Hva bestemmer hvor barnet skal bo

 
Sjekkes mot fremføring

Kjære konferansedeltakere og arrangører.
La meg aller først takke for at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet ble invitert til å holde åpningstalen på denne erfaringskonferansen.

Barnevern omfatter mye, og er et bredt felt, og hva man ser på som utfordringer, problemer, muligheter, rett eller galt, kan avhenge av hvor man jobber og hvilken inngang man har til et tema, mens andre ganger kan det være langt mer unisont.

For oss i BLD så er det selvsagt barnas beste som er utgangspunktet, og ut fra det, så gjelder det å manøvre mellom ulike interesser og meninger, innafor de ressursene vi til enhver tid har til rådighet.

Derfor betyr debattene og innspillene fra dere mye, fordi dere forholder dere til den samme balansegangen. Det er ikke noen selvfølge at aktører som organisasjonen for private barneverntiltak, FO, kommunale barnevernsledere og voksne for barn nødvendigvis har samme syn i alle saker. Dere må også vekte ulike interesser og hensyn opp mot hverandre, og dere fører viktige debatter, der fellesnevneren er barnevernet og det beste for de ungene som trenger vår hjelp.

Dere bidrar til å rette søkelyset mot viktige utfordringer i barnevernet og lager gode møteplasser for gjensidig erfarings- og kunnskapsutveksling. Denne erfaringskonferansen er et godt eksempel på dette. Dere har valgt et viktig tema med mange perspektiver for konferansen: Hva bestemmer hvor barnet skal bo. 

Vi kan som samfunn sjølsagt ikke akseptere at barn vokser opp under forhold preget av omsorgssvikt eller overgrep. Derfor må barnevernet noen ganger gripe inn i barnets og familiens liv på en omfattende måte. Av og til må barna flyttes bort fra foreldrene for en kortere eller lengre periode – iblant må dette forbli en varig løsning. Dette er nødvendig for å skape positive og varige endringer i barnets liv.

Vi vet at det er avgjørende for barn å få varige og stabile omsorgsløsninger.
Det være seg i eget hjem, i fosterhjem eller på institusjon.

Vår ambisjon er at barnevernet skal bli enda bedre til å nå ut til, og ivareta, de barna og familiene som har behov for hjelp fra barnevernet. Barnevernet må også gripe inn med mer omfattende tiltak der det er nødvendig.

Hvordan vi best skal innfri denne ambisjonen er det mange som har synspunkter på. Det er bra. Vi trenger hele tiden dialog og diskusjon om hvordan vi skal utvikle og forbedre barnevernet til beste for de barna det gjelder. Derfor er møteplasser og faglige fora som dette så viktig.

I arbeidet med et bedre barnevern kommer vi aldri til å kunne si at vi har kommet helt i mål. Vi vil aldri kunne slå hverandre på skuldra og si; sånn! Nå har vi laga et godt nok barnevern, nå må vi ta tak i andre problemer i samfunnet. Vi må hele tida ha en diskusjon om hva som er rett og hva som er galt, hva som virker og hva som ikke gjør det.

Med noen triste unntak, så er jo det meste av barnevernsarbeidet som er utført gjennom historien, gjort i god hensikt – også det som ikke har virka. Derfor er det viktig å skaffe seg kunnskap om hva som faktisk virker.

Noen ting vet vi sikkert:
Utsatte barn som får tidlig hjelp fra barnevernet, klarer seg bedre enn de som får hjelp på et senere tidspunkt.  Vi vet også at barn og familier som får hjelp av barnevernet er en særlig sårbar gruppe. De har ofte store og sammensatte hjelpebehov som stiller store krav til hjelpeapparatet.
I regjeringserklæringen sier vi at vi går inn for en  styrket innsats for utsatte barn og unge. En formulering som er svulstig og menigsløs om den ikke fylles med innhold.
Hos oss i BLD foregår det mange prosesser hvor målet er å få til nettopp det, og jeg skal si noe om en del av disse.

