Kontaktkonferansen 2010

 

                                                                                   Sjekkes mot framføring

Kjære barne- og ungdomsorganisasjoner!

Det er en glede for meg å stå her i år igjen! Denne årlige konferansen er en betydningsfull møteplass for meg. Her kommer jeg i direkte kontakt med dere som representerer mange av de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene i Norge.

Frivilligheten er helt sentral i det norske samfunnet, og frivillige organisasjoner gir barn og unge mulighet til delta i meningsfylt virksomhet og å engasjere seg i det de brenner for. Og nettopp det at dere representerer det brede utvalget av barn og unges interesser, gjør at dere kan formidle budskap fra mange unge stemmer. Og fordi at arbeidet deres i lokalmiljøet er av så stor verdi for mange barn og unges oppvekstvilkår, blir dere også viktige samarbeidspartnere for meg i arbeidet med å inkludere alle og gi alle barn og unge en meningsfull fritid og oppvekst.

FNs Barnekonvensjon artikkel 31 slår fast at alle barn har rett til å delta i organisasjoner, kunst og kulturliv, rett til lek, fritid og hvile. Men hvorfor er fritid så viktig? Jo fordi fritidsaktiviteter har høy egenverdi for de som deltar her og nå, men også for samfunnet på lang sikt. Deltakelse i aktiviteter utover hjemmet er dessuten viktig for å etablere og utvide sitt sosiale nettverk og bygge egen identitet uavhengig av foreldres status.

Tema for årets konferanse er deltakelse for alle – visjon eller virkelighet? Valg av tema henger sammen med at det er det europeiske året for bekjempelse av fattigdom og sosial eksklusjon. Det er et overordnet mål for regjeringen å gi alle barn og unge de samme mulighetene til å delta i aktiviteter i fritiden uavhengig av familiens bakgrunn eller den enkelte ungdoms kvalifikasjoner. Jeg jobber derfor daglig for at det skal bli mer enn en visjon.

Mitt departement har et pådriveransvar for at andre departementer også tenker på barn og unge innenfor sine respektive fagfelt, men vi har samtidig et hovedansvar for å utvikle den generelle barne- og ungdomspolitikken og sette inn tiltak for de som trenger det.

Som dere jo er kjent med, er jeg ansvarlig for tilskuddsordningen til de frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner. Dette gjør vi fordi vi mener at dere er viktige aktører for å skape gode oppvekstvilkår og opprettholde et levende demokrati. I tillegg jobber jeg på ulike måter med å stimulere kommunene til å satse på barn og unges deltakelse og medvirkning lokalt, blant gjennom å kåre årets barne- og ungdomskommune. Mitt departement har også ansvaret for å inkludere de som risikerer å bli marginaliserte, utestengt og diskriminert. For de som opplever fattigdom og vanskelige familieforhold og for de som risikerer å falle utenfor mange viktige samfunnsarenaer som skole, arbeid og fritidsaktiviteter. I tillegg har jeg ansvaret for inkludering av minoriteter. Det er jeg veldig glad for, for det gir meg en gylden mulighet til å tenke enda mer helhetlig i barne- og ungdomspolitikken.

Helhet betyr at jeg må tenke bredt og legge til rette for at barn og unge kan delta og engasjere seg på flere viktige områder som er av betydning for deres liv, ikke bare fritiden. Og så er det viktig for meg å si at vi allerede jobber helhetlig på mange ulike plan og på flere fagfelt. Jeg håper at denne innsatsen vil være med på å gjøre visjonen om deltagelse for alle til virkelighet.

 

Da de første, store folkebevegelsene oppstod mot slutten av 1880-tallet, så samfunnet helt annerledes ut enn det gjør i dag. Norge var ikke en gang en egen nasjon, men i union med Sverige. Imidlertid spilte de frivillige, grasrotorganisasjonene en betydningsfull rolle i utviklingen av det norske demokratiet og den norske velferdsstaten. Felles for både avholds-, misjons og arbeiderbevegelsene var engasjementet for å gjøre lokalsamfunnet tryggere og bedre.

I dag har velferdsstaten overtatt mange av de funksjonene som organisasjonene opprinnelig hadde for eksempel på helse- og sosialfeltet. Organisasjonenes rolle og funksjon har dermed endret seg i takt med denne samfunnsutviklingen. Men det å skape trygge og gode oppvekstvilkår for barn og unge er fortsatt avgjørende for å skape et bedre samfunn.

I motsetning til for 130 år siden er også fritiden blitt en sentral del av barn og unges oppvekstvilkår. Frivillige organisasjoner har utviklet seg til å bli tilbydere av et bredt utvalg fritidsaktiviteter og er på den måten med på å skape levende og attraktive lokalsamfunn.  

