Kampen må fortsette

Modige kvinner har opp gjennom historien lagt grunnlaget for at kvinners rettigheter skal anses som menneskerettigheter. Dette arbeidet har hatt stor betydning. I Norge har kvinnekampen bidradd til en sterk velferdsstat.  Offentlige ordninger legger til rette for at jenter og gutter, kvinner og menn kan ha de samme muligheter til å velge hvordan de lever sine liv. Det gir frihet.

Denne virkeligheten minner oss om at likestilling ikke er kulturbestemt, det er ingen spesifik norsk verdi. Da min tante ble født i 1942 ringte min farfar oppglødd hjem til en nyslått bestemor og fortalte at han hadde fått en datter. Skuffelsen i andre enden av telefonrøret var stor. ”Det ble bare en pike”, slo min oldemor fast. Vi har oppnådd det vi har i årene etterpå gjennom kamp for frigjøring, og må oppnå det som står igjen på samme måte. Kampen må føres både hjemme og ute, og av nye generasjoner og grupper.

Med sykelønnsordninger, foreldrepermisjon, full barnehagedekning og fleksibilitet i arbeidslivet, kan kvinner og menn i dag velge både karriere og familie. Vi har kommet langt som et resultat av en systematisk, men likefullt til tider kontroversiell politikk. Norges bruttonasjonalprodukt (BNP) er ikke bare et resultat av våre olje- og gassressurser. Da hadde vi ikke ligget på topp av FNs levekårsstatistikk år etter år. Andre oljeproduserende land har ikke investert i likestilling, og er derfor heller ikke særlig høyt oppe på FNs lister. Det er vår humankapital med begge kjønn i arbeid som er grunnkapitalen vår, og det faktum at vi har investert fra petroleumsavkastninger i velferdsordninger som fremmer likestilling.

Vi har hatt råd til å utvikle velferdsstaten i Norge. Vi tok oss råd til det allerede i 1967 da folketrygden ble innført. Samtidig finnes det både unge og gamle i Norge i dag som tar velferd og gode rammebetingelser for gitt. Noen mener at likestilling er et tema for historiebøkene, noe man holdt på med på 70-tallet. Denne situasjonen er en utfordring.

Det er ikke slik at veien til et likestilt Norge har vært politisk ukontroversiell. Enkelte tiltak har vært preget av klare politiske veivalg. Bruken av sterke virkemidler som regulering av kjønnsbalansen i styrerom (2005), er ett eksempel på politikk som ble vedtatt tross sterke protester. Kvotering av permisjonstid til nybakte fedre (1993) ble derimot fort en populær reform og i dag tallenes tale er klar. I dag benytter 90 prosent av de fedrene som har krav på permisjon seg av ordningen. Snaut én av fem fedre tar ut mer enn de forbeholdte ukene. Dette er bra for far, det er bra for barnet, og det er, ikke minst, bra for likestilling.

Hva er så likestillingsutfordringene for de neste 100 år? Internasjonalt er likestillingsprosjektet et solidaritetsprosjekt. Det er en forutsetning for utvikling, det er en forutsetnig for at verdenssamfunnet skal nå FNs tusenårsmål. Likestilling er et menneskerettighetsmål. Millioner av jentebarn og mødre får ikke oppfylt sine helt grunnleggende behov og rettigheter som tilgang til helsetjenester og utdanning. Disse kvinnene trenger støtte fra oss.

Her hjemme er det tid for å sette ord på dagens og fremtidens likestillingspolitiske utfordringer. Vi har kommet langt. Kvinner deltar nesten i samme omfang som menn i arbeidsmarkedet (80 prosent), og vi har en av de høyeste fertilitetsratene i Europa (1,98) per kvinne. Dette har stor betydning for Norges økonomiske vekst og velferdssamfunnet vårt. Likevel har vi ett av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i Europa, med de konsekvenser dette har for maktkonsentrasjoner, lønnsutvikling og karriereløp.

Jeg har utnevnt et kvinnepanel som har fått i oppdrag å peke på utfordringer og muligheter i dagens Norge. Jeg ønsker en revitalisering av likestillingsdebatten, og konkrete råd om veien videre. Regjeringen har oppnevnt et offentlig utvalg som skal ”måle” status for likestilling, granske hindringer for videre utvikling og gi oss råd. Dette analytiske arbeidet skal ha et etnisitet, klasse og livsløpsperspektiv. Jeg skal også fremme en stortingsmelding om likelønn høsten 2010 for at Stortinget skal få mulighet til å drøfte det kjønnsbaserte lønnsgapet og det kjønnsdelte arbeidsmarkedet.

Det er imidlertid ett tema som ikke trenger et utvalg eller panel for å bli satt på dagsorden – og det er vold mot kvinner. Vold mot kvinner er et grunnleggende, alvorlig problem som eksisterer uavhengig av nasjonale grenser, uavhengig av etnisk bakgrunn og uavhengig av sosial tilhørighet.

Ifølge Verdens Helseorganisasjon (WHO) utsettes hver tredje jente og kvinne for vold i løpet av livet. Vold, incest, voldtekt, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og handel med mennesker er overgrep som vi må bruke alle midler for å bekjempe. Slik vold er uttrykk for grunnleggende ulikestilling og er en ekstrem form for undertrykking i et hvilkret som helst samfunn. Det er et samfunnsproblem som må løses politisk og rettslig – og må aldri privatiseres.
 
Å leve et liv med fravær av vold er en grunnleggende menneskerettighet, og vi vil aldri oppnå full likestilling uten fravær av vold.

La 8. mars bli en feiring av fremgang og mål som er nådd, samtidig som vi minner oss og andre om de grep som vi må ta for å nå full likestilling mellom kvinner og menn.