NOU 2009:8 Kompetanseutvikling i barnevernet:
Utvalget viser at dagens utdanning ikke godt nok samsvarer med utfordringene innenfor barnevernet praksisfelt, og fremmer en rekke tilrådinger som vi – sammen med Kunnskapsdepartementet – nå behandler. Høringsfristen har gått ut, og det har kommet 55 høringsuttalelser. Dette omhandler som mange av dere vet, forslag om autorisasjon, veileda praksis og mer.  Jeg tør ikke nå si noe om tidsperspektivet på oppfølging. Det er mulig at noen av forslagene, som for eksempel autorisasjon, vil kreve en egen lov, mens det kan være mulig å se for seg forskrifter som regulerer krav til veileda praksis. Mange av forslaga vil ha budsjettkonsekvenser, og må evt også legges i løp som er samstemt med det. Jeg kan derfor ikke være mer konkret i forhold til hva som skjer videre, men vi kommer til å jobbe med oppfølging i tida som kommer.

NOU 2009:22, Det du gjør, gjør det helt. Bedre samordning av tjenester for utsatte barn og unge:  
Flatø-utvalget avleverte sin innstilling før jul. Dette utvalget hadde som mandat å vurdere mulighetene for et systematisk og forpliktende samarbeid og samordning mellom kommunale og statlige tjenester som gir hjelp til utsatte barn og deres foreldre. De ble bedt om å vurdere hvordan tjenestene kan organiseres på en måte som gjør at barn og foreldre opplever at det er «en dør inn» når de trenger hjelp fra flere tjenester.

Utvalget ble også bedt om å vurdere om plikten til samarbeid kan nedfelles i lovverket, og hvordan de ulike lovene må harmoniseres på området.

Innstillinga er ikke sendt på høring enda, men det vil bli gjort i løpet av kort tid. Det er mange berørte aktører og kompliserte spørsmål, så det blir viktig for oss at vi gir nok tid til høringsinstansene til å jobbe grundig med den. Departementene vil samarbeide om den videre oppfølgingen.

I 2010 skal vi har seks regionale konferanser rettet mot det kommunale barnevernet. Vi vil bruke disse konferansene som viktige møtesteder for de som arbeider med barnevern. Ikke bare for å spre kunnskap om viktige innsatsområder framover, men også for å sette barnevernet på den politiske dagsorden i kommunene

Vi trenger engasjerte kommunepolitikere som snakker barnevernets sak, og som prioriterer barnevernet når budsjetter skal vedtas. Av denne grunn vil vi også invitere politikere og rådmenn til å delta på våre regionale konferanser, sammen med fagfolkene. Nettopp for å få et felles fokus på å løfte barnevernet.

For det trengs!
Som mange av dere kjenner til, har vi i statsbudsjettet for 2010 sagt at en styrking av kommunenes frie inntekter gir et rom for å prioritere barnevernet med 400 nye stillinger. Nå er det opp til politikere og beslutningstakere i kommunene å få dette til. Hvorvidt det faktisk skjer, det vet ikke enda. Vi vet at det var ca en tredjedel av rådmennene som la opp til å følge opp dette i sine budsjettforslag. Men heldigvis så er det jo en politisk behandling i etterkant av budsjettforslagene, så hvordan det faktiske resultatet blei, er ikke kjent enda. Denne uka presenterte KS tall som viser at ca halvparten av kommunene sa de hadde styrka barnevernsbudsjettene. Men vi vet ikke noe om størrelsen på styrkinga og om det faktisk er snakk om å prioritere stillinger. Så foreløpig vet vi lite om status.

Vi er selvsagt opptatt av å samarbeide med kommunene for å få til et nødvendig løft, og få økte ressurser til barnevernet. Men vi er helt klare på behovet for økte ressurser. Vi vil derfor følge utviklinga utover året nøye, for vurdere om det evt blir behov for ytterligere grep.

Og heldigvis, så har vi gode verktøy for å følge med. 8. desember i år la vi ut på våre nettsider en status over situasjonen i alle landets kommuner for første halvår 2009. Den viser antall ansatte pr 1000 barn, antall meldinger, undersøkelser og tiltak pr ansatt, og den viser antall overskridelser av frister og henleggelser. Alt basert på kommunenes egne innrapporteringer.

Jeg vil presisere at tallene ikke sier noe som helst om hvorvidt det utføres godt eller dårlig arbeid, for det kan gjøres strålende arbeid i kommuner med få ansatte. Men det gir et godt bilde av den store variasjonen mellom kommunene, og det blir spennende å se utviklinga i statistikken, både for hele 2009 og etter hvert for 2010.

Vi må også spørre oss selv om utfordringene i det kommunale barnevernet kan løses bare med økte ressurser, eller om det også er behov for lovendringer for å styrke kvaliteten i hjelpa som barn og familier skal få.