Bare de siste ti årene har det skjedd mye i organiseringen av frivillige i Norge. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet støtter, sammen med flere andre departementet, det virtuelle Senteret for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. Dette gjør vi blant annet fordi vi ønsker mer forskning på frivillige organisasjoner og barn og ungdom deltakelse. I juni i år ga de ut en rapport om endringer i frivillig innsats i Norge. Hovedkonklusjonene er at frivilligheten blir preget av stadig større sosiale forskjeller. Barn av foreldre som faller utenfor den økonomiske arenaen kan miste muligheten til å delta i frivillig aktivitet. Ikke fordi de ikke har tid, lyst eller krefter, ikke heller fordi de ikke har råd, men simpelthen fordi de mangler et sosialt nettverk de trenger for å delta. Med andre ord, de befinner deg utenfor den viktigste rekrutteringsarenaen.

Det er viktig at dere som organisasjoner er klar over denne tendensen, siden det ofte er venner som er den viktigste rekrutteringsarenaen. Jeg vil derfor at dere skal være mer bevisste på hvordan dere rekrutterer, slik at dere gjør det som er mulig fra deres ståsted for å motvirke denne utviklingen.

Flere undersøkelser viser at barn fra fattige familier ikke deltar like mye i organisasjoner og andre fritidsaktiviteter som barn fra mer velstående familier. De blir da stående utenfor det sosiale fellesskapet som gir dem tilhørighet og trygghet. En av de mest alvorlige konsekvensene er at barn fra fattige familier ikke får samme mulighet til å utvikle seg og til å delta i samfunnet på lik linje som andre barn. Dette kan igjen legge grunnlaget for å fortsatt være fattig som voksen.

Jeg mener at deltakelse er nøkkelen til å få en bedre livssituasjon, og samfunnsdeltakelse er en rettighet som skal gjelde alle. Vi bør derfor alle bestrebe oss etter å gi barn og unge med ulike forutsetninger, de samme mulighetene til å delta i samfunnet.

 

Innsatsen mot fattigdom er viktig for regjeringen. I mitt departement har vi blant annet en stor satsing rettet mot barn og unge i de største byene. Gjennom tilskuddsordning Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn har 23 kommuner og 7 bydeler fått tilskudd til å utvikle åpne og inkluderende sosiale arenaer for barn og ungdom gjennom mange år. Et av hovedformålene med tilskuddsordningen er utvikling av kunnskap om gode, målrettede tiltak som kan bidra til å bedre levekårene her og nå for barn og unge som opplever, fattigdom, utstøting og sosial isolasjon.

En evaluering av tiltakene mot fattigdom viser at disse tilskuddene har medført at kommunene har fått en større bevissthet og kompetanse på barnefattigdom. Denne kunnskapen har bidratt til at flere kommuner nå har en større forståelse av betydningen av å etablere inkluderende sosiale møteplasser, mestringsarenaer og kvalifiseringsarenaer for utsatte barn og unge. Dette er veldig positivt. Og jeg vet også at mange frivillige organisasjoner i disse kommunene deltar aktivt i arbeidet. Regjeringen har de siste årene også jobbet bevisst med å få mer kunnskap om de samfunnsmessige konsekvensene av at noen grupper blir stående permanent utenfor viktige arenaer som skole og jobb.  Det viser seg at frafall i skolen varierer systematisk med sosial og etnisk bakgrunn. Manglende utdanning er med på å danne grunnlaget for varig utenforskap, og dermed en av de viktigste årsaker til fattigdom i voksen alder. I vår fikk jeg overlevert en rapport som viste helt tydelig at det er store samfunnsmessige gevinster å hente på å unngå at en del ungdommer faller fra på skolen og deretter ikke kommer seg inn i jobb eller annen kvalifiserende aktivitet. Om vi som samfunn ikke klarer å håndtere frafall fra skolen og få disse ungdommene over i jobb, vil de ulikhetene vi ønsker å utjevne, bite seg fast og forsterkes.

Det er derfor avgjørende at ungdom som ikke er i arbeid og skole, får nye muligheter til å delta på andre arenaer. Når vi samtidig vet at det er viktig å sette inn virkemiddel tidlig og satse på forebyggende arbeid rettet mot de som står i faresonen, er vi nødt til å samarbeide med aktører på lokalplanet. Her kan frivillige organisasjoner spille en viktig rolle! Organisasjonene kjenner de lokale behovene og hvilke utfordringer som oppvekstmiljøet står overfor

Fritidsarenaen har etter hvert blitt sett på som en god og alternativ kvalifiseringsarena fordi man tilegner seg mye kunnskap og gjør seg verdifulle erfaringer - samtidig som man har det gøy med andre som deler samme interesser. Det man er opptatt av er man også gjerne god i, og mestring og opplevelsen av å høre til et fellesskap har stor betydning for egen selvfølelse. At terskelen for å delta i frivillig aktivitet har blitt høyere de siste årene er dermed urovekkende. Å falle utenfor også på fritidsarenaen vil dermed bidra til å forsterke et utenforskap i stedet for å delvis forhindre det.

