IMER-programmets avslutningskonferanse

Takk for invitasjonen fra Forskningsrådet om å åpne denne avslutningskonferansen for IMER-programmet! Dere tar opp et tema som er viktig for meg å snakke om.

 

Faktabasert kunnskap er helt sentralt for integrerings- og inkluderingspolitikken. Ikke noe politisk felt er i dag så preget av eksplosiv debatt som integreringsfeltet. Debatten er ofte unyansert, upresis og mange ganger ufin. Og ofte er debatten ikke basert på sikker kunnskap, men heller på synsing og svogersosiologi.

 

Jo mer komplisert tema, jo viktigere er den faktabasert kunnskapen for å bli enige om hva som er virkeligheten. Det er en forutsetning for gode politiske løsninger.

 

Norge har endret seg raskt fra å være et utvandringsland til å bli et innvandringsland. I 1970 var 1,5 prosent av befolkningen innvandrere. I 2010 er tallet 11,4. Det mangfoldet som innvandringen fører med seg, er bra. Samtidig gir det oss også utfordringer knyttet til integrering, identitet og tilhørighet.

 

Regjeringen valgte i fjor å skille integrering og innvandring som to felt i hvert sitt departement. Dette gir integreringsområdet den plassen den fortjener, uten å dreies mot innvandringsdebatten. Målet er å få en ryddig, sentral debatt.

 

Vi ser at mangelen på kunnskap gjør at debatten ofte dreier seg om andre ting enn det viktigste, nemlig hvordan vi kan sikre at alle innbyggere i Norge deltar og bidrar i samfunnet på like vilkår.

 

Gjennom systematisk kunnskapsarbeid over lang tid vet vi nå ganske mye om hvordan vi lykkes med integreringen. Statistikk og forskning viser at vi i virkeligheten lykkes bedre enn mange ser ut til å tro. Her er noe av det vi vet:

 

Innvandreres deltakelse på arbeidsmarkedet er relativt god. Forskjellen mellom innvandreres deltakelse på arbeidsmarkedet og befolkningen ellers er ca 8 prosent. I Sverige og Danmark er differansen 14.

 

Flere innvandrere lærer seg norsk, og antallet deltakere i avsluttende prøve er økende.

 

Levekårsforskjellene minker. Forskjellene mellom innvandrere og resten av befolkningen er mindre enn før. Færre innvandrerbarn lever i fattigdom i Norge enn i våre naboland.

 

Flere tar høyere utdanning. Mens 30 prosent av alle i aldersgruppen 19-24 deltar i høyere utdanning, er tallet 35 blant norskfødte med innvandrerforeldre. Blant kvinner i denne gruppen er tallet 40, mot 36 prosent blant kvinner generelt.

 

Altså er det mye med integreringen som er bra! Likevel, med utgangspunkt i de gode resultatene kan vi også si noe om hva de største utfordringene er:

 

Arbeidsløsheten blant innvandrere er rundt tre ganger høyere enn i befolkningen ellers. Dette handler delvis om kort botid, språk og kvalifikasjoner, og problemer med å få godkjent tidligere utdanning. At vi har mindre bruk for ufaglært arbeidskraft. Eller om overrepresentasjon i konjunkturutsatte virksomheter. Og det handler dessverre om diskriminering. Morten får fortsatt lettere jobb enn Mohammed.

 

Personer med innvandrerbakgrunn er dessuten marginalisert på alle områder hvor det utøves samfunnsmakt. Uten representasjon er det vanskelig både å kreve sin rett og å bli avkrevd sin plikt. De er underrepresentert i Stortinget, blant velgerne på valgdagen, og i fagbevegelse, næringsliv og styrerom.

 

Frafallet i videregående skole er også høyt blant unge med innvandrerbakgrunn. Særlig gjelder dette unge gutter. Nasjonale prøver har vist at elever med innvandrerbakgrunn har dårligere læringsutbytte enn andre.

 

Og vi vet at kjønnslikestillingen har kommet kortere i en del innvandrergrupper enn i samfunnet som helhet. Dette skyldes at vi har innvandring fra land som har kommet kortere enn Norge på veien til kvinnefrigjøring. Det er derfor en utfordring å styrke stillingen til kvinner med innvandrerbakgrunn.

 

I dag står vi i Norge foran et veiskille i integreringspolitikken.

På den ene siden har vi de som tror på en konfronterende assimileringspolitikk, der minoritetene skal tvinges til å bli som oss, og der skreddersydde tiltak som kan sikre minoriteter arbeid og utdanning skal begrenses. Ved å behandle alle ”likt”, skal alle bli like norske. Jeg ønsker ikke et slikt samfunn.

 

På den andre siden står de som ofte blir oppfattet som litt for snille, litt for naive. Anne-Lise, kona til truckfører Kurt i Erlend Loes bøker er sånn. Hun sykler flyktingene entusiastisk i møte på havna der Kurt jobber. Av full hals synger hun Inkululeko og synes at alt de nyankomne gjør, er utrolig spennende.