Verden forandrer seg, Norge forandrer seg, og utfordringene for barnevernet vil også være i endring.
 En endring som vi er nødt til å forholde oss til,  er at stadig flere barn i barnevernet har minoritetsbakgrunn. Tall fra SSB (2004) viser at antall undersøkelsessaker pr. 1000 barn fra 0-17 år, var i 2004 3,6 ganger så høy blant førstegenerasjonsinnvandrerbarn som blant barn uten innvandrerbakgrunn.

Dette er en utvikling som forutsetter barnevernarbeidere med god kunnskap om etniske minoriteter, og barnevernarbeidere som er i stand til å opptre kultursensitivt i møte med familier med en annen bakgrunn.

Som et ledd i å styrke barnevernets kompetanse i kultursensitivitet har BLD de to siste årene finansiert videreutdanningen Barnevern i et minoritetsperspektiv ved fire høgskole i Norge. Denne utdanningen er nå under evaluering.  Evalueringen vil også være viktig for hvordan vi skal arbeide videre på dette feltet.

Minoritetstematikken har nok av mange blitt sett på som en utfordring som primært har angått de store byene, men framover kommer dette til å gjelde like mye for småkommuner i for eksempel Hedmark, og noe som alle kommuner kommer til å trenge kunnskap om.

Jeg har snakka om ressurser, og jeg har snakka om lovverk og kunnskap i det kommunale barnevernet. Men en viktig forutsetning som selvsagt også må være på plass for å få til gode tjenester til de ungene som trenger det, er at de ulike leddene i hjelpekjeden samarbeider godt, ikke minst gjelder det mellom statlig regionalt barnevern (BUFetat) og kommunene.
 
Ansvar og roller mellom kommunalt og statlig barnevern er fordelt – men i praksis har dette samvirke vist seg å være krevende. Det har vi fått tilbakemeldinger på både fra kommuner, stat og fylkesmenn.

Dere skal jo seinere i dag ha innledninger som sikkert kommer til å løfte dette fra ulike ståsteder.

• Vi hadde våre 100 dager i departementet i går, så jeg skal ikke på noen måte påstå at jeg er den som best kjenner til hvilke utfordringer vi har. Men jeg vil i alle fall peke på noen områder hvor jeg tror vi trenger å komme videre i forhold til der vi står i dag:
• Vi må få til større samsvar mellom hvilken hjelp barnet trenger og hva kommunene og statlig barnevern tilbyr. Det krever at kommunene og staten samarbeider.  BUFDIR, i samarbeid med KS, utvikler i dag maler for lokale samarbeidsavtaler som kan tas i bruk til formålet.
• Statlige tiltak må utvikles. Tiltakene må bli mer treffsikre i forhold til barnas behov og kvaliteten må bedres. BUFDIR arbeider med dette.
• BUFDIR arbeider med å klargjøre fagteamenes mandat – på den måten håper vi at forventninger mellom kommune og fagteam bedre avklares og at samarbeidet styrkes.
• Det ser ut til at gode tiltak i kommunen reduserer etterspørselen etter statlige tiltak. Samarbeid mellom kommunale tjenester må derfor styrkes. Her gjennomførte Fylkesmennene et viktig tilsyn i 2008  . Tilsynet bekreftet at norske kommuner ikke klarer å tilrettelegge for godt samarbeid mellom tjenester som er viktig i barns liv – det er alvorlig. Hvordan kan vi bedre dette?
• Vi trenger mer kunnskap om forholdet mellom stat og kommune.

Det har lenge vært varslet at det skal settes i gang en evaluering av barnevernreformen. Dette arbeidet vil komme i gang i løpet av våren. Vi har ikke bestemt oss for hvordan vi skal organisere arbeidet, men for oss blir det viktig at vi sikrer en arbeidsmåte der vi får med oss synspunkter fra ulike deler av barnevernet, både fra ansatte på ulike nivåer, forskere, fra de som får hjelp, og fra andre viktige miljøer.

Vi har sagt at vi skal ha et tidsperspektiv på denne evalueringa som er langt nok til at det kan gjøres kvalitativt godt arbeid, men kort nok til at vi kan følge prosessen i mål. Vi vil ikke bare at det skal pågå en evaluering, vi vil også rekke å kunne i verksette tiltak på bakgrunn av det vi finner ut.