Her må ledere ta et spesielt ansvar for å se de som eventuelt står i fare for å falle utenfor og sørge for å inkludere dem på en god måte. I tillegg må det legges til rette slik at fysiske barrierer også blir fjernet slik at også barn og unge med nedsatt funksjonsevne kan delta. I tillegg må det vurderes hvilke krav vi stiller til deltakelse fra foreldre, prisen på kontingenter og krav til utstyr. Dette er temaer som dere både fikk presentert i går, og som dere jobbet med i grupper. Jeg håper mange gode eksempler ble lagt frem og at enda flere ble inspirert til å jobbe videre med inkludering på bredt plan i sine organisasjoner.

Det er også mulig å søke om økonomisk støtte til slike prosjekter gjennom Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets prosjektstøtteordning Mangfold og inkludering. Denne blir på vegne av oss forvaltet på en god måte av Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner, LNU. Hovedmålet med ordningen er at den skal stimulere barn og unge til å vise at mangfold er et positivt element i samfunnet! Og da mangfold i en utvidet betydning. Den skal favne alle grupper som av ulike grunner faller utenfor de ulike arenaene for deltakelse. 

Ny teknologi og framveksten av nye, sosiale media skaper både nye arenaer for deltakelse og påvirker måten vi kommuniserer og handler på. Dette fremhever også rapporten om frivillig innsats i Norge jeg nevnte tidligere. Her kreves det andre former for kompetanse og andre typer interesser enn det som tradisjonelt har blitt forbundet med organisasjonsaktivitet. Nye organisasjoner oppstår, og andre måter å drive organisasjonsarbeid på utvikles. Rapporten viser at mange av de som kanskje faller utenfor de mer tradisjonelle gruppene, øker sitt engasjement på disse nye arenaene. Unge funksjonshemmede har for eksempel trukket frem betydningen av at de på nettet stiller på lik linje med andre fordi ingen ser eller vet at de kan ha nedsatt funksjonsevne. Forskjellen til andre utviskes eller blir usynlig. Mange opplever for første gang å høre til et fellesskap og å være anerkjent som individ i fellesskap, noe som igjen har stor betydning for egen selvfølelse.

Vi vet ennå ikke helt konsekvensene av disse endringene i organisasjonstilknytning og nye former for deltakelse, men vi politikere må følge med på og ikke minst legge til rette for og anerkjenne nye former for mobilisering og deltakelse. Her ligger det muligheter til både økt aktivitet og medvirkning. Samtidig er det mange utfordringer som må løses.

Jeg er opptatt av at vi politikere har et ansvar for å videreutvikle demokratiet og det politiske systemet på en måte som ikke fremmedgjør noen fra politikk og samfunnsengasjement. Vi må gi reell innflytelse og en reell mulighet til å bidra, påvirke og endre. Vi trenger å styrke de tradisjonelle kanalene for innflytelse som har vært avgjørende for utviklingen av det norske demokratiet. Men vi må også klare å inkludere nye former for deltagelse og alternative stemmer. Bare slik holder vi demokratiet og engasjementet levende på sikt.

Jeg lanserte på LNU sitt barne- og ungdomsting i april at jeg nedsetter et offentlig utvalg som nettopp skal se på ungdoms mulighet for deltakelse og makt – i et bredt perspektiv. Utvalget vil bli satt ned i høst.

I tillegg til de tradisjonelle kanalene for makt og deltakelse vil unges makt over og muligheter for å mestre egne liv bli et viktig utgangspunkt for arbeidet. Jeg har stor tro på at denne utredningen vil gi oss et godt utgangspunkt for å videreutvikle barne- og ungdomspolitikken. Dere vil få god anledning til å komme med innspill i denne prosessen og det er viktig at dere benytter denne muligheten til å la deres stemmer bli hørt. Utredningen vil også danne grunnlaget for at jeg som barne-, likestillings- og inkluderingsminister kan sikre at flest mulige stemmer blir hørt slik at samfunnet utvikles til å bli best mulig for flest mulig.

Helt til slutt vil jeg si at jeg håper at denne konferansen oppleves som en god møteplass! Både for at dere skal kunne utveksle erfaringer dere i mellom, men også for å gi meg innspill og komme med kommentarer til regjeringen politikk.

Takk for meg så lenge - nå åpnes det for spørsmål og kommentarer!