 

Mellom disse to står vi som ønsker en mer nyansert og virkelighetsnær inkluderingspolitikk, mellom fryktretorikken og parodiene som innvandringsmotstanderne klistrer på sine motstandere. Vi ønsker å møte konkrete problemer med konkrete tiltak, og legge til rette for at alle innbyggere i Norge får like muligheter til jobb og utdanning. Veivalget avgjør hva slags Norge vi får.

 

Jeg velger meg det jeg kaller det tredje standpunktet i integreringspolitikken.

 

Integrering er en toveis prosess. Både storsamfunnet og menneskene som kommer hit må tilpasse seg. I integreringspolitikken er det riktig å stille krav, og det er viktig at kravene går begge veier. Vi må stille krav til staten om å legge til rette for opplæring i norsk og samfunnskunnskap, og om et arbeidsliv og velferdsordninger som gjør at ingen trenger å leve i fattigdom. Vi må stille krav til arbeidsgivere om å få bukt med diskriminering, og til folk flest om å mobilisere mot hverdagsrasisme. Storsamfunnet må sørge for at det finnes rom for alle til å ta vare på egen kultur og identitet.

 

Så skal vi stille krav til innvandrerne om å lære seg norsk og  å komme i arbeid. Om å tilpasse seg det vi vil skal være ufravikelige felles verdier, for eksempel når det gjelder likestilling. Om å bekjempe holdninger i egne miljøer som vil isolere seg fra det norske samfunnet. Om å delta på fellesarenaer, alt fra foreldremøter og idrettslag til deltakelse i valg.

 

Det er innvandrerne som står overfor den største overgangen. Det kan i debatten tidvis høres ut som det motsatte. At den største endringen rammer nasjonen Norge, ikke de som kommer til et nytt land, et nytt språk og en ny kultur. Slik er det selvsagt ikke.

 

Men også storsamfunnet endrer seg. Det gir plass for flere måter å leve på og flere identiteter. Det er naivt å tro at en slik gjensidig tilpasning kan foregå friksjonsfritt. Det vil oppstå  konflikter. Det er hvordan vi håndterer disse konfliktene som avgjør. Møtes de med moralsk panikk og opportunisme fra politikere og media, og isolasjon fra minoriteter går det galt. Møter vi motsetningene med dialog og respekt, og tar dem inn på en ryddig og saklig måte i våre politiske debatter, vil det gå bra. Klarer vi det, blir krystallklare holdninger og tøffe krav ikke noe problem for inkluderingen, men en del av den. Det er fullt mulig, og helt nødvendig å utfordre hverandre, så lenge det gjøres med respekt.

 

En integreringspolitikk basert på det tredje standpunkt skal være fundert på faktisk kunnskap og en kompromissløst nyansert beskrivelse av virkeligheten.

 

Det tredje standpunkt innebærer at vi skal være én nasjon som gir innbyggerne like rettigheter og muligheter uavhengig av hvor vi kommer fra. Det handler om at nasjonen skal ha noen felles, ufravikelige verdier. Ikke fordi de er typisk norske, men fordi de er viktige verdier. Mangfold betyr ikke verdinøytralitet. Tvert imot blir det med økt mangfold ekstra viktig å diskutere hvor vi skal kreve tilpasning, og hvor vi skal kjempe for retten til forskjellighet. Vi må kreve at spillereglene skal respekteres av alle, og at alle skal tilpasse seg dem. Det tredje standpunkt handler om å akseptere religiøst og kulturelt mangfold utover disse felles grunnverdiene. Hva du tror på, hvordan du kler deg og hva slags mat du spiser er irrelevant for din plass i det norske fellesskapet.

 

Vi vil virkeliggjøre det tredje standpunkt gjennom å utvide antall norsktimer for nyankomne fra 300 til 600 timer. Vi skal hjelpe folk med minoritetsbakgrunn fram til viktige posisjoner og ønsker å rekruttere flere inn i politikken. Vi skal fortsatt styrke innsatsen på kvalifisering til arbeidsmarkedet og bekjempe diskriminering i arbeidslivet.

 

Barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert blant fattige barn. Vi må få flere kvinner ut i jobb og sikre en akseptabel levestandard for barn og unge.

Barnehagereformen og innsats mot frafallet i videregående skole kan bli den mest effektive inkluderingspolitikken.

Ikke minst mener jeg at et samfunn med en raus velferdsstat, regulert arbeidsliv og små forskjeller er et inkluderende samfunn.

 

 Det tredje standpunktet er helt avhengig av faktabasert kunnskap av høy kvalitet. Med det som basis skal vi utvikle en enda mer treffsikker integreringspolitikk. Jeg ser derfor fram til å motta forskningsrapporter framover både fra IMER-programmet som nå avrundes, og fra det 10-årige VAM-programmet som er etterfølgeren.

 

 Takk for oppmerksomheten og lykke til med konferansen!