Et familievennligere arbeidsliv

Sjekkes mot framføring

Et robust og bærekraftig nærings- og arbeidsliv er helt avgjørende for å videreføre velferdsstaten slik vi kjenner den i dag. I altfor mange sammenhenger har vi et fokus på oljen, men jeg vil understreke at selv om olje og gassnæringen er viktig, så er det ikke olje vi lever av, men folks arbeid. Og skal vi sikre det for framtida må vi både klare å skape flere folk, og sikre at foreldrene til de nye folkene kan være i jobb. Det er det som er grunnlaget for verdiskaping og det framtidige velferdssamfunnet.

Framover skal vi nemlig leve av hverandres arbeid. Som vi gjør også i dag. Verdien av det norske folks arbeidskraft og kunnskap er mange ganger større enn verdien av oljeformuen. Det er arbeidet som er grunnlaget for vår velferd. Derfor må vi hele tiden sikre at flest mulig er i arbeid.
Jeg har en favorittfigur i nasjonalbudsjettet som viser at:

• Hender og hoder, dvs nåværende og framtidig arbeidsinnsats, utgjør hele 82 prosent av nasjonalformuen
• Petroleumsformuen (oljen) utgjør kun 7 prosent
• Realkapital utgjør 8 prosent
• Finanskapital utgjør 2 prosent
 

Verne om arbeidstakerrettighetene
Arbeidslivet har på ulike måter stått høyt på agendaen i nyhetsbildet i det siste.
I sin nyttårstale understreket statsminister Jens Stoltenberg at heller ikke det norske oljeeventyret er et tre som vokser inn i himmelen. Han mente vi måtte ta på alvor at vi alle skal leve av det vi produserer – det vil si, og her med Stoltenbergs ord – leve av hverandres arbeid.

Arbeiderbevegelsen har over mer enn 100 års kamp kjempet fram og sikret arbeidstakerne gode og trygge rettigheter. Derfor var det så viktig at den rødgrønne regjeringen reverserte arbeidstidsbestemmelsene som Bondevik-regjeringen fikk vedtatt.

Kampen om arbeidsmiljøloven er i høyeste grad familiepolitikk

Fordi menn er tilbøyelige til å øke sin arbeidstid, mens kvinner prioriterer familie, vil svekkelse av reglene i arbeidslivet, som overtidsbestemmelsene, kunne bidra til å opprettholde og forsterke tradisjonelle kjønnsrollemønster.

Det regulerte arbeidsliv er en forutsetning for god familiepolitikk.

 

Mindre bruk av ufrivillig deltid

Men vi har fortsatt utfordringer i norsk arbeidsliv. Velferdsstatens call girls: Mange arbeidstakere, spesielt kvinner i kommunal sektor, sitter med små stillingsbrøker, noen helt ned mot 10 prosent. Det er ikke lett å planlegge livet med små barn dersom man aldri vet når man må jobbe. Disse kvinnene blir langt en slags ”Velferdsstatens call girls”.

Kampen mot ufrivillig deltid må høyere på dagsorden, hvis vi VIL et familievennlig arbeidsliv.

Derfor er det så viktig å sikre flere mulighet til å jobbe heltid, slik at de ikke måtte sitte ved telefonen å vente. Du kan jo ikke brødfø en familie med en stilling på 10-20 prosent.

Regjeringen har i Soria Moria satt seg som mål å styrke innsatsen mot ufrivillig deltid og for retten til heltid. Vi ønsker derfor å gå gjennom lovverket og vurdere endringer for å få til dette.

Sykelønnsordningen

Et hett tema om dagen er sykelønnsordningen. Både hos partene selv, i media, av oss politikere, men sikkert også i de tusen hjem.  

Relatert til denne diskusjonen, kan det være verdt å minne om at dagens sykelønnsordning ble innført i 1977  som en demokratisk reform for å sikre arbeidere samme rett som høyere funksjonærer til full lønn fra første dag ved sykefravær.

Samtidig skal vi se på tiltak som kan være med på å redusere det stigende fraværet, som særlig dreier seg om langtidsfravær. Og jeg understreker langtids. Det peker mot at det er strukturelle problemer vi har, ikke dårlig arbeidsmoral, slik vi hører Siv Jensen argumentere i forrige uke. Vi er ikke et folk av skulkere. Nordmenn har god arbeidsmoral.

