Et fritt og uavhengig kvinnepanel

Jeg har nedsatt Kvinnepanelet for å utfordre den vedvarende, tradisjonelle måten å se kjønn og likestilling på. Men i motsetning til Hofstad Helleland mener jeg det er historieløst å kaste vrak på resultatene av lang tids kvinnekamp.  Kvinnene som gikk i tog på 70-tallet gjorde en formidabel innsats, men nå trenger de at nye generasjoner kvinner fører saken videre. Likestillingsdebatten må bevege seg inn på andre arenaer og engasjere nye grupper og generasjoner kvinner, noe jeg håper Kvinnepanelet vil bidra til.

Jeg er spent på hvordan panelet vil ta utfordringen, og hva de kan skape av debatt, engasjement og konkrete innspill til framtidens politikkutvikling. Vi må tørre å stille spørsmålene vi fremdeles ikke har svar på. Jeg ønsker en fornying av likestillingsdebatten i Norge slik at den blir inkluderende, fordomsfri og visjonær. En debatt om hva som er viktig for dagens kvinner. Om hva som skaper ulikhet, og hvordan vi kan gi begge kjønn like muligheter. Om hvordan vi skaper engasjement og frigjøring fra tradisjonelle kjønnsroller.

Jeg har bevisst gitt Brenna og panelet frihet til selv å sette dagsorden. Det ligger ingen politiske føringer fra meg og nettopp derfor har panelet heller ikke fått noe mandat. Denne friheten har jeg gitt dem for å hindre den ensrettingen Hofstad Helleland er så bekymret for. At hun samtidig stiller seg uforstående til at kvinner som gruppe møter både kulturer og strukturer som holder kvinner nede, får stå for hennes egen regning. Jeg har en ambisjon på panelets vegne og det er at disse 31 kompetente kvinnene både kan ivareta kvinners interesser på individnivå, samtidig som de kan avdekke strukturer som rammer kvinner som gruppe. Forhåpentligvis kommer de med konkrete forslag til meg som kan være nyttige i hvordan vi utformer politikk.

Ikke overraskende avblåser Høyres Hofstad Helleland den moderne kvinnekampen og mener dette er unødvendig i 2010. Det samme har vi hørt fra høyresiden hver eneste gang nye og framskrittsvennlige reformer skulle innføres som kom arbeidsfolk, kvinner og minoriteter til gode. Det er takket være venstresiden, kvinnebevegelsen og en rødgrønn regjering at vi i dag har et lovverk som sidestiller kvinner og menn.

Men dersom vi kikker bakom glansbildet, finner vi også i dag en utfordrende ulikhet. Dagens norske kvinner tjener i snitt 85 prosent av menns inntekt for arbeid av lik verdi. Menns vold mot kvinner er utbredt og rammer på tvers av alder, klasse og etnisk bakgrunn. Vi har også ett av de mest kjønnsdelte utdannings- og arbeidsmarked i Europa. Norske kvinner og menn velger tradisjonelt.

Jeg deler Linda Hofstad Hellelands ønske om at ”Kampen om likeverd handler om respekt for enkeltindividet.”Det gjør den – også. Men i påvente av at kvinner på individnivå, også kvinner med minoritetsbakgrunn, skal få like muligheter og like rettigheter som menn, er ikke jeg redd for å bruke virkemidler som faktisk gir reelle resultater. Gode resultater også for enkeltindividet. Til forskjell fra høyresiden, som bare snakker om like muligheter, er jeg klar til å bruke lovverket og politikken for å gi kvinner den plassen de fortjener. Det var de samme virkemidler venstresiden brukte fram mot 1913 da allmenn stemmerett for kvinner ble innført, en demokrati-milepæl som sikret Hofstad Hellelands partifelle, Karen Platou, som første kvinne fast plass på Stortinget i 1921.