og er uten tilknytning til arbeidsmarkedet, skal få delta på lønnet kvalifiseringsprogram.

Vi vet også at barnetrygden er viktig for barnefamiliene og barna. Barnetrygden er et gode vi skal videreføre, og det er et universelt gode, likt for alle uansett inntekt. Med kontantstøtten er det litt annerledes. Vi vet at kontantstøtten kan være et hinder for at kvinner søker seg ut i arbeid og at barna får barnehageplass, og slik motvirker likestilling. Og det er kanskje de barna som trenger barnehagen mest, som blir hjemme på grunn av kontantstøtten her i Oslo.
 
Familier, der mor ikke er i arbeid, mister også foreldrepenger, og mor får kun engangsstøtte ved fødsel.

Klarer vi disse to tingene, det vil si å hjelpe de voksne, foreldrene, inn i arbeid, og å sikre inntekt til de fattige familiene, gjennom arbeid eller økonomiske hjelpetiltak, vil vi se en utvikling med færre fattige barn i årene framover i stedet for flere.
Samtidig vil jeg presisere at det skal tas vare på de som av ulike årsaker ikke kan være i jobb. Alle skal ha muligheten til å ha et verdig liv uten å leve i fattigdom. Dette skal vi håndtere gjennom fokus på overføringer, sosialhjelp og andre støtteordninger.

Tiltak for å redusere barnefattigdom i Oslo indre øst – barn og barnefamilier inn i fellesskapet

Tidlig innsats er avgjørende for å forhindre at barn som vokser opp i fattigdom også blir fattige som voksne. Språkopplæring og gratis kjernetid i barnehager er et viktig virkemiddel.

Regjeringen viderefører gratis kjernetid for alle 4- og 5-åringer i Groruddalen og Søndre Nordstrand. Vi har også invitert Oslo kommune til å delta i en utvidelse av forsøket til 3-åringer i indre øst bydeler.

For å få til bekjempelse av fattigdom må oppvekstmiljøet i Oslo indre øst styrkes. Derfor må vi fortsette å jobbe for gode, trygge og inkluderende møteplasser i Oslo der alle barn kan delta uavhengig av foreldrenes ressurser.

Et viktig virkemiddel for å nå dette er støtteordningen Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn , som går til prosjekter og tiltak i Oslo. I 2009 bevilget regjeringen 25.8 millioner kroner til dette formålet. Om lag 16,5 millioner av dette er øremerket spesielle tiltak for barn og ungdom som er berørt av fattigdomsproblemer. Midlene går til ferie- og fritidsaktiviteter. Bydelene i Oslo indre øst er særlig prioritert innenfor tilskuddsordningen, som videreføres i 2010.

Hjelp til selvhjelp
Unge som står utenfor skole og arbeidsliv må hjelpes inn i arbeid, til å påbegynne, og ikke minst fullføre en utdanning. Regjeringen har siden 2007 årlig satt av 5 millioner til utvikling og utprøving av tiltak som skal hjelpe ungdom i alderen 15-25 inn i utdanning og arbeid. Jeg er derfor glad for vårt  samarbeid med Bydel Gamle Oslo. De har satt i gang en rekke tiltak som skal hjelpe ungdom med store problemer inn i fellesskapet. Jeg håper andre bydeler kan lære av dette gode arbeidet.

Samordning er viktig
Politisk oppmerksomhet på fattigdom er viktig.
En forutsetning for å få til gode tiltak for dem det gjelder er at tjenestene samarbeider. Mange tjenester er flinke på dette, men her vet jeg at mange har et forbedringspotensial.

Et eksempel er brukere og familier med sammensatte behov bosatt i kommunale boliger. Her må både boligkontor, sosialtjeneste, psykiatri, rusomsorg, barnevern samarbeide for å lage et best mulig tilbud til både barna og foreldre.

Fra regjeringens side er vi også opptatt av hvordan få til bedre samarbeid mellom tjenestene. Jeg har nå mottatt
en utredning fra et ekspertutvalg (Flatø-utvalget) som har sett på hvordan tjenestene omkring barn og unge bør samarbeide. Utvalget kommer med en rekke forslag. Innstillingen skal sendes på høring. Jeg ser fram til å arbeide videre med alle de spennende forslagene som ligger i denne utredningen og de innspill som vil komme i høringen.

Avslutning
Jeg tror at den viktigste innsatsen denne regjeringen kan gjøre for å bekjempe fattigdom er å få flere kvalifisert til arbeid.
Slik kan voksne bli bedre foreldre for barna sine, og ungdom bli bedre til å ta vare på seg selv på sikt.

Trygge og gode oppvekstmiljøer, barnehager og skoler skal bidra til inkludering og fremme læring og mestring.
Regjeringens ambisjon er at alle barn skal ha tilgang på dette, uavhengig av foreldrenes ressurser.

Det handler om å jobbe for at både foreldre, barn og ungdom skal kunne delta og oppleve mestring i samfunnet. Det har vi alle et ansvar for å bidra til - det må være vårt felles mål.

Det er bra at det er fokus på problematikken rundt fattigdom og barn, og innsatsen mot barnefattigdom har økt kraftig. Regjerningen ønsker å bekjempe all fattigdom i Norge, men vi må erkjenne at det fortsatt er utfordringer som må løses her. Denne konferansen er et skritt i riktig retning, og jeg vil i mitt arbeid som barneminister følge med på hva som skjer for de barna som trenger litt ekstra hjelp, både i indre Oslo og i resten av landet.

Takk for oppmerksomheten.