Samtidig er Norge blant de land i verden med høyest yrkesdeltakelse. Kvinner som føder barn og eldre mennesker har av naturlige årsaker et noe høyere sykefravær enn gjennomsnittet. Likevel er det selvsagt positivt for Norge at vårt arbeidsliv har rom for disse gruppene.

Det er også en kvalitet ved arbeidslivet at noen bedrifter inkluderer grupper som ikke alltid kan yte 100 prosent, selv om det kanskje ikke er det mest lønnsomme for den enkelte bedrift. For samfunnet er det et svært fornuftig regnestykke hvis det kan bli flere!

 

Foreldrepengeordningen – lovendring for å skape holdningsendring
Vi politikere bruker lover for å nå våre politiske mål – med lovene legger vi føringer for borgernes retter og plikter. Men vi bruker også lovverket for å endre holdninger.

Helt siden 1977 har fedre kunnet dele foreldrepermisjonen med mor. Få benyttet muligheten. Bare 2-3 prosent av fedrene tok ut permisjon på begynnelsen av 1990-tallet. Så, i 1993, ble fedrekvoten innført, og fedres foreldrepengeuttak økte radikalt. I dag bruker de aller fleste fedre med rettigheter muligheten til å være hjemme med barnet sitt. Lengden på fedrenes permisjon har også økt i takt med utvidelsene av fedrekvoten.
Våre naboland Sverige og Island har samme erfaring: Fedre tar ut mer permisjon, men svært få tar ut mer enn fedrekvoten. Derfor har regjeringen varslet at vi vil øke kvoten til 14 uker i årene som kommer, og den samlede permisjonstiden til 48 uker.

Fedrekvote er med andre ord slett ikke skrivebordspolitikk, slik mange hevder, Det er lovendringer som endrer holdninger dramatisk på kort tid. Og det positive i alt dette er at holdningsendringene skjer så fort. Tenk bare på ramaskriket da minst 40 prosents representasjon av begge kjønn i allmennaksjeselskapene, den såkalte ASA-loven! Her er kritikken forstummet og kvinner har nå en (nesten) like selvfølgelig plass i styrerommene som menn.

Også da fedrekvoten ble innført, hørtes ramaskrikene: En slik kvotering gikk ikke gikk an. Næringslivet ville falle sammen! Høyresiden påstod at dette var å frata folk valgfriheten til selv å bestemme.

Jeg ser det litt annerledes. Jeg mener fedrekvoten var med på å sikre også far en reell rett til å ta omsorg for eget barn, og en (rettmessig) minsteandel av et ettertraktet velferdsgode. Dette var også ett av de aller viktigste stegene for et likestilt foreldreskap, og til kvinners muligheter i arbeidslivet.

I dag tar nesten alle fedre med rett, ut fedrekvoten. Men: Statistikk fra NAV viser at mor i gjennomsnitt tar ut 43 uker, mens far i gjennomsnitt tar 7 uker. Jeg syns derfor det kan være grunn til å minne om: Foreldrepengeordningen er en felles rett for foreldrene. Hoveddelen er til fri fordeling mellom mor og far, og det er ikke mors permisjon.

• Flere fedre må tørre å ta ut mer enn det som er normal (fedrekvoten)
• Arbeidsgivere må være like positive til at menn er hjemme som kvinner
• Kvinner må gi mer plass til far

 

Likelønn

Mindre lønnsforskjeller mellom kvinner og menn for arbeid av lik verdi er et sentralt mål for regjeringen. I vår politiske plattform (Soria Moria II) har regjeringen satt likelønn og utjevning av lønnsforskjeller som et viktig mål for inntektspolitikken. Vi skal ikke akseptere kjønnsbasert lønnsdiskriminering.

Vi er enige om at lønnsutvikling og lønnsforhandlinger er partenes ansvar. Den frie forhandlingsretten står støtt. Med denne retten følger også ansvar. Regjeringen vil derfor åpne for dialog med partene om likelønn, og vi har bedt dem avklare om det er et grunnlag for et særskilt likelønnsløft i offentlig sektor.