Viktige temaer som det vil være naturlig å se på, vil være ansvarsfordeling, finansieringsordningen, sammenhengen mellom beslutningsansvar og finansieringsansvar, og andre spørsmål. Vi har vært tydelige på at hovedprinsippene ved reformen skal ligge ved lag. Omkostningene er store ved omorganiseringer, og de store grepa som blei gjort i forrige runde skal ligge fast. Det ansvaret staten har i dag blir videreført. Men det er for eksempel ikke unaturlig at vi som en del av et slikt arbeid tar en vurdering av hvordan barnevernet også fungerer i Oslo.

Vi trenger også å se på de faglige vurderingene som ligger til grunn for de prioriteringene som gjøres i dag. Jeg er helt sikker på at den vridningen som er gjort fra institusjon til fosterhjem har vært riktig. Nå må vi bare passe på at vi ikke svinger noen pendler så lang at vi kaster babyer –eller kanskje her – heller ungdommer – ut med badevannet.

Og jeg er helt sikker på at det har vært et behov for å få på plass flere metodiske verktøy i tiltakskjeden, men vi må selvsagt sikre at vi også har gode tilbud til alle barn, uavhengig av hva de strever med: psykiske problemer, atferdsproblemer eller at de er utsatt for omsorgssvikt.

I år vil vi sette enda sterkere fokus på kvalitet i tilbud. Kvalitet i tilbud er sentralt uansett om barna får hjelpetiltak, eller om de får omsorgstiltak. I løpet av året vil vi, i samarbeid med Bufdir, sette i gang en forskningsinnsats for å få god kunnskap om de hjelpetiltakene barnevernet i dag bruker. Vi må også se på om de hjelpetiltakene vi bruker i dag, møter barnas behov godt nok. Kanskje skal vi se oss om etter andre gode tiltak også?
Vi trenger en grundig evaluering for å sikre at vi i størst mulig grad gjennomfører endringer som virker. Men samtidig, så kan vi ikke skyve på alle problemer, og utsette alle endringer i lys av en evalueringsprosess. Det er også behov for å gjøre noe på kort sikt.

Jeg skal lytte i dag, og jeg vil også framover gjerne ha innspill. Noen endringer er allerede varsla eller gjennomført, og noen flere er på trappene:

Dårlig samordning og samarbeid fører til at barn blir kasteballer i systemet og ikke får den hjelpen de trenger. Det kan vi ikke akseptere. Også tilsynet med tjenester til disse barna må sees helhetlig.

Helsetilsynet overtar fra 2010 det faglige overordnede ansvaret for tilsynet. Dette vil styrke den helhetlige tilnærmingen. Også de endringer i barnevernloven som nå er vedtatt er viktige. Nå skal meldere, særlig offentlige, få en bedre tilbakemelding når de melder sin bekymring for et barn. Jeg tror dette vil bidra til et bedre samarbeid også mellom offentlige etater.

1. januar i år ble Barnevernets tvisteløsningsnemnd opprettet. Denne nemnda skal være et rådgivende organ for stat og kommune ved uenighet om hvem som skal dekke utgifter forbundet med barneverntiltak. Dette er en prøveordning som i første omgang gjelder for tre år.

Det er også nylig nedsatt en Barnesakkyndig kommisjon. Barnesakkyndig kommisjon skal styrke barnas rettssikkerhet i barnevernssaker ved å kvalitetssikre alle rapporter avgitt av sakkyndige i slike saker, enten de er bestilt av barneverntjenesten, fylkesnemnda, domstolene eller de private parter. Først når en rapport er gjennomgått av kommisjonen kan den gi grunnlag for hjelpetiltak eller omsorgstiltak i henhold til barnevernloven. Også når en sakkyndig rapport legges til grunn for at barneverntjenesten ikke iverksetter tiltak, skal rapporten legges fram for kommisjonen. Dette er like viktig for barnas rettsikkerhet som å kvalitetssikre rapporter som fører til tiltak.

 
Vi må se barna som trenger hjelp! Vi må sørge for at barnevernet arbeider systematisk, kunnskapsbasert og at barnevernet dokumenterer hva de gjør og at det virker!

Vårt felles mål må være å bidra til varige, positive endringer i barns liv! Det finnes ikke en fasit på hva som er riktig og hva som er galt, og derfor trenger vi innspill fra og samarbeid med dere for å lykkes i å nå vårt felles mål om å bidra til å skape et godt liv for de mest usatte barna i vårt samfunn.

Takk for meg!