Vi må arbeide for likelønn også på andre felt enn gjennom lønnsforhandlingene.  Jeg er sikker på at dersom vi greier å skape et mer familievennlig arbeidsliv, så vil lønnsgapet også bli mindre.

Samtidig må arbeidstakerne erkjenne at omkvedet ”er du ikke tilstede, så går du glipp av noe” i høyeste grad også gjelder i arbeidslivet, slik NHOs Paul Chaffey uttalte i Dagsavisen  sist uke. Det har altså en karriere- og lønnsmessig kostnad ved seg å ta lange permisjoner.

Det mest påfallende ved arbeidslivet er at kvinner ”velger” tradisjonelt kvinnedominerte yrker og menn ”velger” mannsdominerte yrker.

Det er en klar sammenheng mellom denne kjønnsdelingen i yrkesvalg og lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Det er grunn til å anta at kvinner i større grad enn menn velger arbeidssted og yrke etter hvor lett eller vanskelig hun tror det er å kombinere arbeid og familie. Kvinners arbeid er åpenbart fortsatt priset lavere enn menns!

Et familievennligere arbeidsliv vil gjøre at flere sektorer av arbeidslivet blir attraktive for begge kjønn. Dette kan bryte med stereotype yrkesvalg, og derigjennom påvirke lønnsgapet. Det er meningsløst at næringslivet i noen bransjer bare skal kunne ”velge” blant halve befolkningen – talentene er som kjent jevnt fordelt på begge kjønn.

Mor tjener mindre enn far. Mor får lettere aksept for både deltid og lang foreldrepermisjon. Det blir både økonomisk lønnsomt og mindre brysomt at mor tar på seg byrdene – eller fordelene – ved å ta hovedansvaret for omsorgen for barna.

Overtid: Far på sin side, arbeider oftest mest i småbarnsperioden. For å sikre et familievennlig arbeidsliv, er vi med andre ord avhengig av å hindre misbruk av overtid.

Vi ønsker at far skal ta mer ansvar i hjemmet, og ta del i de godene og pliktene som velferdsordningene for familiene har å by på. Og vi ønsker at mor skal få sterkere tilknytning til arbeidslivet. 

• Derfor har Norge i dag en av verdens mest rause foreldrepengeordninger.

• Derfor har vi sakte, men sikkert utvidet fedrekvoten.

• Derfor er jeg her i dag for å bidra til dialog om hvordan vi kan få til dette – sammen.

 

God familiepolitikk er god næringspolitikk
Når vi politikere så står og skryter av den norske modellen, er den så god som vi hevder? Ja, mener jeg, og begrunner det blant annet slik: Det er store forskjeller i fødselsrater i Europa. Norge har en rate på 1,96 barn per kvinne.

De fleste land har lave fødselsrater. Tyskland har 1,37 og Polen 1,31. Med stor sannsynlighet henger de høye fødselsratene sammen med gode velferdsordninger. Disse velferdsordningene er derfor lønnsomme, fordi de gjør at kvinner kan kombinere yrkesaktivitet og barn. Vi har i senere tid fått flere rapporter fra EU og FN som viser en klar sammenheng mellom kvinners yrkesaktivitet og økonomisk vekst og brutto nasjonalprodukt.

En god familiepolitikk med offentlig velferd i bunnen – foreldrepenger, barnehageplass til alle, en rimelig og god skolefritidsordning – gir med andre ord Norge og norsk næringsliv et konkurransefortrinn.

 

Avslutning

BLD ledet i fjor en interdepartemental arbeidsgruppe som har utarbeidet anbefalinger for en familievennlig personalpolitikk i staten. Jeg vil utfordre ledere i privat og kommunal sektor.

• Sørg for å ha en personalpolitikk med klare strategier for foreldre av begge kjønn som har barn, eller som er i foreldrepermisjon.

• Ledere som forbilder: Når menn i lederstillinger tar ut lange permisjoner og tilpasser arbeidstiden til familien etter permisjonen, er det et meget sterkt signal!

Til sist: Takk til partene i arbeidslivet som tar ansvar og stiller opp i samarbeid med departementet. Jeg håper på konstruktive, nyskapende diskusjoner/dialoger. Jeg ser fram til resultatene fra konferansen og vil aktivt bruke dem i regjeringens politikkutforming.

Jeg ønsker dere lykke til!

Se pressemelding for konferansen